Jeg vil være fryktløs!

fear

Min største frykt gjennom livet har vært å bli forlatt. Og egentlig er jeg redd for det meste. Jeg trodde ikke det var en ting folk kunne se på meg, men jeg skrev tre meldinger med en dame jeg ikke kjenner for ikke så veldig lenge siden, og hun skrev til meg «ikke la frykten din stoppe deg, for det kan hindre deg i gode ting».

Og hun har rett. Jeg har gått glipp av gode ting på grunn av frykt. Det at jeg skriver det på bloggen er ikke det letteste jeg har gjort, men på et tidspunkt så er man nødt til å møte frykten, og slippe taket. Og det er så mye lettere å bygge en mur rundt seg å bare stenge verden ute. Lukke seg. Ikke slippe noen inn. For ingen skal bety så mye for meg at det vil bli et stort hull inni meg hvis jeg mister dem. For hvis jeg ikke slipper noen til, så kan ingen såre eller forlate meg.

Det er kanskje derfor jeg er i tvil om jeg noensinne har vært ordentlig forelsket, fordi jeg rett og slett ikke har sluppet noen inn. Det er faen meg så trist at jeg vet ikke om jeg skal le eller grine, i og med at jeg stort sett har vært i forhold siden tidenes morgen. Og jeg har av og til tenkt at jeg er følelsesmessig død, kanskje jeg bare ikke er i stand til å føle noe. Hva er galt med meg? Jeg er bare helt fucked up. Det er heldigvis ikke for seint å snu. Jeg må slippe taket i frykten. Det er ikke bare lett. For hvordan slippe taket i tanker og noe som har ligget dypt inni meg helt siden jeg nesten ble født.

Jeg må begynne å se fakta. Ingen har forlatt meg på veldig lenge. Og selv om han jeg datet for noen måneder siden dumpet meg, så døde jeg ikke. Og jeg lærte noe.

true

Og jeg tenkte at det beste ville være å gå i kloster. Bli nonne, for da trenger jeg ikke å forholde meg til følelser og forelsker igjen. Det hadde definitivt vært det enkleste, men de som kjenner meg vet jo at jeg ikke klarer å la være å rote meg borti ting. Jeg skal ikke si så mye om det, for det er fortsatt veldig tidlig. Det eneste jeg vil si er at det kom helt uventet på meg, og jeg har sommerfugler i magen. Det er faen meg skummelt. Jeg er nok naturligvis litt redd og jeg holder nok igjen, men jeg har bestemt meg for å prøve å være fryktløs, gi alt, for ellers vil jeg gå glipp av gode ting. Det er bedre å ha elsket, enn å aldri turt å prøve. Og så kanskje jeg går på en smell, men jeg dør nok ikke denne gangen heller. Håper jeg!

Hvordan kan man dø, når jeg nesten allerede har vært død. I hvert fall på innsiden. For når man stenger livet ute, har man ingen lidenskap til noe. Man bare er. Som en maskin, en robot uten følelser. Det er ikke sånn jeg vil leve livet mitt, så derfor er frykten bare hemmende og i veien. Og jeg merker når jeg selv åpner opp litt etter litt, babysteps, så forholder andre mennesker seg annerledes til meg også. Det er nesten som jeg ikke tror at jeg verken fortjener det eller at det går an. Jeg vil være fearless!

Du skal ikke få styre livet mitt mer, nok er nok! Så på tide å drepe frykten en gang for alle, sammen med Jante! Død frykt!

—-

Og denne sangen dediserer jeg til someone special!

I møte med Mr. Gray…

Målet med denne bloggen er jo egentlig å by på meg selv over en lav sko, og dele singellivets gode og dårlige sider, så her kommer et lite innlegg om denne berømte nettdatingen «alle» driver med for tiden…

fiftyshades

Siden alle mine forhold har gått i grøfta, så ble jeg rådet til å komme meg opp på hesten igjen. Jeg registrerte meg på «Sukker- Norges største datingside- siden for nydelige single kvinner og menn» faktisk. Ha ha… jeg har jo ikke vært singel på flere år og føler meg rimelig rusten. Det er som å lære og gå igjen. Så jeg aner ikke hva jeg kan forvente, men går inn i det med åpent sinn og tar det litt som det kommer…

Jeg fyller inn alle fakta som at jeg har barn, har hobbyer og interesser osv, og det tar ikke lang tid før jeg får brev. Litt blandet drops, men det er en som skiller seg ut. Han skriver morsomt og litt utfyllende svar som jeg blir nysgjerrig på. Jeg tar en titt på profilen hans; han er mørk, kjekk, veltrent, liker å lage mat, liker å reise, oppleve verden. Nesten litt for god til å være sann, og hvorfor skriver han til meg? Jeg som følte meg kvapsete forrige gang jeg datet en fyr med vaskebrett, men det er flere år siden.

Han virker interessant, så jeg svarer og vi veksler en del meldinger hvor samtalene går lett. Jeg blir fascinert, så når han spør om han kan ringe meg, så svarer jeg ja. Det er ikke sånn at jeg oppgir telefonnummeret mitt til hvem som helst eller at jeg pleier å gjøre det, men fikk det bare over meg at det var en god ide. Vi får en god tone og samtalen varer faktisk i et par timer. Og det er sjelden to timer går så raskt. Vi avtaler på slutten av samtalen at vi bør møtes, men før han legger på så er han bare nødt til å fortelle meg noe… men han må spise noe først.

Etter et kvarters tid så ringer han opp igjen, og sier at han er sånn kjempeåpen og vil gjerne fortelle dette, siden det kan være en dealbreaker. Jeg tenker at han kanskje allerede har dame, skal dø om 100 dager eller at han har 10 barn med 12 forskjellige eller noe i den duren.

«Jeg bare sier det rett ut jeg»… Pause… Jeg venter i spenning.

«Jeg er dominant»

Jeg blir satt ut! Vet ikke hva jeg skal svare. Før jeg rekker å tenke noe som helst begynner han å stille alle disse spørsmålene, om jeg har fantasert om det osv osv… Og mulig jeg er ganske jomfruelig av meg, men i stillhet så er jeg nødt til å google ordet «dominant» mens han babler om hva det vil si for han å være det, som om det er en egen legning, for det er åpenbart at han definerer seg som person ut fra det. Og jeg kommer plutselig på filmen «Fifty Shades» hvor omtrent åpningsreplikken til Christian Gray var å si «Jeg er dominant»… Så i et lite øyeblikk så føler jeg meg som Anastasia hvor jeg skal vurdere om jeg har lyst til å være hans «submissive.» Og han sier at jeg kan si nei til alt jeg ikke har lyst til å gjøre, han er åpen, og når han sier det på den måten så høres det nesten ut som han kan gjøre alt fra å gi meg et lite dask på rumpa til å ta meg med i the dark room liksom…

Det verste med denne samtalen er at den ikke blir sleazy fordi han er litt av en smooth-talker, og denne samtalen kunne likså godt ha handlet om brødskiver med ost, og muligens det er fordi dette er like naturlig for han å prate om som om det hadde vært brødskiver med ost. Og det er jo nesten sånn at han klarer å overtale meg til at dette høres ut som noe jeg har drømt om hele livet og at han kommer ridende på sin hvite hest for å oppfylle alle mine drømmer.

Men jeg er ikke dum, og tro det eller ei, så tenker jeg av og til med hodet. Jeg liker han som person etter å ha pratet i nesten to timer med han. Og han har en viss tiltrekningskraft. Men tror neppe at jeg kommer til å forandre han fra å være singel og ha commitment issues til å bli Mr. Right og familiefar. Han er ikke rik og er heller sikkert ikke villig til å beskytte meg og gi meg alt det jeg ønsker meg i tillegg til å være hans submissive, så jeg takker høflig nei, og sier at dette ikke er noe for meg. Han var for god til å være sann! Han avslutter med å si at hvis jeg endrer mening/ vil ut på et lite eventyr, så er det bare å ringe any time… Bra han ikke holder pusten for å si det sånn.

Jeg skjønner at menn åpenbart har blitt inspirert av Mr. Christian Gray, når de syns det er greit å åpne sjekkereplikken med å si at de er «dominante». Og jeg skjønner at mange damer faller for Christian Gray. For veldig mange kvinner drømmer innerst inne om å endre en kald kynisk kjekk badboy til å bli en snill ektemann/familiefar som åpner seg bare for deg siden han har et hjerte av gull innerst inne bak alle de kjipe lagene, bare fordi du er fantastisk og han blir hodestups forelsket i deg. Men det skjer ikke. For Mr. Gray finnes ikke. Og jeg tror derfor de færreste menn skal tro at de har noe til felles med Mr. Gray uansett hvor «dominante» de er.

Hva har skjedd med denne verden? Har jeg lyst til å vite folks seksuelle preferanser før jeg engang har møtt dem? Hva skjedde med gentlemannen, han som ringer deg, spør om du har lyst til å bli med ut på date? Åpner døren for deg? Gir deg blomster? Finnes han i det hele tatt i dagens samfunn i 2018? Eller er dette den moderne verdens form for romantikk? At de liksom skal ta deg med storm? Kanskje det bare er jeg som er gammeldags og føler at jeg lever i Steinalderen. At jeg rett og slett er for gammel til å være singel.

 

Gamlis på date!

keep-calm-i-m-going-on-a-date-1

Å date, sa du? Det har jeg ikke gjort på hundre år. Er ikke det noe man gjør når man er ung? Sånn i 20 årene? På samme måte som man drar på fylla hver helg. Jeg føler meg i hvert fall som en urgammel burugle som har sittet i bur altfor lenge. Jeg blir nok også sett på som 100 år i datingverden, så jeg kan like godt dra tilbake til steinalderhulen med en gang, sånn at jeg slipper å dumme meg ut.

Noen vil kanskje også si det er for tidlig å begynne og date igjen. Vel det er mange meninger om det. Noen sier «Opp på hesten med engang», men ellers får jeg også høre; det bør minst gå et år, finn deg selv først osv osv… Og egentlig skulle jeg unngått hele greia, det er fordelen å være gift; å slippe å gå på date. Og alt tilbehøret som hører med…

Jeg er litt blandet. Kan godt gå på date, men jeg har ikke tenkt til å gifte meg rundt neste sving heller. Og tenker at det kan jo være litt spennende også. Litt av vitsen med denne bloggen er at jeg skal prøve å være ærlig på hvordan livet ser ut akkurat nå som nyseparert og alene i verden.  Jeg kommer jeg nok til å utlevere meg selv litt på godt og vondt, eller godt og flaut.

Har det ikke travelt, selv om jeg må innrømme at jeg av og til føler at jeg blir grepet av panikk og må finne en ny fyr før jeg skrumper inn som en gammel inntørket drue. Men som regel klarer jeg å puste og skjønner at tida framover skal brukes for det meste til å finne meg selv. Og hvem vet, kanskje Mr. Right bare dukker opp når jeg minst venter det. Kanskje han banker på døren min og tilbyr meg et perfekt forhold resten av livet hvor det er 100 % fornøyd garanti resten av livet ut, og skulle jeg ikke være fornøyd, så får jeg ny levert på døren pakket inn i sløyfe på under halve tiden fra sist. Eller så kanskje han kommer ridende på en hvit hest og tar meg med storm og flyr meg med til eventyrland hvor vi skal leve lykkelige resten av livet og smelte sammen i evigheten… Ha Ha, som at jeg tror på det selv engang.

Men nå skal jeg prøve å ikke skrive meg bort, og skal prøve å komme til kjernen. Jeg dater en fyr nå. Det er som å være i en helt ny verden jeg ikke hører hjemme i. Det er slitsomt, spennende og litt rart på engang. Bli kjent med en ny person liksom, for å se om det kan bli noe mer. Vise seg fra sin beste side… når jeg føler at jeg er 100 år for gammel til å drive med sånt. Å date liksom. Høres så fjortis ut og det er så mye å tenke på.

Et eksempel er å huske og shave leggene sine. Leste nylig et innlegg på et eller annet forum hvor daten kom hårete på date. For en verste ting som kan skje liksom. Så det er tydeligvis viktig; å barbere leggene sine selv om man ikke har tenkt til å vise de fram, men det kan jo hende man plutselig blir påkjørt av en bil, og alle klær rives i filler, og daten før øye på et lite hår blant alt blodet… Så det er åpenbart greit å følge fjellvettreglene: alltid beredt. Så derfor; huske å bruke tida på det også før man farter ut, selv om det er lett å glemme i en vinterkald tilværelse hvor det beste egentlig er å holde de hvitbleike leggene sine gjemt bak de svære varme hårete buskene (satt på spissen).

Og en annen ting; jeg må fornye hele den jævla garderoben. Har jo ikke handlet klær på 100 år. For som småbarnsmamma og godt gift, har jeg prioritert alt annet enn klær. Det er helt greit å gå rundt i huset med den slitte kosebuksa man har hatt i ti år. Og joda, man går ut av og til, men da funker liksom den svarte buksa og blusen man har satt av til litt finere bruk, den som ikke har blitt flekkete på grunn av klissete barnehender. Men det funker liksom ikke på date. Det nytter ikke å se ut som en sliten husmor med morgenkåpe, krøllpinner og en sneip hengende ut av kjeften liksom. Man må kjøre bittelitt stil. Prøve litt. Ikke se ut som man kommer rett fra en hule som har vært avstengt de tjue siste årene. Derfor så funker ikke den hullete strømpebuksa som er revnet med en stripe fra rumpa til litt over skjørtekanten som jeg til vanligvis gir blaffen i. Eller den hverdagslige bomullstrusa som er så komfortabel at den har blitt helt utvasket i vask. Var den trusa egentlig svart? Og hadde den en gang i tiden blonder?

Folk som kjenner meg vet at jeg også kan være litt på tuppa. Det er faen ikke lett med dating og alt «spillet» alle snakker om. Man skal liksom være så avslappet, ta det som det kommer, spille iskald og leve i nuet. Men det er jo ikke så lett da. For spørsmålene kommer; Liker han meg? Liker jeg han? Hva betyr meldingen han sendte? Var den kryptisk? Betydde den egentlig noe annet? Hvorfor svarer han ikke innen sekundet han har lest meldingen? Betyr smiletegnet at han liker meg? Hvorfor skrev han smilefjes og ikke et hjerte? Betyr det at han ikke liker meg så mye som han sier? Hva skal man snakke om? Går man for fort fram? Maser jeg for mye? Går man for sakte fram? Kommer han til å ditche meg? Eller kanskje ghoste meg (ordet som jeg måtte google) Og so on… henger dere fortsatt med? Det er lov til å puste ja!

Og så håper man jo at daten er Mr. Right. For det er så slitsomt å kysse så mange frosker og flodhester på let etter den ekte prinsen. Jeg husker at jeg tenkte det for 20 år siden også. Så plutselig sitter jeg der med tenåringsproblemer igjen, så 1990 tallet liksom… bare med flere rynker og små grå hår som dukker opp her og der… Nooo! Og en hamburgerliste med krav. For jeg har vel blitt mer kresen med årene. Jeg burde egentlig ha skrevet en liste hvor jeg kan krysse av enten ja eller nei, for å sjekke om han er verdt å satse på, Haha;  Er han snill? Er han trofast? Har han de rette intensjonene? Og nåløyet burde være like trangt som å få gjennom en bok på et forlag. Er det rart man ikke finner den rette liksom!

Så etter å ha vært på date, var det ikke så annerledes å være på date som for tjue år siden. Så dating er dating, selv for gamliser som meg. Samme spillet. Samme reglene. Samme greiene. Men fortsatt like spennende og skummelt på engang. Og litt slitsomt, men samtidig fint å komme seg litt ut og føle seg fin for innsatsen man gjør, trenger ikke å være så stor innsats heller, men bare det å ha på seg en ny kjole eller skjørt, får meg til å føle meg litt freshere og litt bedre med meg selv også. Jeg trengte det… Og dere lurer vel på hvordan det gikk med daten… det gikk ganske bra, and still going, så får se hva som skjer. Babysteps!

 

Forelskelse! – En myte?

love

Hva er egentlig en forelskelse?

Wikipedias sin definisjon av forelskelse:

Forelskelse er en følelse av stor beundring for, tiltrekning mot eller begjær etter en annen person, enten en av motsatt eller samme kjønn. Forelskelsen kan gi en opplevelse av intens lykke og velvære, og skyldes hormoner som utløser en naturlig rus i kroppen.

Jeg har selv alltid tenkt at det å være forelsket må være den beste følelsen i hele verden. Det er en følelse av lykke, naturlig rus og at man ikke klarer å tenke klart. Men jeg begynner å tro at betegnelsen av en forelskelse bare er en illusjon. Og sist jeg virkelig følte meg forelsket, var vel da jeg var 14 år og gikk på ungdomsskolen. Kan huske de kule guttene man rødmet etter når man gikk forbi dem i gangen og hjertet banket og hamret vilt. Jeg husker alle hjertene vi tegnet og skrev navnene deres i hendene våre, og ja vi var vel helt gale, for følelsene løp helt løpsk og hadde ikke det minste kontroll. Det var en fin tid, samtidig frustrerende, for man fikk jo aldri den man ville ha på den tiden der.

Siden den gang, tror jeg ikke at jeg har følt det på den måten, selv om jeg har vært i forhold store deler av livet. Det er ikke det at jeg ikke har følt at det var en form for kjærlighet der, men de store følelsene har manglet uten at jeg skal snakke ned om mine tidligere forhold. Jeg vet ikke om det bare er fordi selve forelskelsen bare er en illusjon og at ingen egentlig opplever det eller om det bare er jeg som ikke har møtt «den rette» som får alle disse følelsene i sving på den måten jeg har sett for meg det.

I en alder av snart 40, singel og føler at tiden bare raser fra meg, er det mulig å finne han som får hjertet til å banke tusen slag i sekundet? Leter jeg etter et sandkorn i ørkenen liksom? Jeg vil så gjerne oppleve det, finne han som jeg er gal etter, og som føler akkurat det samme tilbake… Men hvis det bare er en illusjon, noe som ikke eksisterer, så bør jeg kanskje justere ned kravene for hva det vil innebære å være forelsket. Samtidig så er jeg redd for at det kanskje bare ikke jeg som har evnen til å bli forelsket, at jeg rett og slett bare mangler det genet.

Så kanskje jeg bare leter etter noe som rett og slett ikke finnes. En illusjon, en myte, en drøm. Noe som bare finnes i de gamle eventyrene som Askepott og Tornerose. Det er tåpelig å tenke at jeg bare skulle falle pladask for et annet menneske og enda mer tåpelig å tenke at et annet menneske vil syns at jeg er det mest fantastiske menneske i hele verden. Det blir som å leve i fantasiverden. Som å tro på julenissen liksom, og hvem gjør det i en alder av snart 40!

Hva blir alternativet? Jeg vil jo ikke bare finne en hvem som helst bare for selskapets skyld, men jeg liker å være i forhold, og vil ikke gi opp ideen av å finne den store kjærligheten. Men kanskje jeg bare må senke kravene? Det kan være bra nok, å bare føle seg vel med en annen person. Å vite hva man går inn i, og bare være seg selv med en annen som får meg til å føle meg litt bedre enn jeg klarer på egenhånd. Kanskje det er det som er forelskelse. At jeg ikke skal lete etter hjertebankene, klamme hender, kil i magen, for det vil bare ende i skuffelse, siden jeg aldri føler sånn for noen. For da kommer jeg kanskje aldri i mål. Men man må da få et tegn eller noe på at den personen kan være rett eller at det føles rett. Jeg vet søren meg ikke, og kanskje hadde jeg visst fasiten på hvordan mennesker klarer å finne sjelevennen sin, så kunne jeg fått en pris for det.

Så til slutt, hvis jeg skal konkludere, så håper jeg at selve forelskelsen ikke er en myte. Det er bare jeg som ikke har opplevd den ennå. Og håper jeg en gang vil gjøre det…

Tror dere på forelskelse, kjærlighet og magi? Eller er det bare for drømmere som meg, og det rett og slett en myte!