Jeg kommer til å dø alene

Da jeg startet denne bloggen, så lovet jeg meg selv å være ærlig, gi den usminkede versjonen av det å være singel og avdanket… 

«Alle» vet at jeg dater. Og de fleste som er single har vært innom diverse dating apper som feks Sukker/ Tinder/ Happn. Jeg syns det egentlig er ganske gøy å møte nye mennesker, lære seg selv å kjenne bedre og finne ut av hva man vil ha/ ikke ha. Men fy søren, nettdatingverden er et kynisk sted, og for en romantiker som meg, mister jeg litt av troen på menneskeheten ved å være på slike steder. Men som de sier; don’t hate the players, hate the game… 

Men jeg har funnet ut at jeg  kommer til å dø alene. Uten å finne Mr. Right. For han finnes  ikke.  Det er ingen jeg passer til. Og dating apper er ikke min greie. Jeg er lei av jakten. Lei av menn. Lei av å være et kort i kortstokken, hvor man blir målt og veid etter vakkerhet. Er man ikke vakker, så er man fordømt til å leve et liv som evig singel. For alle leter etter det «perfekte», og jeg merker selv at jeg blir kresen. Det skal ekstremt mye til før jeg sveiper høyre.

Jeg sveiper høyre, hvis de ikke er:  for lave, for høye, for tynne, for tjukke, for lite hår, for mye hår, har skjegg, de bor for langt unna, for unge, for gamle, for aktive, for late, for stygge, for kjekke, de røyker, de snuser, de har for mange tatoveringer, de har for store muskler, de er for useriøse, de vil bare ha sex osv osv, og sånn kunne jeg sikkert ha fortsatt inn i evigheten… Men så begynner jeg å tenke, herlighet, hva gjør at jeg kan sitte der på min høye hest å dømme andre ut fra dårlige baderoms- selfier.

Og jeg er jo ikke dum. Jeg skjønner at det er sånn de på den andre siden av datamaskinen/ mobilen sin sitter og tenker også. Nei, hun er for stygg, ikke hans type, for tynn, for små pupper, for ditten, for lite datten osv osv… Og det er ikke sånn jeg har lyst til å bli målt og veid, for de får jo ikke med seg hvem jeg er. Det indre. Hva jeg står for, hva slags verdier, og hva vi ellers har til felles. Men det er ikke så viktig det, så lenge gubben/ dama er dritdeilig. 

Men så da, hvis man kommer gjennom nåløyet, for det skjer jo innimellom at noen syns du er hakket bedre enn stygg. Eller at de har prøvd alle andre alternativer, og du er the last one standing, så er første steg og faktisk skrive meldinger. Så her skal jeg røpe noen av de fantastiske første- meldingene jeg har fått fra sjarmerende beilere, og det er jo nesten rart at jeg ikke har villet gifte meg opp til flere ganger i det siste… : 

  • Hei
  • Kult at vi matcher
  • Vil du pule
  • Vil du ha trekant
  • Liker du å bli dominert
  • Hei søta
  • Hei sexy
  • Jeg vil bli kjent
  • Jeg vil ha deg
  • 😘
  • My sweetest prinsess

Trenger jeg å si at jeg ikke har svart på noen av disse meldingene… Kanskje jeg hadde gjort det, hvis gubben var drit kjekk… Men jeg skal slutte å syte, for jeg vet at folk klager på at de ikke får en eneste melding, og jeg har sagt at jeg godt kan sende over noen av mine. Det vil de ikke, snakk om utakknemlighet. 

Men innimellom dukker det opp et gullkorn blant de håpløse beilerne. Tror jeg, for praten kan starte bra, og vi har en god kjemi på chatten, men så kan samtalen ta en helt ny vending; vi snakker om vær og vind, og plutselig kommer det helt ut av det blå; liker du å bli pult i ræva? Eller når vi har kommet dit at vi kan ønskes å møte for en kaffe, nei det er ikke bra nok, for de vil ha deg rett på en hjemmedate eller at de er veldig tydelige på at du kan komme feks fredag klokka 17 for en quick stay and go. Og dette her har jeg selv ikke opplevd, men noen opplever også at man avtaler date, og så dukker den andre parten ikke opp eller at noen bare slutter å svare etter å ha chattet i lang stund eller til og med etter å ha møttes noen ganger. 

Jeg spør meg selv; hva er galt med folk? Jeg mener, hvor er vi på vei hen som mennesker, når vi kan oppføre oss slik mot fremmede mennesker man ikke har møtt. Er det et slik samfunn vi vil ha, hvor vi bare kan si og gjøre hva man vil til andre. Jeg blir helt matt. Alt handler om det ytre, og det er en bruk og kast mentalitet som ikke likner grisen. Ikke rart, vi alle ender opp ensomme og kyniske. Alle vil finne den rette, men for noen blir dette litt som dop. De tror de har så mange valgmuligheter, at de blir helt sprø. Kan ikke gå glipp av noen, må gå videre til neste hvis det ikke er kjærlighet/ gnist ved første øyekast. 

Og folk tror jeg er veldig opptatt av å finne Mr. Right med en gang. Jeg har det ikke så travelt egentlig, og jeg har vært heldig. Jeg har møtt noen flotte menn jeg har hatt noen fine stunder med, selv om det ikke har vart evig.  Men jeg blir helt skremt av hvor overfladisk det har blitt, hvor blir det av de mellommenneskelige relasjonene og generelt god folkeskikk/ høflighet. Bare fordi man ikke syns en person er attraktiv, så betyr det ikke at man kan si hva man vil til dem. Og hva med å gi folk en sjanse. 

For ordens skyld, menn er sikkert ikke verre enn kvinnfolk. De er sikkert like ille, bare jeg opplever jo ikke dem, så jeg kan bare snakke ut i fra egne erfaringer. 

Jeg håper virkelig vi kommer til en tid hvor folk kan legge ned dating -appene sine, begynne å se rundt seg, bry seg om menneskene rundt seg, være aktiv i nærområdene sine, for jeg liker ikke utviklingen på hvor det bærer hen. Jeg håper selvfølgelig å finne den store kjærligheten på sikt, men jeg tar ikke til takke med noen eller gidder å finne meg i dritt. Da er det bedre å være alene. Jeg skal nå prøve å legge vekk dating appene selv, men jeg vet det, man blir litt avhengig, det er litt som sjokolade… kan ikke leve med, kan ikke leve uten. 

Sex og singelliv

crazy

Om et halvt år blir jeg 40. Kanskje midtveis i livet. Jeg gruer meg egentlig ikke, kanskje fordi jeg allerede føler at jeg har vært gjennom tidenes midtlivskrise. Jeg hadde alt, men så har jeg bare kastet alt på båt, og har startet litt på nytt igjen med blanke ark og fargestifter. Og nå føler jeg meg som verdens eldste fjortis hvor jeg bare vimser rundt i livet som om det skulle være en stor lekeplass. Og lurer på om jeg noensinne blir voksen.

Det er jævla skummelt egentlig. Blir det liksom folk av meg også. Og egentlig burde jeg jo drite i hva folk mener. Men jeg føler meg som et barn blant de lykkelige folkene rundt meg som er gift på tiende året og deres største problem er om de skal se «Skal vi danse» eller fotballkamp på tv… Det er sånn jeg også ville hatt det, i en perfekt verden, og jeg vet jo at there’s no such thing as perfect.

Men jeg hører jo hva enkelte folk tenker. Og føler meg jo nesten litt som en tøs. Dater du igjen? Er du sååå guttegal? Klarer du deg ikke uten et mannfolk? Er det mulig å være så vimsete? Har du gått på snørra… igjen? Lærer du aldri? Har du ingen selvrespekt? Jeg merker at jeg holder igjen til enkelte, for jeg har ikke lyst til å framstå som en tøs som aldri blir voksen. Men jeg merker at jeg begynner å bli litt lei av å skulle opprettholde fasaden om å være uskyldig, stille og ordentlig hele tiden.

Ja, jeg dater. Ja, jeg går på snørra. Hele tiden. Og for meg er det en læringsprosess. På samme måte som jeg lærer meg selv å kjenne for tiden. Jeg har endret meg. Før trodde jeg ikke at noen kunne elske meg. Jeg har slitt med dårlig selvbilde, så det er litt uvant for meg at noen liker meg for den jeg er, og at jeg kan være meg selv hundre prosent. Derfor kan det sikkert virke som på noen at jeg er dritforelsket fra første stund i hver fyr jeg møter. Og ja, jeg har vel falt i alle fallgruver som det finnes i den «berømte startdatesfaseboka». Jeg har sikkert vært needy, for på… fordi jeg har vært mer opptatt av at de skal like meg og tenke om jeg er bra nok for dem. Men det går framover i denne verden også. Jeg har lært et par- tre ting.

  • Å hoppe etter noen som ikke vil ha deg, er dødfødt. Selv om, det er jævla vanskelig innimellom, og krever stor selvdisiplin
  • Jeg er faen meg bra nok, og fortjener det aller beste.
  • Jeg har snudd bordet; jeg spør ikke meg selv lenger om jeg er bra nok for dem, jeg spør meg selv om de er bra nok for meg.
  • Jeg har fått trua på at jeg vil finne en som elsker meg som jeg er.

Og siden jeg har begynt å finne meg selv, har mer trua på meg selv, så begynner jeg å nærme meg drømmemannen. Og siden noen tenker; kan du ikke bare ha det godt med deg selv uten å trenge en mann… Og jeg innrømmer det, like etter separasjonen hadde jeg helt angst for å være alene. Og frykten for å aldri finne noen var definitivt til stede. Selv om det ikke alltid er like kult å våkne opp alene, og kan gå enkelte «barnefrie» dager uten å prate med et eneste menneske, så er det helt greit å være alene, men jeg lengter etter en å dele gledene med. Romantikeren i meg vil bli head over heals in love…

Men jeg vil heller være alene resten av livet enn å gå inn i noe halvveis noensinne igjen. Jeg skal verken ta til takke eller inngå kompromisser som går utover mine egne premisser. Og jeg har skjønt at man må kysse en del frosker, før den rette dukker opp… Og inntil da, så kan jeg godt innrømme det; jeg er en vimsete flyfille for tiden, men jeg ville ikke hatt det på noen annen måte! Det er nå jeg kan nyte å være 100 % meg selv for første gang ever!

 

I møte med Mr. Gray…

Målet med denne bloggen er jo egentlig å by på meg selv over en lav sko, og dele singellivets gode og dårlige sider, så her kommer et lite innlegg om denne berømte nettdatingen «alle» driver med for tiden…

fiftyshades

Siden alle mine forhold har gått i grøfta, så ble jeg rådet til å komme meg opp på hesten igjen. Jeg registrerte meg på «Sukker- Norges største datingside- siden for nydelige single kvinner og menn» faktisk. Ha ha… jeg har jo ikke vært singel på flere år og føler meg rimelig rusten. Det er som å lære og gå igjen. Så jeg aner ikke hva jeg kan forvente, men går inn i det med åpent sinn og tar det litt som det kommer…

Jeg fyller inn alle fakta som at jeg har barn, har hobbyer og interesser osv, og det tar ikke lang tid før jeg får brev. Litt blandet drops, men det er en som skiller seg ut. Han skriver morsomt og litt utfyllende svar som jeg blir nysgjerrig på. Jeg tar en titt på profilen hans; han er mørk, kjekk, veltrent, liker å lage mat, liker å reise, oppleve verden. Nesten litt for god til å være sann, og hvorfor skriver han til meg? Jeg som følte meg kvapsete forrige gang jeg datet en fyr med vaskebrett, men det er flere år siden.

Han virker interessant, så jeg svarer og vi veksler en del meldinger hvor samtalene går lett. Jeg blir fascinert, så når han spør om han kan ringe meg, så svarer jeg ja. Det er ikke sånn at jeg oppgir telefonnummeret mitt til hvem som helst eller at jeg pleier å gjøre det, men fikk det bare over meg at det var en god ide. Vi får en god tone og samtalen varer faktisk i et par timer. Og det er sjelden to timer går så raskt. Vi avtaler på slutten av samtalen at vi bør møtes, men før han legger på så er han bare nødt til å fortelle meg noe… men han må spise noe først.

Etter et kvarters tid så ringer han opp igjen, og sier at han er sånn kjempeåpen og vil gjerne fortelle dette, siden det kan være en dealbreaker. Jeg tenker at han kanskje allerede har dame, skal dø om 100 dager eller at han har 10 barn med 12 forskjellige eller noe i den duren.

«Jeg bare sier det rett ut jeg»… Pause… Jeg venter i spenning.

«Jeg er dominant»

Jeg blir satt ut! Vet ikke hva jeg skal svare. Før jeg rekker å tenke noe som helst begynner han å stille alle disse spørsmålene, om jeg har fantasert om det osv osv… Og mulig jeg er ganske jomfruelig av meg, men i stillhet så er jeg nødt til å google ordet «dominant» mens han babler om hva det vil si for han å være det, som om det er en egen legning, for det er åpenbart at han definerer seg som person ut fra det. Og jeg kommer plutselig på filmen «Fifty Shades» hvor omtrent åpningsreplikken til Christian Gray var å si «Jeg er dominant»… Så i et lite øyeblikk så føler jeg meg som Anastasia hvor jeg skal vurdere om jeg har lyst til å være hans «submissive.» Og han sier at jeg kan si nei til alt jeg ikke har lyst til å gjøre, han er åpen, og når han sier det på den måten så høres det nesten ut som han kan gjøre alt fra å gi meg et lite dask på rumpa til å ta meg med i the dark room liksom…

Det verste med denne samtalen er at den ikke blir sleazy fordi han er litt av en smooth-talker, og denne samtalen kunne likså godt ha handlet om brødskiver med ost, og muligens det er fordi dette er like naturlig for han å prate om som om det hadde vært brødskiver med ost. Og det er jo nesten sånn at han klarer å overtale meg til at dette høres ut som noe jeg har drømt om hele livet og at han kommer ridende på sin hvite hest for å oppfylle alle mine drømmer.

Men jeg er ikke dum, og tro det eller ei, så tenker jeg av og til med hodet. Jeg liker han som person etter å ha pratet i nesten to timer med han. Og han har en viss tiltrekningskraft. Men tror neppe at jeg kommer til å forandre han fra å være singel og ha commitment issues til å bli Mr. Right og familiefar. Han er ikke rik og er heller sikkert ikke villig til å beskytte meg og gi meg alt det jeg ønsker meg i tillegg til å være hans submissive, så jeg takker høflig nei, og sier at dette ikke er noe for meg. Han var for god til å være sann! Han avslutter med å si at hvis jeg endrer mening/ vil ut på et lite eventyr, så er det bare å ringe any time… Bra han ikke holder pusten for å si det sånn.

Jeg skjønner at menn åpenbart har blitt inspirert av Mr. Christian Gray, når de syns det er greit å åpne sjekkereplikken med å si at de er «dominante». Og jeg skjønner at mange damer faller for Christian Gray. For veldig mange kvinner drømmer innerst inne om å endre en kald kynisk kjekk badboy til å bli en snill ektemann/familiefar som åpner seg bare for deg siden han har et hjerte av gull innerst inne bak alle de kjipe lagene, bare fordi du er fantastisk og han blir hodestups forelsket i deg. Men det skjer ikke. For Mr. Gray finnes ikke. Og jeg tror derfor de færreste menn skal tro at de har noe til felles med Mr. Gray uansett hvor «dominante» de er.

Hva har skjedd med denne verden? Har jeg lyst til å vite folks seksuelle preferanser før jeg engang har møtt dem? Hva skjedde med gentlemannen, han som ringer deg, spør om du har lyst til å bli med ut på date? Åpner døren for deg? Gir deg blomster? Finnes han i det hele tatt i dagens samfunn i 2018? Eller er dette den moderne verdens form for romantikk? At de liksom skal ta deg med storm? Kanskje det bare er jeg som er gammeldags og føler at jeg lever i Steinalderen. At jeg rett og slett er for gammel til å være singel.

 

All by myself…

Jeg føler meg som en baby som må lære alt på nytt igjen, og det er jo mye jeg rett og slett må lære meg. For selv om jeg kan slenge rundt meg; at gubben ikke dugde til noe, bla bla… så er det jo bare snakk! Han gjorde faktisk en god del av de tingene jeg ikke brydde meg nada om og ser på som mannsarbeid, som jeg nå må gjøre selv. Hjelp, det er ikke bare bare å bli alene i en alder av snart 40, og må lese manualen og se flittig Youtube videoer for å skjønne helt enkle ting som har vært der rett foran nesa mi hele tiden, men som man lett har kunne overse med mann i huset.

Snømåking. Nå må jeg riktignok ikke lese noen bruksanvisning for å skjønne hvilken ende man skal spa bort all den jævla snøen som har lavet ned de siste dagene. Selv om det hadde fristet å bare mure seg inne..

snowed in

Men man må liksom ut. Og har dere tenkt over hvor tungt snø egentlig er?! Det er det tyngste ingenting som finnes og når det først laver ned, så er det overalt. Det eneste jeg kommer på som er mer irriterende enn snø er lus og glitter.

Ps. Og for ordens skyld, dette er ikke hos meg.

Dusjsluk.

sluk

Må jeg si noe mer? Alle skjønner hvilken drittjobb det er. Jeg aner ikke hvor jeg skal begynne hen, så bare håper på magisk vis at jeg aldri må gjøre det. Men jeg skjønner jo at disse hårene som faller ikke oppløser seg selv… men den tid, den sorg. Inntil da… eksisterer det ikke, så lenge jeg ikke ser det.

Være syk.

being_ill

Stakkars meg. Har vært syk store deler av uken. Ingen omsorg. Ingen som ordner. Må ut å kjøpe min egen medisin. Føler nesten som jeg har manflu!

Men i det minste, når jeg ligger i senga og trøstespiser, så kan jeg spise hele sjokoladen selv. Trenger ikke å dele og kan spise hele i ett jafs.

resize

Og nå er jo heldigvis barna her mesteparten av tiden, men husker sist jeg var singel, da varte en pølsepakke på 10 pølser i 5 dager. Den 5 dagen er man rimelig lei pølser.

Pølse-i-lompe

Jeg forstår at jeg må kvinne meg opp, for jeg kan ikke være avhengig av en mann skal komme løpende og fikse ting for meg hele tiden heller, selv om det kan friste. Jeg vil ikke være hjelpeløs, så jeg får bare brette opp ermene, og gyve løs. Alle må begynne et sted, men jeg skal søren meg klare å fighte Ninjas helt på egenhånd … ingen skal si at jeg trenger en mann til å fikse ting for meg…

fightninjas