Forelskelse! – En myte?

love

Hva er egentlig en forelskelse?

Wikipedias sin definisjon av forelskelse:

Forelskelse er en følelse av stor beundring for, tiltrekning mot eller begjær etter en annen person, enten en av motsatt eller samme kjønn. Forelskelsen kan gi en opplevelse av intens lykke og velvære, og skyldes hormoner som utløser en naturlig rus i kroppen.

Jeg har selv alltid tenkt at det å være forelsket må være den beste følelsen i hele verden. Det er en følelse av lykke, naturlig rus og at man ikke klarer å tenke klart. Men jeg begynner å tro at betegnelsen av en forelskelse bare er en illusjon. Og sist jeg virkelig følte meg forelsket, var vel da jeg var 14 år og gikk på ungdomsskolen. Kan huske de kule guttene man rødmet etter når man gikk forbi dem i gangen og hjertet banket og hamret vilt. Jeg husker alle hjertene vi tegnet og skrev navnene deres i hendene våre, og ja vi var vel helt gale, for følelsene løp helt løpsk og hadde ikke det minste kontroll. Det var en fin tid, samtidig frustrerende, for man fikk jo aldri den man ville ha på den tiden der.

Siden den gang, tror jeg ikke at jeg har følt det på den måten, selv om jeg har vært i forhold store deler av livet. Det er ikke det at jeg ikke har følt at det var en form for kjærlighet der, men de store følelsene har manglet uten at jeg skal snakke ned om mine tidligere forhold. Jeg vet ikke om det bare er fordi selve forelskelsen bare er en illusjon og at ingen egentlig opplever det eller om det bare er jeg som ikke har møtt «den rette» som får alle disse følelsene i sving på den måten jeg har sett for meg det.

I en alder av snart 40, singel og føler at tiden bare raser fra meg, er det mulig å finne han som får hjertet til å banke tusen slag i sekundet? Leter jeg etter et sandkorn i ørkenen liksom? Jeg vil så gjerne oppleve det, finne han som jeg er gal etter, og som føler akkurat det samme tilbake… Men hvis det bare er en illusjon, noe som ikke eksisterer, så bør jeg kanskje justere ned kravene for hva det vil innebære å være forelsket. Samtidig så er jeg redd for at det kanskje bare ikke jeg som har evnen til å bli forelsket, at jeg rett og slett bare mangler det genet.

Så kanskje jeg bare leter etter noe som rett og slett ikke finnes. En illusjon, en myte, en drøm. Noe som bare finnes i de gamle eventyrene som Askepott og Tornerose. Det er tåpelig å tenke at jeg bare skulle falle pladask for et annet menneske og enda mer tåpelig å tenke at et annet menneske vil syns at jeg er det mest fantastiske menneske i hele verden. Det blir som å leve i fantasiverden. Som å tro på julenissen liksom, og hvem gjør det i en alder av snart 40!

Hva blir alternativet? Jeg vil jo ikke bare finne en hvem som helst bare for selskapets skyld, men jeg liker å være i forhold, og vil ikke gi opp ideen av å finne den store kjærligheten. Men kanskje jeg bare må senke kravene? Det kan være bra nok, å bare føle seg vel med en annen person. Å vite hva man går inn i, og bare være seg selv med en annen som får meg til å føle meg litt bedre enn jeg klarer på egenhånd. Kanskje det er det som er forelskelse. At jeg ikke skal lete etter hjertebankene, klamme hender, kil i magen, for det vil bare ende i skuffelse, siden jeg aldri føler sånn for noen. For da kommer jeg kanskje aldri i mål. Men man må da få et tegn eller noe på at den personen kan være rett eller at det føles rett. Jeg vet søren meg ikke, og kanskje hadde jeg visst fasiten på hvordan mennesker klarer å finne sjelevennen sin, så kunne jeg fått en pris for det.

Så til slutt, hvis jeg skal konkludere, så håper jeg at selve forelskelsen ikke er en myte. Det er bare jeg som ikke har opplevd den ennå. Og håper jeg en gang vil gjøre det…

Tror dere på forelskelse, kjærlighet og magi? Eller er det bare for drømmere som meg, og det rett og slett en myte!

 

 

Første kapittel i mitt liv…

2849446

Jeg har alltid vært flinkis. Sånn som liksom skal være flink til alt, så flink at andre himler med øynene over hvor flink jeg er. Så derfor var det selvklart at jeg skulle være gift til the bitter end uansett hva. Trodde jeg og resten av verden.

Livet går ikke alltid som planlagt. Og det er ikke akkurat en drøm å bli singel når man snart bikker 40. Og vite at man har mislykket ekteskapet og familielivet.as. Jeg skal skrive mer om hvordan det føles å gå gjennom et samlivsbrudd senere, derfor skal jeg spare godbitene til da.

For hva gjør man som singel i 2018? Mange av vennene mine er lykkelige gift eller i forhold og de fleste har fått barn. Vi ses kanskje noen ganger i året, innimellom tidsklemmer, snørr og barnesykdommer. Forrige gang jeg var singel dro vi på byen, men kan ikke drive å reke rundt på byen som tobarnsmor og avdanket husmor. For hvem vil være hun gamle fulle damen som danser på bordet til siste slutt og klamrer seg fast til bardisken for å få enda en drink på tampen av kvelden, og alle hvisker bak ryggen hennes at hun er utgått på dato for lengst, som en gammel melkekartong hvor melken har blitt sur fol lenge siden. Og mannfolk? De kan hun glemme, de dro med de blonde tjueåringene for tre timer siden…

Klart jeg skal klare meg alene, på egenhånd, og vil heller leve som singel enn å finne en douche. Men hvem er det som ikke vil finne han med stor H, han som får hjertet til å banke noen ekstra slag i sekundet. Han som foreløpig bare finnes i bøker og filmer, og framstår som en illusjon. Det er han jeg vil finne uten å måtte selge sjelen min til djevelen.

Som de sier, en ulykke kommer sjelden alene, for det er ikke bare kjærligheten som går en usikker framtid i vente. For ikke vet jeg hvor jeg karrieremessig vil være om noen år heller. Jeg drømmer om så mangt, men det krever tålmodighet og hardt arbeid for å nå målet, og jeg har ingen garantier for å klare det.

Så ergo, jeg står på bar bakke, nede i en grøft, har tatt tak i spaden for å spa meg sakte, men sikkert oppover, men det kan jo hende at jeg møter på noen steiner og synkehull i denne grøfta som gjør at jeg synker enda dypere enn nå. Det er mange veier og stier foran meg. og derfor tenkte jeg at det var perfekt timing å starte en blogg for å skrive om livet som avdanket husmor og singel for første gang på over ti år. Hvordan kan dette gå? Mitt mål er å blogge med en dose humor, glimt i øyet og rett fra levra. Så derfor har jeg valgt å blogge anonymt, for det gjør meg mye friere til å skrive fra hjertet om disse tingene jeg skal skrive om. Jeg regner også med at temperaturen kan stige av og til, men det jeg skriver om her er kun mine betraktninger og kanskje ikke en sannhet for alle.

Derfor håper jeg at du vil følge meg på denne reisen som så vidt har startet, god tur til himmel eller helvete, sier nå jeg.

Er det nå man skriver

XOX, Den svarte engel