Ny start

ny start

Mange ser på nyttårsaften som nytt år og ny start. Jeg har alltid sett på høsten som nytt år/ ny start, for det er da ting ofte starter, som for eksempel skolen. Og i år passer det egentlig veldig greit, i og med at det første halve året har vært ganske så turbulent og stormende. Jeg husker vi sa da vi gikk over fra 2017 til 2018, at 2018 skulle bli det mest fantastiske året noensinne! Nå er det under et halvt år til 2019, og 2018 har ikke akkurat vært et jubelår så langt.

Men nå som høsten er her, og ting har roet seg ned, så passer det egentlig bra å starte på nytt, med blanke ark som et helt nytt kapittel i livet. Jeg føler meg nesten av og til som et barn, nesten som et spedbarn, som må lære å gjøre alt på nytt. Og en dame beskrev det så fint; at det er jo nesten som når slangen som skifter skinnet sitt; som å bli født på ny, for å lære og utvikle meg. Jeg føler av og til at jeg er helt blå på livet. For jeg vagger rundt som en forvirret høne uten mål og mening, jeg tryner i grøfta, går på den ene smellen etter den andre, og føler vel at «alle» andre gjør livet så mye bedre enn meg. Hvorfor får ikke jeg det til liksom? Hva gjør jeg galt?

Når man føler at man er dratt gjennom drøvelen og ned til bunnslammet av magesekken og sendt i revers, så er det lett å gå i rund ring rundt sin egen miserable oase og bare innfinne seg med at det er sånn livet har blitt. Og jeg kan godt innrømme at jeg har fryktet å ende opp alene og ensom. Være alene uten barna annen hver helg plutselig. Hva har jeg utenom barna? Og jeg må plutselig begynne å finne på ting de helgene jeg ikke har barna. Hva gjør jeg da? Før så jeg av og til ikke andre mennesker enn mannen og barna mine i løpet av en hel helg. Jeg hadde ikke så stort nettverk, og jeg var ikke så flink til å ta kontakt med folk heller. Jeg er vant til å klare meg selv, og liker ikke å «plage» folk. Vil ikke være i veien. Vil ikke bry folk. Så derfor kan jeg lett å bli hun som leverer barna i barnehagen fredag morgen og gjemme meg i mitt eget hus alene fram til mandag ettermiddag når jeg skal hente barna igjen. Og jeg hadde noen sånne helger i vinter. Jeg kunne grue meg i en uke før pappahelg. Av og til var det fordi jeg trengte roen, og av og til var det fordi ingen hadde mulighet til å henge eller at jeg ikke turte å spørre enda engang til om folk ville henge… Jeg følte meg som skilte Viggo venneløs. Jeg ville ikke at folk skulle synes synd på meg. så heller alene, enn å føle på skammen. Det var tungt, for alt jeg ville var å ha noen der, da jeg vekslet mellom å stirre i taket og grine bøtter og spann. Panikken for å være alene. Ikke ha noen. Ingen å dele gleder eller sorger med da stormen stod på som verst. Og så tenkte jeg; tenk om jeg blir alene resten av livet? Ingen vil ha meg? Jeg finner aldri den store kjærligheten. Kanskje fordi jeg ikke er bra nok? Pen nok? Verdt nok? At ingen kan like meg som jeg liker dem? For jeg likte jo til tider ikke det jeg så i speilet engang, så hvordan kan andre like meg? Og alt jeg ville var å føle noe! Alt annet enn misery.

Akkurat nå, sitter jeg jo her med nyklippet og knæsj røde striper i håret alene hjemme, stille i midt eget hus. Lei av mitt gamle jeg. Kanskje det er fordi jeg er i endring. Begynner å finne ut av hvem jeg er og hva jeg vil. Kanskje fordi høsten er her, eller kanskje fordi på et tidspunkt, så må man faktisk bare skjerpe seg. For jeg kan ha det sånn resten av livet, bli spist opp av misery og skylde på alle andre at livet er kjipt.

Og jeg må egentlig bare være kjempe takknemlig, for de siste månedene, årene så har jeg klart å skaffe meg et ganske stort nettverk av fine folk som jeg har funnet både her og der. Jeg som før hadde bare to venner omtrent og ble skremt bare noen sa hei til meg.

Jeg har blitt flinkere til å balansere det å ha alenetid/ føle at jeg ikke må gjøre noe hele tiden hver eneste barnefrie helg og å gjøre ting sammen med andre. Og jeg har bare lagt fra meg all skam… Så hva, om jeg plinger noen to helger på rad. Jeg har fått veldig gode venner ut av det og noen anser jeg nesten som en utvidet familie. Og kjærligheten, vel ja, det er ikke noe man kan styre. Det skjer når det skjer, og det skjer jo i hvert fall ikke når motivasjonen er å ikke ville være alene. Og så må jeg elske meg selv osv osv… I mellomtiden, er det lov å kysse noen frosker og gå litt på snørra inniblant. Så lenge jeg klarer å reise meg opp igjen, og det syns jeg i hvert fall at jeg har gjort det siste halve året.

Det er høst. Skolen har startet. Har bokdrømmer på gang. Har fine folk rundt meg. Kan det da bli bedre? Jeg tror ikke det, akkurat nå har jeg det ikke så aller verst. En skala fra 1- 10 hvor 1 er dårligst, så har jeg det 4… kan ikke ha det for godt heller!

For å slutte der jeg startet… satser på at denne høsten blir den beste noensinne!

 

 

 

Første sommeren…

mus

Barna gledet seg masse til ferien, mens jeg håpet at ferien aldri ville komme. En klump i magen dukket opp hver gang noen nevnte ferietid. For barna husker feriene fra årene før. Masse is, bading, sol og lykkelige foreldre. I hvert fall på overflaten.

I år ble det annerledes. Jeg skulle alene på ferie med dem. Og så skulle jeg ha ferie uten dem. Da folk nevnte barnefri før, så trodde jeg at det aldri kom til å gjelde meg. Det er sårt å tenke på, at jeg har feilet familielivet.as. Selvfølgelig vet jeg at det ikke er uvanlig at folk skiller seg, og at familier brytes opp, men av og til føler jeg at jeg er den eneste. Som for eksempel når jeg sitter på restaurant med ungene og ser bare et hav av familieidyll rundt meg hvor kjernefamilien har fokus, eller ser lykkelige feriebilder hvor alt er bare fryd og gammen i familielivet as på Facebook og andre sosiale medier. De har alt jeg skulle ønske jeg hadde. I hvert fall på overflaten. Det er sårt å falle utenfor. Utenfor normen i samfunnet hvor det er meningen at man skal være en familie på fire, fem eller seks, og i tillegg ha hus, hage, bil, hund, flaggstang, god økonomi osv osv.

Jeg skrev nettopp en status på Facebook hvor det nå har gått et år siden idyllen begynte å slå sprekker. En skilsmisse er faen meg ikke for amatører. Hadde jeg visst hva det innebar, så tror jeg nesten at jeg hadde spolt tilbake rewind- knappen og ugjort det. Det har kostet. Det er derfor jeg av og til lurer på om det har vært verdt det.

Og ja, jeg vet med meg selv at jeg gjorde det rette. Men i 2018 så er det ganske mange fordommer. Det er akkurat som at man ikke skiller seg om man ikke blir slått eller noen har vært utro. Og jeg vet hva noen tenker. At jeg bare er som et barn som tror at livet er en lek og når man ikke vil være med på leken mer, så stikker jeg av. Jeg vet også at jeg har skuffet folk, fordi jeg ikke har klart å innfri andres forventninger. Akkurat som det jeg gjør aldri blir bra nok. Og så er det skammen. Og det føles av og til ut som man er dead man walking som går the walk of shame. Uansett hva folk sier og tror, det er faen ikke lett. Jeg lever med det hver eneste dag. Ungene mine er skilsmissebarn. Jeg tok et valg. Sikkert et altfor egoistisk valg. Og nå må jeg leve med det. Og kanskje det er min straff. For dem som tror på karma.

Og nå i disse dagene har jeg «barnefri». Jeg hater det ordet. Det er ikke det at jeg ikke klarer meg uten ungene mine eller at de ikke har det bra hos far. Men det var ikke det jeg «signed up for». I hvert fall ikke i ferien. Det er da man skal ha den beste tiden i løpet av året. Istedenfor gjør jeg alt for å klamre meg fast over vann. Det går opp og ned. Som en berg og dalbane. Toppturene er fantastiske. Det kiler i magen og føler at jeg lever for første gang på lenge. Men samtidig når man føler man er i bunn av bakken, og ikke klarer å reise seg, så lurer jeg på om toppturene er verdt det.

Jeg vil være fryktløs!

fear

Min største frykt gjennom livet har vært å bli forlatt. Og egentlig er jeg redd for det meste. Jeg trodde ikke det var en ting folk kunne se på meg, men jeg skrev tre meldinger med en dame jeg ikke kjenner for ikke så veldig lenge siden, og hun skrev til meg «ikke la frykten din stoppe deg, for det kan hindre deg i gode ting».

Og hun har rett. Jeg har gått glipp av gode ting på grunn av frykt. Det at jeg skriver det på bloggen er ikke det letteste jeg har gjort, men på et tidspunkt så er man nødt til å møte frykten, og slippe taket. Og det er så mye lettere å bygge en mur rundt seg å bare stenge verden ute. Lukke seg. Ikke slippe noen inn. For ingen skal bety så mye for meg at det vil bli et stort hull inni meg hvis jeg mister dem. For hvis jeg ikke slipper noen til, så kan ingen såre eller forlate meg.

Det er kanskje derfor jeg er i tvil om jeg noensinne har vært ordentlig forelsket, fordi jeg rett og slett ikke har sluppet noen inn. Det er faen meg så trist at jeg vet ikke om jeg skal le eller grine, i og med at jeg stort sett har vært i forhold siden tidenes morgen. Og jeg har av og til tenkt at jeg er følelsesmessig død, kanskje jeg bare ikke er i stand til å føle noe. Hva er galt med meg? Jeg er bare helt fucked up. Det er heldigvis ikke for seint å snu. Jeg må slippe taket i frykten. Det er ikke bare lett. For hvordan slippe taket i tanker og noe som har ligget dypt inni meg helt siden jeg nesten ble født.

Jeg må begynne å se fakta. Ingen har forlatt meg på veldig lenge. Og selv om han jeg datet for noen måneder siden dumpet meg, så døde jeg ikke. Og jeg lærte noe.

true

Og jeg tenkte at det beste ville være å gå i kloster. Bli nonne, for da trenger jeg ikke å forholde meg til følelser og forelsker igjen. Det hadde definitivt vært det enkleste, men de som kjenner meg vet jo at jeg ikke klarer å la være å rote meg borti ting. Jeg skal ikke si så mye om det, for det er fortsatt veldig tidlig. Det eneste jeg vil si er at det kom helt uventet på meg, og jeg har sommerfugler i magen. Det er faen meg skummelt. Jeg er nok naturligvis litt redd og jeg holder nok igjen, men jeg har bestemt meg for å prøve å være fryktløs, gi alt, for ellers vil jeg gå glipp av gode ting. Det er bedre å ha elsket, enn å aldri turt å prøve. Og så kanskje jeg går på en smell, men jeg dør nok ikke denne gangen heller. Håper jeg!

Hvordan kan man dø, når jeg nesten allerede har vært død. I hvert fall på innsiden. For når man stenger livet ute, har man ingen lidenskap til noe. Man bare er. Som en maskin, en robot uten følelser. Det er ikke sånn jeg vil leve livet mitt, så derfor er frykten bare hemmende og i veien. Og jeg merker når jeg selv åpner opp litt etter litt, babysteps, så forholder andre mennesker seg annerledes til meg også. Det er nesten som jeg ikke tror at jeg verken fortjener det eller at det går an. Jeg vil være fearless!

Du skal ikke få styre livet mitt mer, nok er nok! Så på tide å drepe frykten en gang for alle, sammen med Jante! Død frykt!

—-

Og denne sangen dediserer jeg til someone special!

I møte med Mr. Gray…

Målet med denne bloggen er jo egentlig å by på meg selv over en lav sko, og dele singellivets gode og dårlige sider, så her kommer et lite innlegg om denne berømte nettdatingen «alle» driver med for tiden…

fiftyshades

Siden alle mine forhold har gått i grøfta, så ble jeg rådet til å komme meg opp på hesten igjen. Jeg registrerte meg på «Sukker- Norges største datingside- siden for nydelige single kvinner og menn» faktisk. Ha ha… jeg har jo ikke vært singel på flere år og føler meg rimelig rusten. Det er som å lære og gå igjen. Så jeg aner ikke hva jeg kan forvente, men går inn i det med åpent sinn og tar det litt som det kommer…

Jeg fyller inn alle fakta som at jeg har barn, har hobbyer og interesser osv, og det tar ikke lang tid før jeg får brev. Litt blandet drops, men det er en som skiller seg ut. Han skriver morsomt og litt utfyllende svar som jeg blir nysgjerrig på. Jeg tar en titt på profilen hans; han er mørk, kjekk, veltrent, liker å lage mat, liker å reise, oppleve verden. Nesten litt for god til å være sann, og hvorfor skriver han til meg? Jeg som følte meg kvapsete forrige gang jeg datet en fyr med vaskebrett, men det er flere år siden.

Han virker interessant, så jeg svarer og vi veksler en del meldinger hvor samtalene går lett. Jeg blir fascinert, så når han spør om han kan ringe meg, så svarer jeg ja. Det er ikke sånn at jeg oppgir telefonnummeret mitt til hvem som helst eller at jeg pleier å gjøre det, men fikk det bare over meg at det var en god ide. Vi får en god tone og samtalen varer faktisk i et par timer. Og det er sjelden to timer går så raskt. Vi avtaler på slutten av samtalen at vi bør møtes, men før han legger på så er han bare nødt til å fortelle meg noe… men han må spise noe først.

Etter et kvarters tid så ringer han opp igjen, og sier at han er sånn kjempeåpen og vil gjerne fortelle dette, siden det kan være en dealbreaker. Jeg tenker at han kanskje allerede har dame, skal dø om 100 dager eller at han har 10 barn med 12 forskjellige eller noe i den duren.

«Jeg bare sier det rett ut jeg»… Pause… Jeg venter i spenning.

«Jeg er dominant»

Jeg blir satt ut! Vet ikke hva jeg skal svare. Før jeg rekker å tenke noe som helst begynner han å stille alle disse spørsmålene, om jeg har fantasert om det osv osv… Og mulig jeg er ganske jomfruelig av meg, men i stillhet så er jeg nødt til å google ordet «dominant» mens han babler om hva det vil si for han å være det, som om det er en egen legning, for det er åpenbart at han definerer seg som person ut fra det. Og jeg kommer plutselig på filmen «Fifty Shades» hvor omtrent åpningsreplikken til Christian Gray var å si «Jeg er dominant»… Så i et lite øyeblikk så føler jeg meg som Anastasia hvor jeg skal vurdere om jeg har lyst til å være hans «submissive.» Og han sier at jeg kan si nei til alt jeg ikke har lyst til å gjøre, han er åpen, og når han sier det på den måten så høres det nesten ut som han kan gjøre alt fra å gi meg et lite dask på rumpa til å ta meg med i the dark room liksom…

Det verste med denne samtalen er at den ikke blir sleazy fordi han er litt av en smooth-talker, og denne samtalen kunne likså godt ha handlet om brødskiver med ost, og muligens det er fordi dette er like naturlig for han å prate om som om det hadde vært brødskiver med ost. Og det er jo nesten sånn at han klarer å overtale meg til at dette høres ut som noe jeg har drømt om hele livet og at han kommer ridende på sin hvite hest for å oppfylle alle mine drømmer.

Men jeg er ikke dum, og tro det eller ei, så tenker jeg av og til med hodet. Jeg liker han som person etter å ha pratet i nesten to timer med han. Og han har en viss tiltrekningskraft. Men tror neppe at jeg kommer til å forandre han fra å være singel og ha commitment issues til å bli Mr. Right og familiefar. Han er ikke rik og er heller sikkert ikke villig til å beskytte meg og gi meg alt det jeg ønsker meg i tillegg til å være hans submissive, så jeg takker høflig nei, og sier at dette ikke er noe for meg. Han var for god til å være sann! Han avslutter med å si at hvis jeg endrer mening/ vil ut på et lite eventyr, så er det bare å ringe any time… Bra han ikke holder pusten for å si det sånn.

Jeg skjønner at menn åpenbart har blitt inspirert av Mr. Christian Gray, når de syns det er greit å åpne sjekkereplikken med å si at de er «dominante». Og jeg skjønner at mange damer faller for Christian Gray. For veldig mange kvinner drømmer innerst inne om å endre en kald kynisk kjekk badboy til å bli en snill ektemann/familiefar som åpner seg bare for deg siden han har et hjerte av gull innerst inne bak alle de kjipe lagene, bare fordi du er fantastisk og han blir hodestups forelsket i deg. Men det skjer ikke. For Mr. Gray finnes ikke. Og jeg tror derfor de færreste menn skal tro at de har noe til felles med Mr. Gray uansett hvor «dominante» de er.

Hva har skjedd med denne verden? Har jeg lyst til å vite folks seksuelle preferanser før jeg engang har møtt dem? Hva skjedde med gentlemannen, han som ringer deg, spør om du har lyst til å bli med ut på date? Åpner døren for deg? Gir deg blomster? Finnes han i det hele tatt i dagens samfunn i 2018? Eller er dette den moderne verdens form for romantikk? At de liksom skal ta deg med storm? Kanskje det bare er jeg som er gammeldags og føler at jeg lever i Steinalderen. At jeg rett og slett er for gammel til å være singel.

 

Tror du på ekte kjærlighet?

do-you-believe-in-true-love-2

Vi har alle hørt eventyrene om prinsessen som fikk prinsen og halve kongeriket. Helt siden vi var små har vi lært at det er det livet dreier seg om; å finne den store kjærligheten. For det er overalt; i filmer, på tv, i tidsskrifter… «hvordan kapre drømmemannen», «Meghan og Prins Harry endelig gift» eller happy endings hvor Bridget endelig får sin Marc Darcy fordi han liker henne «just the way she is».

Det er jo også det som er normen i samfunnet. Alt handler liksom om det. Fra barnehagen når man løper etter hverandre og kaster sand på hverandre til ungdomsskolen hvor man bare er «dødsforelsket» i den kjekkeste uoppnåelige gutten i klassen. Og så vokser man opp, studerer, får seg jobb, finner mann, får barn, gifter seg… Og de fleste drømmer jo om det også; å finne han eller at han bare skal dukke opp fra intet, bli helt vilt forelsket, og bare leve lykkelige sammen resten av livet som alle prinsessene og prinsene i alle eventyrene.

Og jeg trodde på det. Og håpet på det. Veldig lenge. Jeg drømte om å finne drømmemannen som er rett for meg og som jeg vil bli adskilt fra når døden skiller oss ad. Jeg har sluttet å tro på sånt tull. Det er sånne ting som ja nettopp skjer på tv, film og i bøker. Eller for de som er heldige kanskje? De som har hell i kjærligheten? De som har flaks? De få utvalgte? De pene og vellykkede? De smarte?

Og jeg som gikk helt til topps under temaet «Logikk» i ex. phil, vet jo hva alt det der betyr uten at jeg trenger å utdype det noe mer…

Jeg ser jo at det er noen som har funnet den blant folk jeg kjenner. Selvfølgelig er jeg glade på deres vegne, men samtidig stikker det litt i hjertet, for en del av meg skulle ønske det var meg. Jeg vet jo også at ekte kjærlighet ikke går av seg selv, og at det er noe man må jobbe med hver eneste dag for å få til og fungere.

Uansett, det er sånn cirka 7 milliarder mennesker på denne jorden, så det er selvfølgelig ikke vanskelig å møte noen. Men hva er oddsen liksom for at man møter den ene personen som er rett for deg her på denne jorden. Han kan jo bo i Alaska eller i Australia. Og når man ser på skilsmissestatistikken- halvparten av alle par går fra hverandre. Så betyr det da at halvparten av alle vi som inngår ekteskap velger feil partner? Og jeg skjønner jo hvorfor, for det er jo ikke så jævla enkelt å finne rett vil jeg tro… for hva er oddsen for å møte noen som passer perfekt for deg, ikke har kjæreste, er klar for et forhold, blir forelsket i deg samtidig som du blir forelsket i han osv osv…

Det er som å tro på magi… eller julenissen… Det finnes ikke.

Hva med dere? Tror dere på ekte kjærlighet?

 

 

 

 

 

Flinke piker blir ikke skilt

bloggbilde

Flinkis er mitt mellomnavn. Jeg har alltid gjort det alle andre forventer av meg. På A4 listen min kunne jeg krysse av for det meste; fullført studier, fast jobb, ekteskap, barn, hus, hage, stakittgjerde, bil, sydentur en gang i året… Det eneste som manglet var bikkja og flaggstangen. Det perfekte fullkomne livet…

Jeg hadde alt. Jeg burde vært lykkelig. Og de fleste trodde jeg var lykkelig, for jeg skjuler det godt bak fasaden. Når folk spurte hvordan det gikk, så svarte jeg alltid at det går bra, og folk trodde på meg. Jeg trodde vel også på det selv. For aldri i verden at jeg skulle bli skilt. Før jeg giftet meg, så hadde jeg et eneste løfte til meg selv; barna mine skal aldri ende opp som skilsmissebarn. For de skal vokse opp i et trygt hjem hvor foreldrene har avlagt et løfte om å være sammen resten av livet og det løftet skulle holdes for evig og alltid. Og jeg har hatt så mange meninger om folk som skiller seg; folk gir opp for lett osv…

Plutselig så står jeg der selv. Møter meg selv i døren. Har mislykket prosjekt ekteskap/ familieliv. Brutte løfter. Har sviktet barna mine. Kan høre hva folk sier; hun er bare gjennom en tullete fase, hun finner på mye rart, hun gav opp for lett, hvordan går det an å være så dum å forlate den beste mannen jeg noensinne kommer til å få… Og det er kanskje derfor jeg føler at jeg står i skammekroken, og ikke klarer å bevege meg bort fra den.

I tillegg til bruddet; jeg står på bar bakke; som et lite barn. Jeg vet ikke hvor jeg er om et år. Studiene går i motbakke. Har ingen jobb. Hele livet mitt er i kaos. Det var ikke sånn det skulle være, for flinke jenter skiller seg ikke! Og flinke jenter forteller i hvert fall ikke andre hvordan det egentlig står til med livet. For flinke jenter klarer seg selv! Selv om det rakner på innsiden. Siden jeg har skapt situasjonen selv; så er det jo bare å ta seg sammen. Og det har jeg gjort hele livet; tatt meg sammen! Men fasaden slår sprekker. Jeg har mislykket det livet jeg strebet så hardt etter. Og som er idealbildet for de fleste.

Ny start, sier noen. Jeg er ikke sikker. Jeg klarer liksom ikke å tenke, eller å rikke føttene framover. Det er som om de er limt til bakken, og jeg står på stedets hvil. Aner ikke hvordan jeg skal komme meg framover. I frykt for å mislykkes i enda flere ting. Hva vil folk si? Jeg prøver å drite i hva folk sier, men det er ikke lett, når jeg bare føler at jeg har sviktet alle rundt meg, uansett hva jeg gjør, fordi jeg ikke klarer å leve opp til folks forventninger. Om å bli noe. For jeg er jo ingenting. Og det blir jo aldri jævla bra nok! Så da har jeg bare lyst til å gi opp! For kanskje jeg bare må innse at folk har rett, at jeg rett og slett ikke er bra eller flink nok! Det er derfor jeg verken klarer å skrive eller studere for tiden. Jeg kaster bort tiden. Jeg som liksom skal være flink pike, men jeg klarer ikke å leve opp til det lenger.

Jeg er bare et menneske med masse feil og mangler, som strever med å puste for tiden. Folk får ta meg som jeg er, selv om det også er skummelt, for tenk om de finner ut at det er ingenting der. Det er derfor jeg har visket meg selv ut hele livet, og lekt flinkis. Nå som jeg ikke klarer det engang, så står jeg der da, på bar bakke og det er bare opp til meg å fylle hulrommet uten masken…

 

Å finne seg sjølv

images

Jeg har kviet meg for å skrive i det siste. Det er mange grunner til det. Jeg har vært på bunnen. Det er sånn det føles som, at hele hjertet mitt har eksplodert i fillebiter, men nå som jeg begynner å få det litt på avstand, så jobber jeg med å plukke opp alle bitene, en bit av gangen for å lappe hjertet mitt sammen igjen.

Jeg har begynt å puste litt igjen. Kan se glimter av lys i enden av tunnelen, men fortsatt går livet i berg og dalbane. Det ene øyeblikket kan jeg kjenne på følelsen av å være fri, men det neste øyeblikket kan jeg knekke sammen i tårer. Som når man er på vei til eller fra et sted, og tårene spretter ut og føler at man har lyst til å sparke til alle steinene som ligger i veien, fordi man hater verden akkurat der og da. Og tror at man bukker under. Og det å begynne å grine når jeg står i barnehagen og skal si ha det til sønnen på fire år, og han snur seg og sier; mamma, du er fin…

Barn er ikke dumme, og jeg tror han skjønner at jeg trenger å høre det. For det har vært en tid hvor jeg har hatt lyst til å gjemme meg, skjule hvem jeg er, fordi jeg ikke liker hvem jeg ser i speilet. Og jeg har slitt med å komme meg ut av senga. Jeg har bare ligget der, stirret i taket, sett de samme jævla linjene som holder taket sammen gang på gang. Men jeg har bare ikke orket å gjøre noe. For jeg har bare hatt lyst til å gi opp alt. Det høres kanskje dramatisk ut, men når man skilles, så blir hele livet dratt fra hverandre som man kjenner det, og man må starte på nytt, fra bunnen av og bygge kloss på kloss for å bygge livet sitt opp igjen.

Det store spørsmålet oppi dette her, hvem er jeg? Må finne meg sjølv! Det er så jævla klisje, at jeg føler at jeg har lyst til å kaste opp bare jeg tenker på det. Men det er det jeg må gjøre, siden det ikke er synd på meg. Jeg anklager ingen andre for min miserable tilstand. Så det er bare en ting å gjøre; og det er å plukke seg selv opp, bit for bit. Ta seg sammen, for seg selv og ungene mine. For jeg er fortsatt ikke et offer.

Men når jeg ser tilbake på de siste månedene, og hvor langt jeg har kommet i prosessen «finne meg sjølv», så tror jeg alt dette skjedde for en grunn. Det er ikke tilfeldig. Det er en læringsprosess. Sakte, men sikkert, kommer jeg opp fra tåka som har ligget der den siste tida, og kanskje gjennom hele livet. Jeg begynner jeg å se glimter av den ekte meg. Hvem jeg er. Hva jeg står for. Det er en skummel prosess, for jeg er ikke lenger den sjenerte usynlige jenta lenger som aldri sa et ord eller ikke hadde meninger om noe. Og det er ikke lenge siden jeg bare hadde to venner. Men fortsatt jobber jeg med å skjønne at folk faktisk liker meg, så jeg har et stykke igjen… men jeg kommer dit. Derfor er det en fin tid jeg har foran meg, hvor jeg bare kan bli kjent med hvem jeg er på nytt, og begynner å like det jeg ser i speilet, fordi jeg er faen meg bra nok!