Ny start

ny start

Mange ser på nyttårsaften som nytt år og ny start. Jeg har alltid sett på høsten som nytt år/ ny start, for det er da ting ofte starter, som for eksempel skolen. Og i år passer det egentlig veldig greit, i og med at det første halve året har vært ganske så turbulent og stormende. Jeg husker vi sa da vi gikk over fra 2017 til 2018, at 2018 skulle bli det mest fantastiske året noensinne! Nå er det under et halvt år til 2019, og 2018 har ikke akkurat vært et jubelår så langt.

Men nå som høsten er her, og ting har roet seg ned, så passer det egentlig bra å starte på nytt, med blanke ark som et helt nytt kapittel i livet. Jeg føler meg nesten av og til som et barn, nesten som et spedbarn, som må lære å gjøre alt på nytt. Og en dame beskrev det så fint; at det er jo nesten som når slangen som skifter skinnet sitt; som å bli født på ny, for å lære og utvikle meg. Jeg føler av og til at jeg er helt blå på livet. For jeg vagger rundt som en forvirret høne uten mål og mening, jeg tryner i grøfta, går på den ene smellen etter den andre, og føler vel at «alle» andre gjør livet så mye bedre enn meg. Hvorfor får ikke jeg det til liksom? Hva gjør jeg galt?

Når man føler at man er dratt gjennom drøvelen og ned til bunnslammet av magesekken og sendt i revers, så er det lett å gå i rund ring rundt sin egen miserable oase og bare innfinne seg med at det er sånn livet har blitt. Og jeg kan godt innrømme at jeg har fryktet å ende opp alene og ensom. Være alene uten barna annen hver helg plutselig. Hva har jeg utenom barna? Og jeg må plutselig begynne å finne på ting de helgene jeg ikke har barna. Hva gjør jeg da? Før så jeg av og til ikke andre mennesker enn mannen og barna mine i løpet av en hel helg. Jeg hadde ikke så stort nettverk, og jeg var ikke så flink til å ta kontakt med folk heller. Jeg er vant til å klare meg selv, og liker ikke å «plage» folk. Vil ikke være i veien. Vil ikke bry folk. Så derfor kan jeg lett å bli hun som leverer barna i barnehagen fredag morgen og gjemme meg i mitt eget hus alene fram til mandag ettermiddag når jeg skal hente barna igjen. Og jeg hadde noen sånne helger i vinter. Jeg kunne grue meg i en uke før pappahelg. Av og til var det fordi jeg trengte roen, og av og til var det fordi ingen hadde mulighet til å henge eller at jeg ikke turte å spørre enda engang til om folk ville henge… Jeg følte meg som skilte Viggo venneløs. Jeg ville ikke at folk skulle synes synd på meg. så heller alene, enn å føle på skammen. Det var tungt, for alt jeg ville var å ha noen der, da jeg vekslet mellom å stirre i taket og grine bøtter og spann. Panikken for å være alene. Ikke ha noen. Ingen å dele gleder eller sorger med da stormen stod på som verst. Og så tenkte jeg; tenk om jeg blir alene resten av livet? Ingen vil ha meg? Jeg finner aldri den store kjærligheten. Kanskje fordi jeg ikke er bra nok? Pen nok? Verdt nok? At ingen kan like meg som jeg liker dem? For jeg likte jo til tider ikke det jeg så i speilet engang, så hvordan kan andre like meg? Og alt jeg ville var å føle noe! Alt annet enn misery.

Akkurat nå, sitter jeg jo her med nyklippet og knæsj røde striper i håret alene hjemme, stille i midt eget hus. Lei av mitt gamle jeg. Kanskje det er fordi jeg er i endring. Begynner å finne ut av hvem jeg er og hva jeg vil. Kanskje fordi høsten er her, eller kanskje fordi på et tidspunkt, så må man faktisk bare skjerpe seg. For jeg kan ha det sånn resten av livet, bli spist opp av misery og skylde på alle andre at livet er kjipt.

Og jeg må egentlig bare være kjempe takknemlig, for de siste månedene, årene så har jeg klart å skaffe meg et ganske stort nettverk av fine folk som jeg har funnet både her og der. Jeg som før hadde bare to venner omtrent og ble skremt bare noen sa hei til meg.

Jeg har blitt flinkere til å balansere det å ha alenetid/ føle at jeg ikke må gjøre noe hele tiden hver eneste barnefrie helg og å gjøre ting sammen med andre. Og jeg har bare lagt fra meg all skam… Så hva, om jeg plinger noen to helger på rad. Jeg har fått veldig gode venner ut av det og noen anser jeg nesten som en utvidet familie. Og kjærligheten, vel ja, det er ikke noe man kan styre. Det skjer når det skjer, og det skjer jo i hvert fall ikke når motivasjonen er å ikke ville være alene. Og så må jeg elske meg selv osv osv… I mellomtiden, er det lov å kysse noen frosker og gå litt på snørra inniblant. Så lenge jeg klarer å reise meg opp igjen, og det syns jeg i hvert fall at jeg har gjort det siste halve året.

Det er høst. Skolen har startet. Har bokdrømmer på gang. Har fine folk rundt meg. Kan det da bli bedre? Jeg tror ikke det, akkurat nå har jeg det ikke så aller verst. En skala fra 1- 10 hvor 1 er dårligst, så har jeg det 4… kan ikke ha det for godt heller!

For å slutte der jeg startet… satser på at denne høsten blir den beste noensinne!