Ny start

ny start

Mange ser på nyttårsaften som nytt år og ny start. Jeg har alltid sett på høsten som nytt år/ ny start, for det er da ting ofte starter, som for eksempel skolen. Og i år passer det egentlig veldig greit, i og med at det første halve året har vært ganske så turbulent og stormende. Jeg husker vi sa da vi gikk over fra 2017 til 2018, at 2018 skulle bli det mest fantastiske året noensinne! Nå er det under et halvt år til 2019, og 2018 har ikke akkurat vært et jubelår så langt.

Men nå som høsten er her, og ting har roet seg ned, så passer det egentlig bra å starte på nytt, med blanke ark som et helt nytt kapittel i livet. Jeg føler meg nesten av og til som et barn, nesten som et spedbarn, som må lære å gjøre alt på nytt. Og en dame beskrev det så fint; at det er jo nesten som når slangen som skifter skinnet sitt; som å bli født på ny, for å lære og utvikle meg. Jeg føler av og til at jeg er helt blå på livet. For jeg vagger rundt som en forvirret høne uten mål og mening, jeg tryner i grøfta, går på den ene smellen etter den andre, og føler vel at «alle» andre gjør livet så mye bedre enn meg. Hvorfor får ikke jeg det til liksom? Hva gjør jeg galt?

Når man føler at man er dratt gjennom drøvelen og ned til bunnslammet av magesekken og sendt i revers, så er det lett å gå i rund ring rundt sin egen miserable oase og bare innfinne seg med at det er sånn livet har blitt. Og jeg kan godt innrømme at jeg har fryktet å ende opp alene og ensom. Være alene uten barna annen hver helg plutselig. Hva har jeg utenom barna? Og jeg må plutselig begynne å finne på ting de helgene jeg ikke har barna. Hva gjør jeg da? Før så jeg av og til ikke andre mennesker enn mannen og barna mine i løpet av en hel helg. Jeg hadde ikke så stort nettverk, og jeg var ikke så flink til å ta kontakt med folk heller. Jeg er vant til å klare meg selv, og liker ikke å «plage» folk. Vil ikke være i veien. Vil ikke bry folk. Så derfor kan jeg lett å bli hun som leverer barna i barnehagen fredag morgen og gjemme meg i mitt eget hus alene fram til mandag ettermiddag når jeg skal hente barna igjen. Og jeg hadde noen sånne helger i vinter. Jeg kunne grue meg i en uke før pappahelg. Av og til var det fordi jeg trengte roen, og av og til var det fordi ingen hadde mulighet til å henge eller at jeg ikke turte å spørre enda engang til om folk ville henge… Jeg følte meg som skilte Viggo venneløs. Jeg ville ikke at folk skulle synes synd på meg. så heller alene, enn å føle på skammen. Det var tungt, for alt jeg ville var å ha noen der, da jeg vekslet mellom å stirre i taket og grine bøtter og spann. Panikken for å være alene. Ikke ha noen. Ingen å dele gleder eller sorger med da stormen stod på som verst. Og så tenkte jeg; tenk om jeg blir alene resten av livet? Ingen vil ha meg? Jeg finner aldri den store kjærligheten. Kanskje fordi jeg ikke er bra nok? Pen nok? Verdt nok? At ingen kan like meg som jeg liker dem? For jeg likte jo til tider ikke det jeg så i speilet engang, så hvordan kan andre like meg? Og alt jeg ville var å føle noe! Alt annet enn misery.

Akkurat nå, sitter jeg jo her med nyklippet og knæsj røde striper i håret alene hjemme, stille i midt eget hus. Lei av mitt gamle jeg. Kanskje det er fordi jeg er i endring. Begynner å finne ut av hvem jeg er og hva jeg vil. Kanskje fordi høsten er her, eller kanskje fordi på et tidspunkt, så må man faktisk bare skjerpe seg. For jeg kan ha det sånn resten av livet, bli spist opp av misery og skylde på alle andre at livet er kjipt.

Og jeg må egentlig bare være kjempe takknemlig, for de siste månedene, årene så har jeg klart å skaffe meg et ganske stort nettverk av fine folk som jeg har funnet både her og der. Jeg som før hadde bare to venner omtrent og ble skremt bare noen sa hei til meg.

Jeg har blitt flinkere til å balansere det å ha alenetid/ føle at jeg ikke må gjøre noe hele tiden hver eneste barnefrie helg og å gjøre ting sammen med andre. Og jeg har bare lagt fra meg all skam… Så hva, om jeg plinger noen to helger på rad. Jeg har fått veldig gode venner ut av det og noen anser jeg nesten som en utvidet familie. Og kjærligheten, vel ja, det er ikke noe man kan styre. Det skjer når det skjer, og det skjer jo i hvert fall ikke når motivasjonen er å ikke ville være alene. Og så må jeg elske meg selv osv osv… I mellomtiden, er det lov å kysse noen frosker og gå litt på snørra inniblant. Så lenge jeg klarer å reise meg opp igjen, og det syns jeg i hvert fall at jeg har gjort det siste halve året.

Det er høst. Skolen har startet. Har bokdrømmer på gang. Har fine folk rundt meg. Kan det da bli bedre? Jeg tror ikke det, akkurat nå har jeg det ikke så aller verst. En skala fra 1- 10 hvor 1 er dårligst, så har jeg det 4… kan ikke ha det for godt heller!

For å slutte der jeg startet… satser på at denne høsten blir den beste noensinne!

 

 

 

Første sommeren…

mus

Barna gledet seg masse til ferien, mens jeg håpet at ferien aldri ville komme. En klump i magen dukket opp hver gang noen nevnte ferietid. For barna husker feriene fra årene før. Masse is, bading, sol og lykkelige foreldre. I hvert fall på overflaten.

I år ble det annerledes. Jeg skulle alene på ferie med dem. Og så skulle jeg ha ferie uten dem. Da folk nevnte barnefri før, så trodde jeg at det aldri kom til å gjelde meg. Det er sårt å tenke på, at jeg har feilet familielivet.as. Selvfølgelig vet jeg at det ikke er uvanlig at folk skiller seg, og at familier brytes opp, men av og til føler jeg at jeg er den eneste. Som for eksempel når jeg sitter på restaurant med ungene og ser bare et hav av familieidyll rundt meg hvor kjernefamilien har fokus, eller ser lykkelige feriebilder hvor alt er bare fryd og gammen i familielivet as på Facebook og andre sosiale medier. De har alt jeg skulle ønske jeg hadde. I hvert fall på overflaten. Det er sårt å falle utenfor. Utenfor normen i samfunnet hvor det er meningen at man skal være en familie på fire, fem eller seks, og i tillegg ha hus, hage, bil, hund, flaggstang, god økonomi osv osv.

Jeg skrev nettopp en status på Facebook hvor det nå har gått et år siden idyllen begynte å slå sprekker. En skilsmisse er faen meg ikke for amatører. Hadde jeg visst hva det innebar, så tror jeg nesten at jeg hadde spolt tilbake rewind- knappen og ugjort det. Det har kostet. Det er derfor jeg av og til lurer på om det har vært verdt det.

Og ja, jeg vet med meg selv at jeg gjorde det rette. Men i 2018 så er det ganske mange fordommer. Det er akkurat som at man ikke skiller seg om man ikke blir slått eller noen har vært utro. Og jeg vet hva noen tenker. At jeg bare er som et barn som tror at livet er en lek og når man ikke vil være med på leken mer, så stikker jeg av. Jeg vet også at jeg har skuffet folk, fordi jeg ikke har klart å innfri andres forventninger. Akkurat som det jeg gjør aldri blir bra nok. Og så er det skammen. Og det føles av og til ut som man er dead man walking som går the walk of shame. Uansett hva folk sier og tror, det er faen ikke lett. Jeg lever med det hver eneste dag. Ungene mine er skilsmissebarn. Jeg tok et valg. Sikkert et altfor egoistisk valg. Og nå må jeg leve med det. Og kanskje det er min straff. For dem som tror på karma.

Og nå i disse dagene har jeg «barnefri». Jeg hater det ordet. Det er ikke det at jeg ikke klarer meg uten ungene mine eller at de ikke har det bra hos far. Men det var ikke det jeg «signed up for». I hvert fall ikke i ferien. Det er da man skal ha den beste tiden i løpet av året. Istedenfor gjør jeg alt for å klamre meg fast over vann. Det går opp og ned. Som en berg og dalbane. Toppturene er fantastiske. Det kiler i magen og føler at jeg lever for første gang på lenge. Men samtidig når man føler man er i bunn av bakken, og ikke klarer å reise seg, så lurer jeg på om toppturene er verdt det.

Å puste er faen ikke lett

o-DIVORCE

Det dukket opp et tilbakeblikk på Facebook fra bloggen i fjor på samme tid med tittelen «Jante tror jeg kommer til helvete». Nå er riktignok Jante død og begravet, men han hadde definitivt et poeng. For hvem skulle trodd for et år siden, at jeg skulle dyppe tærne mine borti bunnen av helvete bare et år etter. Det er i hvert fall sånn det føles som, at jeg gang på gang har blitt kastet tilbake ned i grøfta, akkurat som med denne jævla vinteren. Når man tror at vinteren er i ferd med å forsvinne, så kommer det flere kuldegrader og det fortsetter bare å lave ned. Når skal dette faenskapet ta slutt?!

Når blir det bedre liksom? Jeg lovet egentlig å skrive en blogg med en snert av humor, men det å gå gjennom et samlivsbrudd er ikke bare en dans på roser. Nei, det er møkk. Det er noe dritt. Selv om det er riktig, så er det tøft å bli alene etter så mange år, være alenemor og starte fra bunnen av. Som om man har kastet alt vekk, fordi det ikke var bra nok. Det er nok ikke bare så enkelt. Selv om det kan virke sånn, det har jo nesten blitt normen at folk går fra hverandre. Leste at 2017 var rekordår for skilsmisser- over 10000 par som valgte å bli skilt. Så derfor er det ingen som bryr seg. Javel, du skal skilles ja? Som alle andre? Det går vel greit, men ingen spør hvordan man egentlig har det. Selv om alle vet. Og jeg kan jo ikke klage heller, siden det var jeg som valgte det. Jeg har påført dette på meg selv, så hvorfor har jeg av og til så jævla vanskelig med å puste sånn at jeg nesten blir kvalt. Og jeg bare går rundt i vacuum og føler meg tom, som om livet er over.

Jeg trodde sola ville komme fram snart. Men jeg trodde vinteren også ville slippe taket. Bare illusjoner alt sammen. Det går kanskje aldri helt over. Følelsen av å være mislykket, følelsen av å ha gitt opp den norske A4 modellen; familielivet, bikkje, volvo, stakittgjerde og flaggstang. Hva står man igjen med liksom? Ingenting, en blank blokk jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med. Og ikke bare har jeg gitt opp familielivet, jeg sa jo opp den faste jobben for et år siden… for å studere, realisere meg selv. Jeg føler meg som den fjortisen. For tidlig midtlivskrise, kanskje?! Men jeg står på bar bakke. Alt jeg har er flyktige drømmer. Ellers har Jeg har ingenting. Ingen garantier for å lykkes. Det er skremmende.

Og ja, selv om jeg ikke savner ekteskapet, så er det himla skremmende å være alene. Ikke ha noen der. Stole bare på meg selv. Stole på det jeg gjør er bra nok. Hvordan gjør jeg det? Og selv om jeg er sterk og selvstendig, så kommer tanken fram; hva om jeg aldri møter noen igjen? Finne han som er rett for meg. Jeg har ikke lyst til å være alene resten av livet, men jeg vil ikke ta til takke med noen heller. Så nå er alt bare en stor røre hvor tilfeldig ingredienser har blitt tømt oppi til en stor suppe som jeg omtrent får avsmak av.

Hvem hadde trodd at livet mitt ville bli som dette? Jeg som er den mest fornuftige personen jeg kjenner, og det hadde vært så greit hvis livet bare var en rett linje hvor jeg kunne gå i mål om femti år, og si at livet gikk som planlagt.

Nå vet jeg omtrent ikke hva som skjer i morgen. Jeg må prøve å puste… Det er det flere som har rådet meg til i det siste. Ta det rolig. Ikke stresse. Men det er faen ikke lett. Jeg håper på ny vår snart, både bokstavelig og billedlig. Hvordan ble livet mitt sånn? Jeg skylder på denne evigvarende vinteren, det er alltid greit å kunne skylde på noen… dette er baksiden av en skilsmisse- alle følelsene, ensomheten, frykten- alt man ikke ser bak fasaden som prøver så hardt å holde livet sitt sammen og være sterk utad. For ungenes skyld. For familielivets skyld. Ikke lett når man er et vrak på innsiden, og bare prøver å komme gjennom dagene! Puste så godt man kan!

So long, jeg lever vel til neste innlegg, litt lystigere meg satser jeg på!

 

 

Er jeg virkelig egoistisk?

couple getting divorced

Jeg tenkte å vente med å skrive om dette temaet til jeg ble litt varm i trøya og har fått det litt på avstand, men jeg har allerede gjort meg opp noen erfaringer på godt og vondt. Jeg opplever også ganske mange fordommer blant folk, så dette er åpenbart et tema de fleste har en mening om. Og må ærlig innrømme at jeg møter meg selv i døren. For det er ikke lenge siden jeg tenkte at folk som velger å gå ut av et forhold med barn i bildet er egoistiske og gir opp for lett. Jeg har et annet syn på det nå, men jeg vet at jeg ikke er alene om å ha disse tankene. Det er mange som tenker at jeg må bli for barnas skyld, et ekteskap er ikke en dans på roser hele tiden, så det er bare å knipe tennene sammen og/ eller livet blir ikke bedre siden gresset ikke er grønnere på den andre siden av gjerdet.

Hver gang jeg nevner det til folk så får jeg høre at vi er skapt for hverandre, og folk spør om noen har vært utro eller slemme. Når jeg sier nei, så skjønner de først liksom ingenting, og følger det opp med at da fikser vi det nok, det er bare en kneik og en fase vi går igjennom og at alt ordner seg til slutt. Men det er ikke så enkelt, dessverre, selv om ja, jeg skulle ønske det av og til jeg også.

Det gjør det ikke akkurat lettere; å måtte forsvare seg selv for de valgene man har tatt hele tiden. For et samlivsbrudd med barn i bildet, kan jeg med hånden på hjerte si er en av de store livskrisene i livet og ikke uten grunn. For de fleste oppegående mennesker som bryter ut av et forhold hvor det er  barn i bildet, går ikke ut av et forhold, uten å ha tenkt seg om hundre ganger.  Det er ikke noe som bare skjer; jeg våknet ikke opp en morgen og tenkte at dette gidder jeg ikke mer. For så enkelt, så svart hvitt er det nemlig ikke.

Jeg har gått så mange runder hvor jeg har vært usikker, tenkt at jeg bør bli i det, følt meg mislykket, vært livredd for hva som skjer videre, for hva om livet ikke blir bedre og hva vil folk si om meg. Og hva vil folk at jeg skal si; ja, jeg er mislykket, jeg har feilet ekteskapet og sviktet ungene mine- Og nei, jeg tror ikke livet mitt blir bedre, for sånne egoistiske kjerringer som meg kan bare brenne i helvete. (Satt på spissen)

Det er klart at det finnes verre ting enn samlivsbrudd, men for meg har det vært et ekstremt tøft valg. Det er ikke som å velge mellom burger fra Mac Donald’s eller Burger King liksom. Jeg har grått så mange tårer at jeg nesten lurer på om det snart ikke er flere igjen der inne, jeg har gått ned flere kg på noen uker, jeg har sovet dårlig og slitt for å komme gjennom dagene. Det har følt som om jeg virkelig har vært nær bunnen og lurt på om jeg skal klare å komme meg ovenpå igjen.

Men, er det synd på meg? Nei, det er jo faen meg ikke det, for jeg er ikke et offer, siden dette er en beslutning jeg må ta og må stå for- rakrygget. Det er en prosess jeg ikke unner noen å gå gjennom, og selv om jeg har det relativt bra nå siden jeg har gått gjennom den verste sorgen, så vil det jo aldri gå helt over. Det er alltid noe som vil være der.

Jeg har alltid tenkt at ekteskap er for alltid. Og jeg har hatt så lyst til å være den personen som kan ligge på mitt dødsleie om 50 år og si; We did it! Det var sånn jeg planla livet mitt og hadde aldri i livet trodd at jeg skulle gå gjennom noe sånt. Men livet blir ikke alltid som man tror eller planlegger. For illusjonen om at ting varer evig har sprukket. Men jeg tenker at vi ikke skal være så harde mot oss selv, eller våre medmennesker, for vi er jo bare mennesker. Det er ikke lett å vite flere år fram i tid hva som vil være rett og om man har valgt rett, for noe som var riktig en gang, er kanskje ikke riktig for alltid. Det trenger ikke alltid å være noe veldig galt, det holder at det bare ikke er rett. Vi lever i 2018, en tid hvor vi verken er avhengige av å ha den samme jobben eller samme ektefellen over lengre tid på grunn av økonomi og andre praktiske grunner. Av og til må man kanskje bare lære seg å: let go! Og stole på at magefølelsen er riktig.

Jeg sier jo ikke at alle bare skal gå rundt å skille seg for bagateller heller. Men når noen velger å gå, har tatt hele den lange veien, så skiller de færreste seg på grunn av bagatellene. Jeg angrer ingenting, for det er bedre å ha prøvd og feilet, enn å aldri ha fått prøvd. Og det har noe med å være voksen også, å ta ansvar for sitt liv, ikke bare la det dure og gå, og ta til takke for det som er. Selv om jeg ikke aner hva som venter meg. Det kan hende livet er på topp nå, og heretter går det bare nedover som en svær bratt vannsklie som dumper meg på havets mørkeste havbunn. Men man må tørre å satse, følge hjertet og håpe på det beste til slutt. Da er det i så fall bare opp til meg selv.

Det viktigste i denne prosessen er uansett å ta vare på barna, og sette dem først. Og så lenge de har det bra, så går det nok bra for foreldrene deres etter hvert også. For nei, det nytter ikke å være sammen for barnas skyld, tenk hvilken byrde man legger på dem? Og det er verken sunt eller bra at barna dekker foreldrenes behov, fordi man ikke får de behovene dekket av partneren sin. Og når man tenker på barna sine om tjue år, så vil man at de skal leve et fullverdig liv, hvor de tør å ta sjanser, og går dem på snørra en gang, så betyr det kanskje ikke verdens undergang, men en ny start, en ny mulighet, hvor de kan prøve på nytt. For det er menneskelig å feile. Og et forhold etter mine øyne skal være basert på kjærlighet, så hvis det er å tenke egoistisk, så er det kanskje det jeg er da!

Jeg lover, mitt neste blogginnlegg skal være litt mer lystigere 🙂