Ny start

ny start

Mange ser på nyttårsaften som nytt år og ny start. Jeg har alltid sett på høsten som nytt år/ ny start, for det er da ting ofte starter, som for eksempel skolen. Og i år passer det egentlig veldig greit, i og med at det første halve året har vært ganske så turbulent og stormende. Jeg husker vi sa da vi gikk over fra 2017 til 2018, at 2018 skulle bli det mest fantastiske året noensinne! Nå er det under et halvt år til 2019, og 2018 har ikke akkurat vært et jubelår så langt.

Men nå som høsten er her, og ting har roet seg ned, så passer det egentlig bra å starte på nytt, med blanke ark som et helt nytt kapittel i livet. Jeg føler meg nesten av og til som et barn, nesten som et spedbarn, som må lære å gjøre alt på nytt. Og en dame beskrev det så fint; at det er jo nesten som når slangen som skifter skinnet sitt; som å bli født på ny, for å lære og utvikle meg. Jeg føler av og til at jeg er helt blå på livet. For jeg vagger rundt som en forvirret høne uten mål og mening, jeg tryner i grøfta, går på den ene smellen etter den andre, og føler vel at «alle» andre gjør livet så mye bedre enn meg. Hvorfor får ikke jeg det til liksom? Hva gjør jeg galt?

Når man føler at man er dratt gjennom drøvelen og ned til bunnslammet av magesekken og sendt i revers, så er det lett å gå i rund ring rundt sin egen miserable oase og bare innfinne seg med at det er sånn livet har blitt. Og jeg kan godt innrømme at jeg har fryktet å ende opp alene og ensom. Være alene uten barna annen hver helg plutselig. Hva har jeg utenom barna? Og jeg må plutselig begynne å finne på ting de helgene jeg ikke har barna. Hva gjør jeg da? Før så jeg av og til ikke andre mennesker enn mannen og barna mine i løpet av en hel helg. Jeg hadde ikke så stort nettverk, og jeg var ikke så flink til å ta kontakt med folk heller. Jeg er vant til å klare meg selv, og liker ikke å «plage» folk. Vil ikke være i veien. Vil ikke bry folk. Så derfor kan jeg lett å bli hun som leverer barna i barnehagen fredag morgen og gjemme meg i mitt eget hus alene fram til mandag ettermiddag når jeg skal hente barna igjen. Og jeg hadde noen sånne helger i vinter. Jeg kunne grue meg i en uke før pappahelg. Av og til var det fordi jeg trengte roen, og av og til var det fordi ingen hadde mulighet til å henge eller at jeg ikke turte å spørre enda engang til om folk ville henge… Jeg følte meg som skilte Viggo venneløs. Jeg ville ikke at folk skulle synes synd på meg. så heller alene, enn å føle på skammen. Det var tungt, for alt jeg ville var å ha noen der, da jeg vekslet mellom å stirre i taket og grine bøtter og spann. Panikken for å være alene. Ikke ha noen. Ingen å dele gleder eller sorger med da stormen stod på som verst. Og så tenkte jeg; tenk om jeg blir alene resten av livet? Ingen vil ha meg? Jeg finner aldri den store kjærligheten. Kanskje fordi jeg ikke er bra nok? Pen nok? Verdt nok? At ingen kan like meg som jeg liker dem? For jeg likte jo til tider ikke det jeg så i speilet engang, så hvordan kan andre like meg? Og alt jeg ville var å føle noe! Alt annet enn misery.

Akkurat nå, sitter jeg jo her med nyklippet og knæsj røde striper i håret alene hjemme, stille i midt eget hus. Lei av mitt gamle jeg. Kanskje det er fordi jeg er i endring. Begynner å finne ut av hvem jeg er og hva jeg vil. Kanskje fordi høsten er her, eller kanskje fordi på et tidspunkt, så må man faktisk bare skjerpe seg. For jeg kan ha det sånn resten av livet, bli spist opp av misery og skylde på alle andre at livet er kjipt.

Og jeg må egentlig bare være kjempe takknemlig, for de siste månedene, årene så har jeg klart å skaffe meg et ganske stort nettverk av fine folk som jeg har funnet både her og der. Jeg som før hadde bare to venner omtrent og ble skremt bare noen sa hei til meg.

Jeg har blitt flinkere til å balansere det å ha alenetid/ føle at jeg ikke må gjøre noe hele tiden hver eneste barnefrie helg og å gjøre ting sammen med andre. Og jeg har bare lagt fra meg all skam… Så hva, om jeg plinger noen to helger på rad. Jeg har fått veldig gode venner ut av det og noen anser jeg nesten som en utvidet familie. Og kjærligheten, vel ja, det er ikke noe man kan styre. Det skjer når det skjer, og det skjer jo i hvert fall ikke når motivasjonen er å ikke ville være alene. Og så må jeg elske meg selv osv osv… I mellomtiden, er det lov å kysse noen frosker og gå litt på snørra inniblant. Så lenge jeg klarer å reise meg opp igjen, og det syns jeg i hvert fall at jeg har gjort det siste halve året.

Det er høst. Skolen har startet. Har bokdrømmer på gang. Har fine folk rundt meg. Kan det da bli bedre? Jeg tror ikke det, akkurat nå har jeg det ikke så aller verst. En skala fra 1- 10 hvor 1 er dårligst, så har jeg det 4… kan ikke ha det for godt heller!

For å slutte der jeg startet… satser på at denne høsten blir den beste noensinne!

 

 

 

Jeg vil være fryktløs!

fear

Min største frykt gjennom livet har vært å bli forlatt. Og egentlig er jeg redd for det meste. Jeg trodde ikke det var en ting folk kunne se på meg, men jeg skrev tre meldinger med en dame jeg ikke kjenner for ikke så veldig lenge siden, og hun skrev til meg «ikke la frykten din stoppe deg, for det kan hindre deg i gode ting».

Og hun har rett. Jeg har gått glipp av gode ting på grunn av frykt. Det at jeg skriver det på bloggen er ikke det letteste jeg har gjort, men på et tidspunkt så er man nødt til å møte frykten, og slippe taket. Og det er så mye lettere å bygge en mur rundt seg å bare stenge verden ute. Lukke seg. Ikke slippe noen inn. For ingen skal bety så mye for meg at det vil bli et stort hull inni meg hvis jeg mister dem. For hvis jeg ikke slipper noen til, så kan ingen såre eller forlate meg.

Det er kanskje derfor jeg er i tvil om jeg noensinne har vært ordentlig forelsket, fordi jeg rett og slett ikke har sluppet noen inn. Det er faen meg så trist at jeg vet ikke om jeg skal le eller grine, i og med at jeg stort sett har vært i forhold siden tidenes morgen. Og jeg har av og til tenkt at jeg er følelsesmessig død, kanskje jeg bare ikke er i stand til å føle noe. Hva er galt med meg? Jeg er bare helt fucked up. Det er heldigvis ikke for seint å snu. Jeg må slippe taket i frykten. Det er ikke bare lett. For hvordan slippe taket i tanker og noe som har ligget dypt inni meg helt siden jeg nesten ble født.

Jeg må begynne å se fakta. Ingen har forlatt meg på veldig lenge. Og selv om han jeg datet for noen måneder siden dumpet meg, så døde jeg ikke. Og jeg lærte noe.

true

Og jeg tenkte at det beste ville være å gå i kloster. Bli nonne, for da trenger jeg ikke å forholde meg til følelser og forelsker igjen. Det hadde definitivt vært det enkleste, men de som kjenner meg vet jo at jeg ikke klarer å la være å rote meg borti ting. Jeg skal ikke si så mye om det, for det er fortsatt veldig tidlig. Det eneste jeg vil si er at det kom helt uventet på meg, og jeg har sommerfugler i magen. Det er faen meg skummelt. Jeg er nok naturligvis litt redd og jeg holder nok igjen, men jeg har bestemt meg for å prøve å være fryktløs, gi alt, for ellers vil jeg gå glipp av gode ting. Det er bedre å ha elsket, enn å aldri turt å prøve. Og så kanskje jeg går på en smell, men jeg dør nok ikke denne gangen heller. Håper jeg!

Hvordan kan man dø, når jeg nesten allerede har vært død. I hvert fall på innsiden. For når man stenger livet ute, har man ingen lidenskap til noe. Man bare er. Som en maskin, en robot uten følelser. Det er ikke sånn jeg vil leve livet mitt, så derfor er frykten bare hemmende og i veien. Og jeg merker når jeg selv åpner opp litt etter litt, babysteps, så forholder andre mennesker seg annerledes til meg også. Det er nesten som jeg ikke tror at jeg verken fortjener det eller at det går an. Jeg vil være fearless!

Du skal ikke få styre livet mitt mer, nok er nok! Så på tide å drepe frykten en gang for alle, sammen med Jante! Død frykt!

—-

Og denne sangen dediserer jeg til someone special!

Å puste er faen ikke lett

o-DIVORCE

Det dukket opp et tilbakeblikk på Facebook fra bloggen i fjor på samme tid med tittelen «Jante tror jeg kommer til helvete». Nå er riktignok Jante død og begravet, men han hadde definitivt et poeng. For hvem skulle trodd for et år siden, at jeg skulle dyppe tærne mine borti bunnen av helvete bare et år etter. Det er i hvert fall sånn det føles som, at jeg gang på gang har blitt kastet tilbake ned i grøfta, akkurat som med denne jævla vinteren. Når man tror at vinteren er i ferd med å forsvinne, så kommer det flere kuldegrader og det fortsetter bare å lave ned. Når skal dette faenskapet ta slutt?!

Når blir det bedre liksom? Jeg lovet egentlig å skrive en blogg med en snert av humor, men det å gå gjennom et samlivsbrudd er ikke bare en dans på roser. Nei, det er møkk. Det er noe dritt. Selv om det er riktig, så er det tøft å bli alene etter så mange år, være alenemor og starte fra bunnen av. Som om man har kastet alt vekk, fordi det ikke var bra nok. Det er nok ikke bare så enkelt. Selv om det kan virke sånn, det har jo nesten blitt normen at folk går fra hverandre. Leste at 2017 var rekordår for skilsmisser- over 10000 par som valgte å bli skilt. Så derfor er det ingen som bryr seg. Javel, du skal skilles ja? Som alle andre? Det går vel greit, men ingen spør hvordan man egentlig har det. Selv om alle vet. Og jeg kan jo ikke klage heller, siden det var jeg som valgte det. Jeg har påført dette på meg selv, så hvorfor har jeg av og til så jævla vanskelig med å puste sånn at jeg nesten blir kvalt. Og jeg bare går rundt i vacuum og føler meg tom, som om livet er over.

Jeg trodde sola ville komme fram snart. Men jeg trodde vinteren også ville slippe taket. Bare illusjoner alt sammen. Det går kanskje aldri helt over. Følelsen av å være mislykket, følelsen av å ha gitt opp den norske A4 modellen; familielivet, bikkje, volvo, stakittgjerde og flaggstang. Hva står man igjen med liksom? Ingenting, en blank blokk jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med. Og ikke bare har jeg gitt opp familielivet, jeg sa jo opp den faste jobben for et år siden… for å studere, realisere meg selv. Jeg føler meg som den fjortisen. For tidlig midtlivskrise, kanskje?! Men jeg står på bar bakke. Alt jeg har er flyktige drømmer. Ellers har Jeg har ingenting. Ingen garantier for å lykkes. Det er skremmende.

Og ja, selv om jeg ikke savner ekteskapet, så er det himla skremmende å være alene. Ikke ha noen der. Stole bare på meg selv. Stole på det jeg gjør er bra nok. Hvordan gjør jeg det? Og selv om jeg er sterk og selvstendig, så kommer tanken fram; hva om jeg aldri møter noen igjen? Finne han som er rett for meg. Jeg har ikke lyst til å være alene resten av livet, men jeg vil ikke ta til takke med noen heller. Så nå er alt bare en stor røre hvor tilfeldig ingredienser har blitt tømt oppi til en stor suppe som jeg omtrent får avsmak av.

Hvem hadde trodd at livet mitt ville bli som dette? Jeg som er den mest fornuftige personen jeg kjenner, og det hadde vært så greit hvis livet bare var en rett linje hvor jeg kunne gå i mål om femti år, og si at livet gikk som planlagt.

Nå vet jeg omtrent ikke hva som skjer i morgen. Jeg må prøve å puste… Det er det flere som har rådet meg til i det siste. Ta det rolig. Ikke stresse. Men det er faen ikke lett. Jeg håper på ny vår snart, både bokstavelig og billedlig. Hvordan ble livet mitt sånn? Jeg skylder på denne evigvarende vinteren, det er alltid greit å kunne skylde på noen… dette er baksiden av en skilsmisse- alle følelsene, ensomheten, frykten- alt man ikke ser bak fasaden som prøver så hardt å holde livet sitt sammen og være sterk utad. For ungenes skyld. For familielivets skyld. Ikke lett når man er et vrak på innsiden, og bare prøver å komme gjennom dagene! Puste så godt man kan!

So long, jeg lever vel til neste innlegg, litt lystigere meg satser jeg på!