Gamlis på date!

keep-calm-i-m-going-on-a-date-1

Å date, sa du? Det har jeg ikke gjort på hundre år. Er ikke det noe man gjør når man er ung? Sånn i 20 årene? På samme måte som man drar på fylla hver helg. Jeg føler meg i hvert fall som en urgammel burugle som har sittet i bur altfor lenge. Jeg blir nok også sett på som 100 år i datingverden, så jeg kan like godt dra tilbake til steinalderhulen med en gang, sånn at jeg slipper å dumme meg ut.

Noen vil kanskje også si det er for tidlig å begynne og date igjen. Vel det er mange meninger om det. Noen sier «Opp på hesten med engang», men ellers får jeg også høre; det bør minst gå et år, finn deg selv først osv osv… Og egentlig skulle jeg unngått hele greia, det er fordelen å være gift; å slippe å gå på date. Og alt tilbehøret som hører med…

Jeg er litt blandet. Kan godt gå på date, men jeg har ikke tenkt til å gifte meg rundt neste sving heller. Og tenker at det kan jo være litt spennende også. Litt av vitsen med denne bloggen er at jeg skal prøve å være ærlig på hvordan livet ser ut akkurat nå som nyseparert og alene i verden.  Jeg kommer jeg nok til å utlevere meg selv litt på godt og vondt, eller godt og flaut.

Har det ikke travelt, selv om jeg må innrømme at jeg av og til føler at jeg blir grepet av panikk og må finne en ny fyr før jeg skrumper inn som en gammel inntørket drue. Men som regel klarer jeg å puste og skjønner at tida framover skal brukes for det meste til å finne meg selv. Og hvem vet, kanskje Mr. Right bare dukker opp når jeg minst venter det. Kanskje han banker på døren min og tilbyr meg et perfekt forhold resten av livet hvor det er 100 % fornøyd garanti resten av livet ut, og skulle jeg ikke være fornøyd, så får jeg ny levert på døren pakket inn i sløyfe på under halve tiden fra sist. Eller så kanskje han kommer ridende på en hvit hest og tar meg med storm og flyr meg med til eventyrland hvor vi skal leve lykkelige resten av livet og smelte sammen i evigheten… Ha Ha, som at jeg tror på det selv engang.

Men nå skal jeg prøve å ikke skrive meg bort, og skal prøve å komme til kjernen. Jeg dater en fyr nå. Det er som å være i en helt ny verden jeg ikke hører hjemme i. Det er slitsomt, spennende og litt rart på engang. Bli kjent med en ny person liksom, for å se om det kan bli noe mer. Vise seg fra sin beste side… når jeg føler at jeg er 100 år for gammel til å drive med sånt. Å date liksom. Høres så fjortis ut og det er så mye å tenke på.

Et eksempel er å huske og shave leggene sine. Leste nylig et innlegg på et eller annet forum hvor daten kom hårete på date. For en verste ting som kan skje liksom. Så det er tydeligvis viktig; å barbere leggene sine selv om man ikke har tenkt til å vise de fram, men det kan jo hende man plutselig blir påkjørt av en bil, og alle klær rives i filler, og daten før øye på et lite hår blant alt blodet… Så det er åpenbart greit å følge fjellvettreglene: alltid beredt. Så derfor; huske å bruke tida på det også før man farter ut, selv om det er lett å glemme i en vinterkald tilværelse hvor det beste egentlig er å holde de hvitbleike leggene sine gjemt bak de svære varme hårete buskene (satt på spissen).

Og en annen ting; jeg må fornye hele den jævla garderoben. Har jo ikke handlet klær på 100 år. For som småbarnsmamma og godt gift, har jeg prioritert alt annet enn klær. Det er helt greit å gå rundt i huset med den slitte kosebuksa man har hatt i ti år. Og joda, man går ut av og til, men da funker liksom den svarte buksa og blusen man har satt av til litt finere bruk, den som ikke har blitt flekkete på grunn av klissete barnehender. Men det funker liksom ikke på date. Det nytter ikke å se ut som en sliten husmor med morgenkåpe, krøllpinner og en sneip hengende ut av kjeften liksom. Man må kjøre bittelitt stil. Prøve litt. Ikke se ut som man kommer rett fra en hule som har vært avstengt de tjue siste årene. Derfor så funker ikke den hullete strømpebuksa som er revnet med en stripe fra rumpa til litt over skjørtekanten som jeg til vanligvis gir blaffen i. Eller den hverdagslige bomullstrusa som er så komfortabel at den har blitt helt utvasket i vask. Var den trusa egentlig svart? Og hadde den en gang i tiden blonder?

Folk som kjenner meg vet at jeg også kan være litt på tuppa. Det er faen ikke lett med dating og alt «spillet» alle snakker om. Man skal liksom være så avslappet, ta det som det kommer, spille iskald og leve i nuet. Men det er jo ikke så lett da. For spørsmålene kommer; Liker han meg? Liker jeg han? Hva betyr meldingen han sendte? Var den kryptisk? Betydde den egentlig noe annet? Hvorfor svarer han ikke innen sekundet han har lest meldingen? Betyr smiletegnet at han liker meg? Hvorfor skrev han smilefjes og ikke et hjerte? Betyr det at han ikke liker meg så mye som han sier? Hva skal man snakke om? Går man for fort fram? Maser jeg for mye? Går man for sakte fram? Kommer han til å ditche meg? Eller kanskje ghoste meg (ordet som jeg måtte google) Og so on… henger dere fortsatt med? Det er lov til å puste ja!

Og så håper man jo at daten er Mr. Right. For det er så slitsomt å kysse så mange frosker og flodhester på let etter den ekte prinsen. Jeg husker at jeg tenkte det for 20 år siden også. Så plutselig sitter jeg der med tenåringsproblemer igjen, så 1990 tallet liksom… bare med flere rynker og små grå hår som dukker opp her og der… Nooo! Og en hamburgerliste med krav. For jeg har vel blitt mer kresen med årene. Jeg burde egentlig ha skrevet en liste hvor jeg kan krysse av enten ja eller nei, for å sjekke om han er verdt å satse på, Haha;  Er han snill? Er han trofast? Har han de rette intensjonene? Og nåløyet burde være like trangt som å få gjennom en bok på et forlag. Er det rart man ikke finner den rette liksom!

Så etter å ha vært på date, var det ikke så annerledes å være på date som for tjue år siden. Så dating er dating, selv for gamliser som meg. Samme spillet. Samme reglene. Samme greiene. Men fortsatt like spennende og skummelt på engang. Og litt slitsomt, men samtidig fint å komme seg litt ut og føle seg fin for innsatsen man gjør, trenger ikke å være så stor innsats heller, men bare det å ha på seg en ny kjole eller skjørt, får meg til å føle meg litt freshere og litt bedre med meg selv også. Jeg trengte det… Og dere lurer vel på hvordan det gikk med daten… det gikk ganske bra, and still going, så får se hva som skjer. Babysteps!

 

Forelskelse! – En myte?

love

Hva er egentlig en forelskelse?

Wikipedias sin definisjon av forelskelse:

Forelskelse er en følelse av stor beundring for, tiltrekning mot eller begjær etter en annen person, enten en av motsatt eller samme kjønn. Forelskelsen kan gi en opplevelse av intens lykke og velvære, og skyldes hormoner som utløser en naturlig rus i kroppen.

Jeg har selv alltid tenkt at det å være forelsket må være den beste følelsen i hele verden. Det er en følelse av lykke, naturlig rus og at man ikke klarer å tenke klart. Men jeg begynner å tro at betegnelsen av en forelskelse bare er en illusjon. Og sist jeg virkelig følte meg forelsket, var vel da jeg var 14 år og gikk på ungdomsskolen. Kan huske de kule guttene man rødmet etter når man gikk forbi dem i gangen og hjertet banket og hamret vilt. Jeg husker alle hjertene vi tegnet og skrev navnene deres i hendene våre, og ja vi var vel helt gale, for følelsene løp helt løpsk og hadde ikke det minste kontroll. Det var en fin tid, samtidig frustrerende, for man fikk jo aldri den man ville ha på den tiden der.

Siden den gang, tror jeg ikke at jeg har følt det på den måten, selv om jeg har vært i forhold store deler av livet. Det er ikke det at jeg ikke har følt at det var en form for kjærlighet der, men de store følelsene har manglet uten at jeg skal snakke ned om mine tidligere forhold. Jeg vet ikke om det bare er fordi selve forelskelsen bare er en illusjon og at ingen egentlig opplever det eller om det bare er jeg som ikke har møtt «den rette» som får alle disse følelsene i sving på den måten jeg har sett for meg det.

I en alder av snart 40, singel og føler at tiden bare raser fra meg, er det mulig å finne han som får hjertet til å banke tusen slag i sekundet? Leter jeg etter et sandkorn i ørkenen liksom? Jeg vil så gjerne oppleve det, finne han som jeg er gal etter, og som føler akkurat det samme tilbake… Men hvis det bare er en illusjon, noe som ikke eksisterer, så bør jeg kanskje justere ned kravene for hva det vil innebære å være forelsket. Samtidig så er jeg redd for at det kanskje bare ikke jeg som har evnen til å bli forelsket, at jeg rett og slett bare mangler det genet.

Så kanskje jeg bare leter etter noe som rett og slett ikke finnes. En illusjon, en myte, en drøm. Noe som bare finnes i de gamle eventyrene som Askepott og Tornerose. Det er tåpelig å tenke at jeg bare skulle falle pladask for et annet menneske og enda mer tåpelig å tenke at et annet menneske vil syns at jeg er det mest fantastiske menneske i hele verden. Det blir som å leve i fantasiverden. Som å tro på julenissen liksom, og hvem gjør det i en alder av snart 40!

Hva blir alternativet? Jeg vil jo ikke bare finne en hvem som helst bare for selskapets skyld, men jeg liker å være i forhold, og vil ikke gi opp ideen av å finne den store kjærligheten. Men kanskje jeg bare må senke kravene? Det kan være bra nok, å bare føle seg vel med en annen person. Å vite hva man går inn i, og bare være seg selv med en annen som får meg til å føle meg litt bedre enn jeg klarer på egenhånd. Kanskje det er det som er forelskelse. At jeg ikke skal lete etter hjertebankene, klamme hender, kil i magen, for det vil bare ende i skuffelse, siden jeg aldri føler sånn for noen. For da kommer jeg kanskje aldri i mål. Men man må da få et tegn eller noe på at den personen kan være rett eller at det føles rett. Jeg vet søren meg ikke, og kanskje hadde jeg visst fasiten på hvordan mennesker klarer å finne sjelevennen sin, så kunne jeg fått en pris for det.

Så til slutt, hvis jeg skal konkludere, så håper jeg at selve forelskelsen ikke er en myte. Det er bare jeg som ikke har opplevd den ennå. Og håper jeg en gang vil gjøre det…

Tror dere på forelskelse, kjærlighet og magi? Eller er det bare for drømmere som meg, og det rett og slett en myte!