Jeg vil være fryktløs!

fear

Min største frykt gjennom livet har vært å bli forlatt. Og egentlig er jeg redd for det meste. Jeg trodde ikke det var en ting folk kunne se på meg, men jeg skrev tre meldinger med en dame jeg ikke kjenner for ikke så veldig lenge siden, og hun skrev til meg «ikke la frykten din stoppe deg, for det kan hindre deg i gode ting».

Og hun har rett. Jeg har gått glipp av gode ting på grunn av frykt. Det at jeg skriver det på bloggen er ikke det letteste jeg har gjort, men på et tidspunkt så er man nødt til å møte frykten, og slippe taket. Og det er så mye lettere å bygge en mur rundt seg å bare stenge verden ute. Lukke seg. Ikke slippe noen inn. For ingen skal bety så mye for meg at det vil bli et stort hull inni meg hvis jeg mister dem. For hvis jeg ikke slipper noen til, så kan ingen såre eller forlate meg.

Det er kanskje derfor jeg er i tvil om jeg noensinne har vært ordentlig forelsket, fordi jeg rett og slett ikke har sluppet noen inn. Det er faen meg så trist at jeg vet ikke om jeg skal le eller grine, i og med at jeg stort sett har vært i forhold siden tidenes morgen. Og jeg har av og til tenkt at jeg er følelsesmessig død, kanskje jeg bare ikke er i stand til å føle noe. Hva er galt med meg? Jeg er bare helt fucked up. Det er heldigvis ikke for seint å snu. Jeg må slippe taket i frykten. Det er ikke bare lett. For hvordan slippe taket i tanker og noe som har ligget dypt inni meg helt siden jeg nesten ble født.

Jeg må begynne å se fakta. Ingen har forlatt meg på veldig lenge. Og selv om han jeg datet for noen måneder siden dumpet meg, så døde jeg ikke. Og jeg lærte noe.

true

Og jeg tenkte at det beste ville være å gå i kloster. Bli nonne, for da trenger jeg ikke å forholde meg til følelser og forelsker igjen. Det hadde definitivt vært det enkleste, men de som kjenner meg vet jo at jeg ikke klarer å la være å rote meg borti ting. Jeg skal ikke si så mye om det, for det er fortsatt veldig tidlig. Det eneste jeg vil si er at det kom helt uventet på meg, og jeg har sommerfugler i magen. Det er faen meg skummelt. Jeg er nok naturligvis litt redd og jeg holder nok igjen, men jeg har bestemt meg for å prøve å være fryktløs, gi alt, for ellers vil jeg gå glipp av gode ting. Det er bedre å ha elsket, enn å aldri turt å prøve. Og så kanskje jeg går på en smell, men jeg dør nok ikke denne gangen heller. Håper jeg!

Hvordan kan man dø, når jeg nesten allerede har vært død. I hvert fall på innsiden. For når man stenger livet ute, har man ingen lidenskap til noe. Man bare er. Som en maskin, en robot uten følelser. Det er ikke sånn jeg vil leve livet mitt, så derfor er frykten bare hemmende og i veien. Og jeg merker når jeg selv åpner opp litt etter litt, babysteps, så forholder andre mennesker seg annerledes til meg også. Det er nesten som jeg ikke tror at jeg verken fortjener det eller at det går an. Jeg vil være fearless!

Du skal ikke få styre livet mitt mer, nok er nok! Så på tide å drepe frykten en gang for alle, sammen med Jante! Død frykt!

—-

Og denne sangen dediserer jeg til someone special!