Å puste er faen ikke lett

o-DIVORCE

Det dukket opp et tilbakeblikk på Facebook fra bloggen i fjor på samme tid med tittelen «Jante tror jeg kommer til helvete». Nå er riktignok Jante død og begravet, men han hadde definitivt et poeng. For hvem skulle trodd for et år siden, at jeg skulle dyppe tærne mine borti bunnen av helvete bare et år etter. Det er i hvert fall sånn det føles som, at jeg gang på gang har blitt kastet tilbake ned i grøfta, akkurat som med denne jævla vinteren. Når man tror at vinteren er i ferd med å forsvinne, så kommer det flere kuldegrader og det fortsetter bare å lave ned. Når skal dette faenskapet ta slutt?!

Når blir det bedre liksom? Jeg lovet egentlig å skrive en blogg med en snert av humor, men det å gå gjennom et samlivsbrudd er ikke bare en dans på roser. Nei, det er møkk. Det er noe dritt. Selv om det er riktig, så er det tøft å bli alene etter så mange år, være alenemor og starte fra bunnen av. Som om man har kastet alt vekk, fordi det ikke var bra nok. Det er nok ikke bare så enkelt. Selv om det kan virke sånn, det har jo nesten blitt normen at folk går fra hverandre. Leste at 2017 var rekordår for skilsmisser- over 10000 par som valgte å bli skilt. Så derfor er det ingen som bryr seg. Javel, du skal skilles ja? Som alle andre? Det går vel greit, men ingen spør hvordan man egentlig har det. Selv om alle vet. Og jeg kan jo ikke klage heller, siden det var jeg som valgte det. Jeg har påført dette på meg selv, så hvorfor har jeg av og til så jævla vanskelig med å puste sånn at jeg nesten blir kvalt. Og jeg bare går rundt i vacuum og føler meg tom, som om livet er over.

Jeg trodde sola ville komme fram snart. Men jeg trodde vinteren også ville slippe taket. Bare illusjoner alt sammen. Det går kanskje aldri helt over. Følelsen av å være mislykket, følelsen av å ha gitt opp den norske A4 modellen; familielivet, bikkje, volvo, stakittgjerde og flaggstang. Hva står man igjen med liksom? Ingenting, en blank blokk jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med. Og ikke bare har jeg gitt opp familielivet, jeg sa jo opp den faste jobben for et år siden… for å studere, realisere meg selv. Jeg føler meg som den fjortisen. For tidlig midtlivskrise, kanskje?! Men jeg står på bar bakke. Alt jeg har er flyktige drømmer. Ellers har Jeg har ingenting. Ingen garantier for å lykkes. Det er skremmende.

Og ja, selv om jeg ikke savner ekteskapet, så er det himla skremmende å være alene. Ikke ha noen der. Stole bare på meg selv. Stole på det jeg gjør er bra nok. Hvordan gjør jeg det? Og selv om jeg er sterk og selvstendig, så kommer tanken fram; hva om jeg aldri møter noen igjen? Finne han som er rett for meg. Jeg har ikke lyst til å være alene resten av livet, men jeg vil ikke ta til takke med noen heller. Så nå er alt bare en stor røre hvor tilfeldig ingredienser har blitt tømt oppi til en stor suppe som jeg omtrent får avsmak av.

Hvem hadde trodd at livet mitt ville bli som dette? Jeg som er den mest fornuftige personen jeg kjenner, og det hadde vært så greit hvis livet bare var en rett linje hvor jeg kunne gå i mål om femti år, og si at livet gikk som planlagt.

Nå vet jeg omtrent ikke hva som skjer i morgen. Jeg må prøve å puste… Det er det flere som har rådet meg til i det siste. Ta det rolig. Ikke stresse. Men det er faen ikke lett. Jeg håper på ny vår snart, både bokstavelig og billedlig. Hvordan ble livet mitt sånn? Jeg skylder på denne evigvarende vinteren, det er alltid greit å kunne skylde på noen… dette er baksiden av en skilsmisse- alle følelsene, ensomheten, frykten- alt man ikke ser bak fasaden som prøver så hardt å holde livet sitt sammen og være sterk utad. For ungenes skyld. For familielivets skyld. Ikke lett når man er et vrak på innsiden, og bare prøver å komme gjennom dagene! Puste så godt man kan!

So long, jeg lever vel til neste innlegg, litt lystigere meg satser jeg på!

 

 

Forelskelse! – En myte?

love

Hva er egentlig en forelskelse?

Wikipedias sin definisjon av forelskelse:

Forelskelse er en følelse av stor beundring for, tiltrekning mot eller begjær etter en annen person, enten en av motsatt eller samme kjønn. Forelskelsen kan gi en opplevelse av intens lykke og velvære, og skyldes hormoner som utløser en naturlig rus i kroppen.

Jeg har selv alltid tenkt at det å være forelsket må være den beste følelsen i hele verden. Det er en følelse av lykke, naturlig rus og at man ikke klarer å tenke klart. Men jeg begynner å tro at betegnelsen av en forelskelse bare er en illusjon. Og sist jeg virkelig følte meg forelsket, var vel da jeg var 14 år og gikk på ungdomsskolen. Kan huske de kule guttene man rødmet etter når man gikk forbi dem i gangen og hjertet banket og hamret vilt. Jeg husker alle hjertene vi tegnet og skrev navnene deres i hendene våre, og ja vi var vel helt gale, for følelsene løp helt løpsk og hadde ikke det minste kontroll. Det var en fin tid, samtidig frustrerende, for man fikk jo aldri den man ville ha på den tiden der.

Siden den gang, tror jeg ikke at jeg har følt det på den måten, selv om jeg har vært i forhold store deler av livet. Det er ikke det at jeg ikke har følt at det var en form for kjærlighet der, men de store følelsene har manglet uten at jeg skal snakke ned om mine tidligere forhold. Jeg vet ikke om det bare er fordi selve forelskelsen bare er en illusjon og at ingen egentlig opplever det eller om det bare er jeg som ikke har møtt «den rette» som får alle disse følelsene i sving på den måten jeg har sett for meg det.

I en alder av snart 40, singel og føler at tiden bare raser fra meg, er det mulig å finne han som får hjertet til å banke tusen slag i sekundet? Leter jeg etter et sandkorn i ørkenen liksom? Jeg vil så gjerne oppleve det, finne han som jeg er gal etter, og som føler akkurat det samme tilbake… Men hvis det bare er en illusjon, noe som ikke eksisterer, så bør jeg kanskje justere ned kravene for hva det vil innebære å være forelsket. Samtidig så er jeg redd for at det kanskje bare ikke jeg som har evnen til å bli forelsket, at jeg rett og slett bare mangler det genet.

Så kanskje jeg bare leter etter noe som rett og slett ikke finnes. En illusjon, en myte, en drøm. Noe som bare finnes i de gamle eventyrene som Askepott og Tornerose. Det er tåpelig å tenke at jeg bare skulle falle pladask for et annet menneske og enda mer tåpelig å tenke at et annet menneske vil syns at jeg er det mest fantastiske menneske i hele verden. Det blir som å leve i fantasiverden. Som å tro på julenissen liksom, og hvem gjør det i en alder av snart 40!

Hva blir alternativet? Jeg vil jo ikke bare finne en hvem som helst bare for selskapets skyld, men jeg liker å være i forhold, og vil ikke gi opp ideen av å finne den store kjærligheten. Men kanskje jeg bare må senke kravene? Det kan være bra nok, å bare føle seg vel med en annen person. Å vite hva man går inn i, og bare være seg selv med en annen som får meg til å føle meg litt bedre enn jeg klarer på egenhånd. Kanskje det er det som er forelskelse. At jeg ikke skal lete etter hjertebankene, klamme hender, kil i magen, for det vil bare ende i skuffelse, siden jeg aldri føler sånn for noen. For da kommer jeg kanskje aldri i mål. Men man må da få et tegn eller noe på at den personen kan være rett eller at det føles rett. Jeg vet søren meg ikke, og kanskje hadde jeg visst fasiten på hvordan mennesker klarer å finne sjelevennen sin, så kunne jeg fått en pris for det.

Så til slutt, hvis jeg skal konkludere, så håper jeg at selve forelskelsen ikke er en myte. Det er bare jeg som ikke har opplevd den ennå. Og håper jeg en gang vil gjøre det…

Tror dere på forelskelse, kjærlighet og magi? Eller er det bare for drømmere som meg, og det rett og slett en myte!