Sex og singelliv

crazy

Om et halvt år blir jeg 40. Kanskje midtveis i livet. Jeg gruer meg egentlig ikke, kanskje fordi jeg allerede føler at jeg har vært gjennom tidenes midtlivskrise. Jeg hadde alt, men så har jeg bare kastet alt på båt, og har startet litt på nytt igjen med blanke ark og fargestifter. Og nå føler jeg meg som verdens eldste fjortis hvor jeg bare vimser rundt i livet som om det skulle være en stor lekeplass. Og lurer på om jeg noensinne blir voksen.

Det er jævla skummelt egentlig. Blir det liksom folk av meg også. Og egentlig burde jeg jo drite i hva folk mener. Men jeg føler meg som et barn blant de lykkelige folkene rundt meg som er gift på tiende året og deres største problem er om de skal se «Skal vi danse» eller fotballkamp på tv… Det er sånn jeg også ville hatt det, i en perfekt verden, og jeg vet jo at there’s no such thing as perfect.

Men jeg hører jo hva enkelte folk tenker. Og føler meg jo nesten litt som en tøs. Dater du igjen? Er du sååå guttegal? Klarer du deg ikke uten et mannfolk? Er det mulig å være så vimsete? Har du gått på snørra… igjen? Lærer du aldri? Har du ingen selvrespekt? Jeg merker at jeg holder igjen til enkelte, for jeg har ikke lyst til å framstå som en tøs som aldri blir voksen. Men jeg merker at jeg begynner å bli litt lei av å skulle opprettholde fasaden om å være uskyldig, stille og ordentlig hele tiden.

Ja, jeg dater. Ja, jeg går på snørra. Hele tiden. Og for meg er det en læringsprosess. På samme måte som jeg lærer meg selv å kjenne for tiden. Jeg har endret meg. Før trodde jeg ikke at noen kunne elske meg. Jeg har slitt med dårlig selvbilde, så det er litt uvant for meg at noen liker meg for den jeg er, og at jeg kan være meg selv hundre prosent. Derfor kan det sikkert virke som på noen at jeg er dritforelsket fra første stund i hver fyr jeg møter. Og ja, jeg har vel falt i alle fallgruver som det finnes i den «berømte startdatesfaseboka». Jeg har sikkert vært needy, for på… fordi jeg har vært mer opptatt av at de skal like meg og tenke om jeg er bra nok for dem. Men det går framover i denne verden også. Jeg har lært et par- tre ting.

  • Å hoppe etter noen som ikke vil ha deg, er dødfødt. Selv om, det er jævla vanskelig innimellom, og krever stor selvdisiplin
  • Jeg er faen meg bra nok, og fortjener det aller beste.
  • Jeg har snudd bordet; jeg spør ikke meg selv lenger om jeg er bra nok for dem, jeg spør meg selv om de er bra nok for meg.
  • Jeg har fått trua på at jeg vil finne en som elsker meg som jeg er.

Og siden jeg har begynt å finne meg selv, har mer trua på meg selv, så begynner jeg å nærme meg drømmemannen. Og siden noen tenker; kan du ikke bare ha det godt med deg selv uten å trenge en mann… Og jeg innrømmer det, like etter separasjonen hadde jeg helt angst for å være alene. Og frykten for å aldri finne noen var definitivt til stede. Selv om det ikke alltid er like kult å våkne opp alene, og kan gå enkelte «barnefrie» dager uten å prate med et eneste menneske, så er det helt greit å være alene, men jeg lengter etter en å dele gledene med. Romantikeren i meg vil bli head over heals in love…

Men jeg vil heller være alene resten av livet enn å gå inn i noe halvveis noensinne igjen. Jeg skal verken ta til takke eller inngå kompromisser som går utover mine egne premisser. Og jeg har skjønt at man må kysse en del frosker, før den rette dukker opp… Og inntil da, så kan jeg godt innrømme det; jeg er en vimsete flyfille for tiden, men jeg ville ikke hatt det på noen annen måte! Det er nå jeg kan nyte å være 100 % meg selv for første gang ever!