Sex og singelliv

crazy

Om et halvt år blir jeg 40. Kanskje midtveis i livet. Jeg gruer meg egentlig ikke, kanskje fordi jeg allerede føler at jeg har vært gjennom tidenes midtlivskrise. Jeg hadde alt, men så har jeg bare kastet alt på båt, og har startet litt på nytt igjen med blanke ark og fargestifter. Og nå føler jeg meg som verdens eldste fjortis hvor jeg bare vimser rundt i livet som om det skulle være en stor lekeplass. Og lurer på om jeg noensinne blir voksen.

Det er jævla skummelt egentlig. Blir det liksom folk av meg også. Og egentlig burde jeg jo drite i hva folk mener. Men jeg føler meg som et barn blant de lykkelige folkene rundt meg som er gift på tiende året og deres største problem er om de skal se «Skal vi danse» eller fotballkamp på tv… Det er sånn jeg også ville hatt det, i en perfekt verden, og jeg vet jo at there’s no such thing as perfect.

Men jeg hører jo hva enkelte folk tenker. Og føler meg jo nesten litt som en tøs. Dater du igjen? Er du sååå guttegal? Klarer du deg ikke uten et mannfolk? Er det mulig å være så vimsete? Har du gått på snørra… igjen? Lærer du aldri? Har du ingen selvrespekt? Jeg merker at jeg holder igjen til enkelte, for jeg har ikke lyst til å framstå som en tøs som aldri blir voksen. Men jeg merker at jeg begynner å bli litt lei av å skulle opprettholde fasaden om å være uskyldig, stille og ordentlig hele tiden.

Ja, jeg dater. Ja, jeg går på snørra. Hele tiden. Og for meg er det en læringsprosess. På samme måte som jeg lærer meg selv å kjenne for tiden. Jeg har endret meg. Før trodde jeg ikke at noen kunne elske meg. Jeg har slitt med dårlig selvbilde, så det er litt uvant for meg at noen liker meg for den jeg er, og at jeg kan være meg selv hundre prosent. Derfor kan det sikkert virke som på noen at jeg er dritforelsket fra første stund i hver fyr jeg møter. Og ja, jeg har vel falt i alle fallgruver som det finnes i den «berømte startdatesfaseboka». Jeg har sikkert vært needy, for på… fordi jeg har vært mer opptatt av at de skal like meg og tenke om jeg er bra nok for dem. Men det går framover i denne verden også. Jeg har lært et par- tre ting.

  • Å hoppe etter noen som ikke vil ha deg, er dødfødt. Selv om, det er jævla vanskelig innimellom, og krever stor selvdisiplin
  • Jeg er faen meg bra nok, og fortjener det aller beste.
  • Jeg har snudd bordet; jeg spør ikke meg selv lenger om jeg er bra nok for dem, jeg spør meg selv om de er bra nok for meg.
  • Jeg har fått trua på at jeg vil finne en som elsker meg som jeg er.

Og siden jeg har begynt å finne meg selv, har mer trua på meg selv, så begynner jeg å nærme meg drømmemannen. Og siden noen tenker; kan du ikke bare ha det godt med deg selv uten å trenge en mann… Og jeg innrømmer det, like etter separasjonen hadde jeg helt angst for å være alene. Og frykten for å aldri finne noen var definitivt til stede. Selv om det ikke alltid er like kult å våkne opp alene, og kan gå enkelte «barnefrie» dager uten å prate med et eneste menneske, så er det helt greit å være alene, men jeg lengter etter en å dele gledene med. Romantikeren i meg vil bli head over heals in love…

Men jeg vil heller være alene resten av livet enn å gå inn i noe halvveis noensinne igjen. Jeg skal verken ta til takke eller inngå kompromisser som går utover mine egne premisser. Og jeg har skjønt at man må kysse en del frosker, før den rette dukker opp… Og inntil da, så kan jeg godt innrømme det; jeg er en vimsete flyfille for tiden, men jeg ville ikke hatt det på noen annen måte! Det er nå jeg kan nyte å være 100 % meg selv for første gang ever!

 

Jeg vil være fryktløs!

fear

Min største frykt gjennom livet har vært å bli forlatt. Og egentlig er jeg redd for det meste. Jeg trodde ikke det var en ting folk kunne se på meg, men jeg skrev tre meldinger med en dame jeg ikke kjenner for ikke så veldig lenge siden, og hun skrev til meg «ikke la frykten din stoppe deg, for det kan hindre deg i gode ting».

Og hun har rett. Jeg har gått glipp av gode ting på grunn av frykt. Det at jeg skriver det på bloggen er ikke det letteste jeg har gjort, men på et tidspunkt så er man nødt til å møte frykten, og slippe taket. Og det er så mye lettere å bygge en mur rundt seg å bare stenge verden ute. Lukke seg. Ikke slippe noen inn. For ingen skal bety så mye for meg at det vil bli et stort hull inni meg hvis jeg mister dem. For hvis jeg ikke slipper noen til, så kan ingen såre eller forlate meg.

Det er kanskje derfor jeg er i tvil om jeg noensinne har vært ordentlig forelsket, fordi jeg rett og slett ikke har sluppet noen inn. Det er faen meg så trist at jeg vet ikke om jeg skal le eller grine, i og med at jeg stort sett har vært i forhold siden tidenes morgen. Og jeg har av og til tenkt at jeg er følelsesmessig død, kanskje jeg bare ikke er i stand til å føle noe. Hva er galt med meg? Jeg er bare helt fucked up. Det er heldigvis ikke for seint å snu. Jeg må slippe taket i frykten. Det er ikke bare lett. For hvordan slippe taket i tanker og noe som har ligget dypt inni meg helt siden jeg nesten ble født.

Jeg må begynne å se fakta. Ingen har forlatt meg på veldig lenge. Og selv om han jeg datet for noen måneder siden dumpet meg, så døde jeg ikke. Og jeg lærte noe.

true

Og jeg tenkte at det beste ville være å gå i kloster. Bli nonne, for da trenger jeg ikke å forholde meg til følelser og forelsker igjen. Det hadde definitivt vært det enkleste, men de som kjenner meg vet jo at jeg ikke klarer å la være å rote meg borti ting. Jeg skal ikke si så mye om det, for det er fortsatt veldig tidlig. Det eneste jeg vil si er at det kom helt uventet på meg, og jeg har sommerfugler i magen. Det er faen meg skummelt. Jeg er nok naturligvis litt redd og jeg holder nok igjen, men jeg har bestemt meg for å prøve å være fryktløs, gi alt, for ellers vil jeg gå glipp av gode ting. Det er bedre å ha elsket, enn å aldri turt å prøve. Og så kanskje jeg går på en smell, men jeg dør nok ikke denne gangen heller. Håper jeg!

Hvordan kan man dø, når jeg nesten allerede har vært død. I hvert fall på innsiden. For når man stenger livet ute, har man ingen lidenskap til noe. Man bare er. Som en maskin, en robot uten følelser. Det er ikke sånn jeg vil leve livet mitt, så derfor er frykten bare hemmende og i veien. Og jeg merker når jeg selv åpner opp litt etter litt, babysteps, så forholder andre mennesker seg annerledes til meg også. Det er nesten som jeg ikke tror at jeg verken fortjener det eller at det går an. Jeg vil være fearless!

Du skal ikke få styre livet mitt mer, nok er nok! Så på tide å drepe frykten en gang for alle, sammen med Jante! Død frykt!

—-

Og denne sangen dediserer jeg til someone special!

I møte med Mr. Gray…

Målet med denne bloggen er jo egentlig å by på meg selv over en lav sko, og dele singellivets gode og dårlige sider, så her kommer et lite innlegg om denne berømte nettdatingen «alle» driver med for tiden…

fiftyshades

Siden alle mine forhold har gått i grøfta, så ble jeg rådet til å komme meg opp på hesten igjen. Jeg registrerte meg på «Sukker- Norges største datingside- siden for nydelige single kvinner og menn» faktisk. Ha ha… jeg har jo ikke vært singel på flere år og føler meg rimelig rusten. Det er som å lære og gå igjen. Så jeg aner ikke hva jeg kan forvente, men går inn i det med åpent sinn og tar det litt som det kommer…

Jeg fyller inn alle fakta som at jeg har barn, har hobbyer og interesser osv, og det tar ikke lang tid før jeg får brev. Litt blandet drops, men det er en som skiller seg ut. Han skriver morsomt og litt utfyllende svar som jeg blir nysgjerrig på. Jeg tar en titt på profilen hans; han er mørk, kjekk, veltrent, liker å lage mat, liker å reise, oppleve verden. Nesten litt for god til å være sann, og hvorfor skriver han til meg? Jeg som følte meg kvapsete forrige gang jeg datet en fyr med vaskebrett, men det er flere år siden.

Han virker interessant, så jeg svarer og vi veksler en del meldinger hvor samtalene går lett. Jeg blir fascinert, så når han spør om han kan ringe meg, så svarer jeg ja. Det er ikke sånn at jeg oppgir telefonnummeret mitt til hvem som helst eller at jeg pleier å gjøre det, men fikk det bare over meg at det var en god ide. Vi får en god tone og samtalen varer faktisk i et par timer. Og det er sjelden to timer går så raskt. Vi avtaler på slutten av samtalen at vi bør møtes, men før han legger på så er han bare nødt til å fortelle meg noe… men han må spise noe først.

Etter et kvarters tid så ringer han opp igjen, og sier at han er sånn kjempeåpen og vil gjerne fortelle dette, siden det kan være en dealbreaker. Jeg tenker at han kanskje allerede har dame, skal dø om 100 dager eller at han har 10 barn med 12 forskjellige eller noe i den duren.

«Jeg bare sier det rett ut jeg»… Pause… Jeg venter i spenning.

«Jeg er dominant»

Jeg blir satt ut! Vet ikke hva jeg skal svare. Før jeg rekker å tenke noe som helst begynner han å stille alle disse spørsmålene, om jeg har fantasert om det osv osv… Og mulig jeg er ganske jomfruelig av meg, men i stillhet så er jeg nødt til å google ordet «dominant» mens han babler om hva det vil si for han å være det, som om det er en egen legning, for det er åpenbart at han definerer seg som person ut fra det. Og jeg kommer plutselig på filmen «Fifty Shades» hvor omtrent åpningsreplikken til Christian Gray var å si «Jeg er dominant»… Så i et lite øyeblikk så føler jeg meg som Anastasia hvor jeg skal vurdere om jeg har lyst til å være hans «submissive.» Og han sier at jeg kan si nei til alt jeg ikke har lyst til å gjøre, han er åpen, og når han sier det på den måten så høres det nesten ut som han kan gjøre alt fra å gi meg et lite dask på rumpa til å ta meg med i the dark room liksom…

Det verste med denne samtalen er at den ikke blir sleazy fordi han er litt av en smooth-talker, og denne samtalen kunne likså godt ha handlet om brødskiver med ost, og muligens det er fordi dette er like naturlig for han å prate om som om det hadde vært brødskiver med ost. Og det er jo nesten sånn at han klarer å overtale meg til at dette høres ut som noe jeg har drømt om hele livet og at han kommer ridende på sin hvite hest for å oppfylle alle mine drømmer.

Men jeg er ikke dum, og tro det eller ei, så tenker jeg av og til med hodet. Jeg liker han som person etter å ha pratet i nesten to timer med han. Og han har en viss tiltrekningskraft. Men tror neppe at jeg kommer til å forandre han fra å være singel og ha commitment issues til å bli Mr. Right og familiefar. Han er ikke rik og er heller sikkert ikke villig til å beskytte meg og gi meg alt det jeg ønsker meg i tillegg til å være hans submissive, så jeg takker høflig nei, og sier at dette ikke er noe for meg. Han var for god til å være sann! Han avslutter med å si at hvis jeg endrer mening/ vil ut på et lite eventyr, så er det bare å ringe any time… Bra han ikke holder pusten for å si det sånn.

Jeg skjønner at menn åpenbart har blitt inspirert av Mr. Christian Gray, når de syns det er greit å åpne sjekkereplikken med å si at de er «dominante». Og jeg skjønner at mange damer faller for Christian Gray. For veldig mange kvinner drømmer innerst inne om å endre en kald kynisk kjekk badboy til å bli en snill ektemann/familiefar som åpner seg bare for deg siden han har et hjerte av gull innerst inne bak alle de kjipe lagene, bare fordi du er fantastisk og han blir hodestups forelsket i deg. Men det skjer ikke. For Mr. Gray finnes ikke. Og jeg tror derfor de færreste menn skal tro at de har noe til felles med Mr. Gray uansett hvor «dominante» de er.

Hva har skjedd med denne verden? Har jeg lyst til å vite folks seksuelle preferanser før jeg engang har møtt dem? Hva skjedde med gentlemannen, han som ringer deg, spør om du har lyst til å bli med ut på date? Åpner døren for deg? Gir deg blomster? Finnes han i det hele tatt i dagens samfunn i 2018? Eller er dette den moderne verdens form for romantikk? At de liksom skal ta deg med storm? Kanskje det bare er jeg som er gammeldags og føler at jeg lever i Steinalderen. At jeg rett og slett er for gammel til å være singel.

 

Gamlis på date!

keep-calm-i-m-going-on-a-date-1

Å date, sa du? Det har jeg ikke gjort på hundre år. Er ikke det noe man gjør når man er ung? Sånn i 20 årene? På samme måte som man drar på fylla hver helg. Jeg føler meg i hvert fall som en urgammel burugle som har sittet i bur altfor lenge. Jeg blir nok også sett på som 100 år i datingverden, så jeg kan like godt dra tilbake til steinalderhulen med en gang, sånn at jeg slipper å dumme meg ut.

Noen vil kanskje også si det er for tidlig å begynne og date igjen. Vel det er mange meninger om det. Noen sier «Opp på hesten med engang», men ellers får jeg også høre; det bør minst gå et år, finn deg selv først osv osv… Og egentlig skulle jeg unngått hele greia, det er fordelen å være gift; å slippe å gå på date. Og alt tilbehøret som hører med…

Jeg er litt blandet. Kan godt gå på date, men jeg har ikke tenkt til å gifte meg rundt neste sving heller. Og tenker at det kan jo være litt spennende også. Litt av vitsen med denne bloggen er at jeg skal prøve å være ærlig på hvordan livet ser ut akkurat nå som nyseparert og alene i verden.  Jeg kommer jeg nok til å utlevere meg selv litt på godt og vondt, eller godt og flaut.

Har det ikke travelt, selv om jeg må innrømme at jeg av og til føler at jeg blir grepet av panikk og må finne en ny fyr før jeg skrumper inn som en gammel inntørket drue. Men som regel klarer jeg å puste og skjønner at tida framover skal brukes for det meste til å finne meg selv. Og hvem vet, kanskje Mr. Right bare dukker opp når jeg minst venter det. Kanskje han banker på døren min og tilbyr meg et perfekt forhold resten av livet hvor det er 100 % fornøyd garanti resten av livet ut, og skulle jeg ikke være fornøyd, så får jeg ny levert på døren pakket inn i sløyfe på under halve tiden fra sist. Eller så kanskje han kommer ridende på en hvit hest og tar meg med storm og flyr meg med til eventyrland hvor vi skal leve lykkelige resten av livet og smelte sammen i evigheten… Ha Ha, som at jeg tror på det selv engang.

Men nå skal jeg prøve å ikke skrive meg bort, og skal prøve å komme til kjernen. Jeg dater en fyr nå. Det er som å være i en helt ny verden jeg ikke hører hjemme i. Det er slitsomt, spennende og litt rart på engang. Bli kjent med en ny person liksom, for å se om det kan bli noe mer. Vise seg fra sin beste side… når jeg føler at jeg er 100 år for gammel til å drive med sånt. Å date liksom. Høres så fjortis ut og det er så mye å tenke på.

Et eksempel er å huske og shave leggene sine. Leste nylig et innlegg på et eller annet forum hvor daten kom hårete på date. For en verste ting som kan skje liksom. Så det er tydeligvis viktig; å barbere leggene sine selv om man ikke har tenkt til å vise de fram, men det kan jo hende man plutselig blir påkjørt av en bil, og alle klær rives i filler, og daten før øye på et lite hår blant alt blodet… Så det er åpenbart greit å følge fjellvettreglene: alltid beredt. Så derfor; huske å bruke tida på det også før man farter ut, selv om det er lett å glemme i en vinterkald tilværelse hvor det beste egentlig er å holde de hvitbleike leggene sine gjemt bak de svære varme hårete buskene (satt på spissen).

Og en annen ting; jeg må fornye hele den jævla garderoben. Har jo ikke handlet klær på 100 år. For som småbarnsmamma og godt gift, har jeg prioritert alt annet enn klær. Det er helt greit å gå rundt i huset med den slitte kosebuksa man har hatt i ti år. Og joda, man går ut av og til, men da funker liksom den svarte buksa og blusen man har satt av til litt finere bruk, den som ikke har blitt flekkete på grunn av klissete barnehender. Men det funker liksom ikke på date. Det nytter ikke å se ut som en sliten husmor med morgenkåpe, krøllpinner og en sneip hengende ut av kjeften liksom. Man må kjøre bittelitt stil. Prøve litt. Ikke se ut som man kommer rett fra en hule som har vært avstengt de tjue siste årene. Derfor så funker ikke den hullete strømpebuksa som er revnet med en stripe fra rumpa til litt over skjørtekanten som jeg til vanligvis gir blaffen i. Eller den hverdagslige bomullstrusa som er så komfortabel at den har blitt helt utvasket i vask. Var den trusa egentlig svart? Og hadde den en gang i tiden blonder?

Folk som kjenner meg vet at jeg også kan være litt på tuppa. Det er faen ikke lett med dating og alt «spillet» alle snakker om. Man skal liksom være så avslappet, ta det som det kommer, spille iskald og leve i nuet. Men det er jo ikke så lett da. For spørsmålene kommer; Liker han meg? Liker jeg han? Hva betyr meldingen han sendte? Var den kryptisk? Betydde den egentlig noe annet? Hvorfor svarer han ikke innen sekundet han har lest meldingen? Betyr smiletegnet at han liker meg? Hvorfor skrev han smilefjes og ikke et hjerte? Betyr det at han ikke liker meg så mye som han sier? Hva skal man snakke om? Går man for fort fram? Maser jeg for mye? Går man for sakte fram? Kommer han til å ditche meg? Eller kanskje ghoste meg (ordet som jeg måtte google) Og so on… henger dere fortsatt med? Det er lov til å puste ja!

Og så håper man jo at daten er Mr. Right. For det er så slitsomt å kysse så mange frosker og flodhester på let etter den ekte prinsen. Jeg husker at jeg tenkte det for 20 år siden også. Så plutselig sitter jeg der med tenåringsproblemer igjen, så 1990 tallet liksom… bare med flere rynker og små grå hår som dukker opp her og der… Nooo! Og en hamburgerliste med krav. For jeg har vel blitt mer kresen med årene. Jeg burde egentlig ha skrevet en liste hvor jeg kan krysse av enten ja eller nei, for å sjekke om han er verdt å satse på, Haha;  Er han snill? Er han trofast? Har han de rette intensjonene? Og nåløyet burde være like trangt som å få gjennom en bok på et forlag. Er det rart man ikke finner den rette liksom!

Så etter å ha vært på date, var det ikke så annerledes å være på date som for tjue år siden. Så dating er dating, selv for gamliser som meg. Samme spillet. Samme reglene. Samme greiene. Men fortsatt like spennende og skummelt på engang. Og litt slitsomt, men samtidig fint å komme seg litt ut og føle seg fin for innsatsen man gjør, trenger ikke å være så stor innsats heller, men bare det å ha på seg en ny kjole eller skjørt, får meg til å føle meg litt freshere og litt bedre med meg selv også. Jeg trengte det… Og dere lurer vel på hvordan det gikk med daten… det gikk ganske bra, and still going, så får se hva som skjer. Babysteps!