Aldri for seint å snu!

Jeg pleier å si at jeg blogger personlig, og ikke privat. Men denne gangen skal jeg blogge privat, eller det er ganske privat for meg. Jeg har vært en lukket person. Og kanskje fordi jeg ikke har ville dele at jeg er fucked opp på innsiden. Eller har vært. Og det å erkjenne det for seg selv, har vært jævla tøft. Jeg har vært sinna. Jeg har vært lei meg. Men det har også vært stunder hvor jeg ikke har følt en jævla ting. Jeg har bare ville føle noe. Hva som helst. Men det har bare vært tomt, som et stort hulrom. Som om det var ingenting der. Og jeg har vært så innmari redd for å aldri kunne føle noe igjen eller om jeg noensinne har vært i stand til å føle noe som helst. Så derfor har jeg snart brukt et år hos psykolog på å finne ut hvem jeg er og for å takle hvem jeg har vært og hva som har skjedd i fortiden.

Jeg husker for noen år siden, jeg møtte på en gammel klassekamerat. Vi pratet litt. Kom med alle de høflige frasene man lirer av seg når man ikke har sett noen på veldig mange år. Om det går bra? Hva man har gjort? Osv osv… Og i løpet av den korte dialogen, så kom det fram at han trodde at jeg skulle bli lege eller noe annet stort. For han trodde jo at jeg var skolelys og flinkis. Og det er ikke første gang jeg har hørt noe sånt.

Jeg som er så ordentlig og lider sikkert litt av flink pike- syndromet. Gjør som alle forventer. På overflaten. For jeg har aldri kjent meg igjen i den beskrivelsen der. For jeg har følt meg som et levende rot på innsiden. Jeg har ikke blitt noe. For jeg har aldri turt å satse. For jeg er redd for å feile. Og gå på snørra. På trynet. Og kanskje aller mest redd for at ingen plukker meg opp når jeg faller. For jeg har alltid vært alene. Og hvordan skal jeg være sterk nok til å plukke meg selv opp.

Men for noen uker siden hadde jeg mitt første gjennombrudd hos psykologen. For jeg sa til henne; hvordan i helvete skal jeg klare å elske meg selv, for de sier at det hjelper å stå i speilet og si til seg selv: at du er bra nok! Men alle som har prøvd, vet at det ikke funker. Det hjelper ikke å stå å skrike for full hals til seg selv i speilet. Man føler seg bare jævla dum. I hvert fall jeg. Og jeg skal ikke gå innpå hvordan hun klarte å få meg til å få alle de greiene der til å komme innenfra. Men det var akkurat som noe løsnet. At jeg skjønte greia. Jeg knakk koden. For etter det har det vært litt lettere.

Og jeg begynner å finne ut hvem jeg er. Rom ble ikke bygget på en dag, og det tar tid å lære og gå på nytt. Jeg kan ikke endre fortiden, men jeg kan velge å ikke la meg definere av den lenger. Jeg er ikke den usynlige jenta som visket seg selv ut for å ikke være i veien for noen. Jeg er i stand til å elske. Og til og med bli elsket. Jeg er i stand til å ha følelser, selv om det er jævla skummelt. Og en dag vet jeg at jeg kommer til å finne en fin fyr som elsker meg akkurat som jeg er.

Det gikk så lang tid før jeg skjønte at jeg måtte endre meg. Det har vært et jævlig år, men samtidig det beste året i mitt liv så langt, jeg har for første gang kunne være meg selv. Og det er en gave, som å bli født på nytt. Og folk ser det; at jeg har blitt både lykkeligere og som en ny person. Men jeg har ikke endret meg så mye, jeg bare tør å ta min plass mer og mer, for jeg er faen meg bra nok! Og what doesn’t kill you make you stronger! Så det er aldri for seint å snu. Og grunnen til at jeg deler dette, er fordi jeg vil bevise at hvis man vil endre noe, så går det an, for det er jeg et eksempel på… for det var mørkt veldig lenge.

Er jeg en dårlig mamma, fordi jeg har et liv utenom?

Før jeg ble separert så hadde jeg ikke vært borte en eneste natt fra ungene mine. Eldstemann er 8. Jeg gikk glipp av julebord og sommerfester fordi jeg følte at jeg ikke kunne gå fra dem. Kanskje jeg traff venninner et par ganger i året. Ellers gikk all tid til familien. Ja, jeg var en i boble, som sikkert ikke var helt sunn, men var det noen som spurte meg hvordan det gikk med meg? Om jeg tok vare på meg selv da?

Nei, for så lenge jeg var en god mor og satte ungene mine høyest av alt, så spiller det ingen rolle for andre hvordan jeg hadde det. Men jeg visket meg selv ut. Jeg visste ikke hvem jeg var lenger.

Det var bare en kort tid før separasjonen jeg fikk en dag fri i uken hvor jeg fikk et liv utenom hjemmet og familien som ikke inkluderte jobb. Men overgangen fra å aldri være borte fra barna til å gå flere dager i strekk uten dem var stor. Det var tøft å bli separert. Jeg var plutselig ikke mamma på heltid lenger.

Hva skulle jeg finne på de dagene jeg har «fri»? Det var noen tøffe helger. Og jeg følte meg som Viggo venneløs der jeg lå i senga og så i taket. Jeg kan ikke drive å forfølge vennene mine hele tiden og mase på dem, bare fordi jeg ikke vet hvem jeg er eller ikke har et liv.

Jeg måtte ta meg sammen. Finne ut hva jeg liker å gjøre. Jeg liker å være sosial, så mye av tiden går til å være med venner. Men jeg dater også. Og skriver på bøkene mine. Jeg diskuterer på forum og spiller til og med Wordfeud. Folk spør meg hvordan jeg får tid til alt sammen? Og så kommer det, og jeg har ikke bare fått høre det en gang, men flere; hvordan går det med ungene dine da? Prioriterer du dem ikke? Du vet at ungene dine, skal gå først av alt? Og jeg hører tankene til folk; du bare må drive å selvrealisere deg hele tiden.

Jeg blir så jævla forbannet. Hva forventer folk egentlig? At jeg skal sitte i sofaen å tenke på ungene mine når de enten leker fint for seg selv, har lagt seg (for de legger seg klokka åtte) eller er hos far? Skal småbarnsforeldre ikke få lov til å ha interesser og et sosialt liv, utenom ungene sine? Når jeg har ungene hos meg, er jeg sånn som nesten får dårlig samvittighet av å la ungene mine sitte alene i stuen mens jeg lager middag. Og jeg kvier meg for å be om barnevakt når jeg en sjelden gang har lyst til å gå ut en kveld det er min helg. For hva vil folk tenke? At jeg lar mitt sosiale liv gå foran?

Jeg burde ikke engang være nødt til å forsvare meg selv engang. Men jeg gjør det, fordi da tror folk at jeg ikke bryr meg. Ungene mine kommer alltid først. Men samtidig har jeg gitt plass til meg selv. Hvem er jeg? Og hva liker jeg å gjøre? Jeg er en bedre mamma når jeg gir plass til meg selv. For jeg kan ikke leve gjennom ungene. De har sitt eget liv og vil en dag fly ut av rede. Hvem vil jeg være da, hvis jeg bare er mamma fram til de flytter ut?

Så jeg setter pris på omtanken til de som spør, men ungene mine og jeg har det fint. De lider ingen nød av at mamma har et liv utenom dem. De har det faktisk bedre. Jeg har da overskudd og energi til å gi mer av meg selv fordi jeg får drive med ting jeg liker å gjøre, samtidig som jeg også vet hvem jeg er og kan gi av hele meg. Det går også an å ha flere tanker i hodet samtidig. Jeg kan tenke på ungene mine, samtidig som jeg planlegger antrekket mitt til lørdag kveld, legger et ord i Wordfeud eller skriver på boken min. For jeg vet veldig godt hvordan det er å ha en mamma som lever gjennom ungene sine, og det er verken sunt for mor eller barn. Jeg har nemlig vært den mammaen. Så aldri igjen…

Kan menn og kvinner bare være venner?

Mange jenter ønsker å ha en homofil bestevenn som de kan prate om alt mellom himmel og jord og ta med på shopping.

Jeg har en mannlig venn. Han er riktignok ikke homofil, men han bor et sted ingen skulle tru nokon kunne bu. Men egentlig av erfaring så tror jeg nesten ikke at det går an å være bare venner med det motsatte kjønn. Selvfølgelig har jeg mange mannlige bekjente, og som jeg sikkert også kan betegne som venner, men ingen nære venner som i en bestevenn man kan gjøre de samme tingene som med en jente- bestevenn.

Dette spørsmålet kan jeg diskutere opp i mente med mine venninner. Det er mange meninger om det.

Når jeg tenker tilbake på mine mannlige relasjoner, så taler det ikke i favør at menn og kvinner kan være venner. Det er mulig jeg bare er naiv og helt inkompetent til å skape og holde på relasjoner. Selv om min aller første bestevenn var en gutt. Det var i barnehagen og så fort guttelus startet å eksistere, så var ikke han interessant lenger.

Det var først på videregående jeg fikk en ny guttevenn. Han fikk følelser for meg og prøvde til slutt å presse meg til ting jeg ikke hadde lyst til.

Etter hvert traff jeg en fyr som jeg endte opp å gjøre venneting med. Ingen romantiske følelser mellom oss og vi kunne prate om alt sammen. Da jeg fikk meg kjæreste, så sluttet han å ta kontakt og kjæresten min ble sjalu, så jeg sluttet å treffe han. Da jeg traff han ute ved en senere anledning helt tilfeldig, sa han ikke engang hei.

Og for ikke altfor lenge siden møtte jeg på en fyr som jeg ikke hadde følelser for i det hele tatt og han sa seg enig. Så vi bestemte oss for å være venner, og vi kunne prate løst og fast om mye, og jeg tror vi snakket om været eller noe, da han plutselig sa at han gjerne ville ha sex med meg.

Og så er det alle eksene og de man har hatt en greie med. Kan man være venner med dem? Jeg har prøvd og de som har dumpet meg har ofte avsluttet med at jeg er snill og grei, men om vi ikke bare kan være venner. Og det har kanskje fungert i en liten stund, men så har det også sklidd ut. Det er kanskje ikke så rart.

Så for meg fungerer vennskap med det motsatte kjønn dårlig. Jeg kjenner en som har gode mannlige venner fra barndommen og det ser ut til å fungere fint. Ellers så kjenner jeg en dame som har flere mannlige venner og bekjent enn venninner. Men hun har nesten aldri hatt kjæreste og blir alltid satt i vennesonen.

Jeg merker jeg også selv kan bli skeptisk hvis en fyr jeg dater har mange venninner. Og spesielt hvis de pleide å være kjærester før. For hvordan klarer de å være venner hvis det har vært forelskelse der før. Og jeg får stadig råd hvis jeg dater noen som ikke er bra for meg eller som jeg gjerne vil være venner med, så får jeg høre hardt og brutalt at det er bedre å rive plasteret fort av; bli kvitt dem på alle plattformer, glem dem og gå videre.

Så av min erfaring så er det ikke mulig å være venner med noen av det motsatte kjønn hvis det har vært romantiske følelser der, kan oppstå, og da skjer det veldig ofte bare med den ene parten. Og hvis ingen av de tingene er målet, gidder man å bruke tid på noen man ikke har den interessen for? Av min erfaring, svært sjelden. Men jeg ser at det kan gå av og til, så lenge vennskapet er platonisk på alle plan.

Hvordan er det med dere? Tror dere det går an å være venner med det motsatte kjønn?

Ny start

ny start

Mange ser på nyttårsaften som nytt år og ny start. Jeg har alltid sett på høsten som nytt år/ ny start, for det er da ting ofte starter, som for eksempel skolen. Og i år passer det egentlig veldig greit, i og med at det første halve året har vært ganske så turbulent og stormende. Jeg husker vi sa da vi gikk over fra 2017 til 2018, at 2018 skulle bli det mest fantastiske året noensinne! Nå er det under et halvt år til 2019, og 2018 har ikke akkurat vært et jubelår så langt.

Men nå som høsten er her, og ting har roet seg ned, så passer det egentlig bra å starte på nytt, med blanke ark som et helt nytt kapittel i livet. Jeg føler meg nesten av og til som et barn, nesten som et spedbarn, som må lære å gjøre alt på nytt. Og en dame beskrev det så fint; at det er jo nesten som når slangen som skifter skinnet sitt; som å bli født på ny, for å lære og utvikle meg. Jeg føler av og til at jeg er helt blå på livet. For jeg vagger rundt som en forvirret høne uten mål og mening, jeg tryner i grøfta, går på den ene smellen etter den andre, og føler vel at «alle» andre gjør livet så mye bedre enn meg. Hvorfor får ikke jeg det til liksom? Hva gjør jeg galt?

Når man føler at man er dratt gjennom drøvelen og ned til bunnslammet av magesekken og sendt i revers, så er det lett å gå i rund ring rundt sin egen miserable oase og bare innfinne seg med at det er sånn livet har blitt. Og jeg kan godt innrømme at jeg har fryktet å ende opp alene og ensom. Være alene uten barna annen hver helg plutselig. Hva har jeg utenom barna? Og jeg må plutselig begynne å finne på ting de helgene jeg ikke har barna. Hva gjør jeg da? Før så jeg av og til ikke andre mennesker enn mannen og barna mine i løpet av en hel helg. Jeg hadde ikke så stort nettverk, og jeg var ikke så flink til å ta kontakt med folk heller. Jeg er vant til å klare meg selv, og liker ikke å «plage» folk. Vil ikke være i veien. Vil ikke bry folk. Så derfor kan jeg lett å bli hun som leverer barna i barnehagen fredag morgen og gjemme meg i mitt eget hus alene fram til mandag ettermiddag når jeg skal hente barna igjen. Og jeg hadde noen sånne helger i vinter. Jeg kunne grue meg i en uke før pappahelg. Av og til var det fordi jeg trengte roen, og av og til var det fordi ingen hadde mulighet til å henge eller at jeg ikke turte å spørre enda engang til om folk ville henge… Jeg følte meg som skilte Viggo venneløs. Jeg ville ikke at folk skulle synes synd på meg. så heller alene, enn å føle på skammen. Det var tungt, for alt jeg ville var å ha noen der, da jeg vekslet mellom å stirre i taket og grine bøtter og spann. Panikken for å være alene. Ikke ha noen. Ingen å dele gleder eller sorger med da stormen stod på som verst. Og så tenkte jeg; tenk om jeg blir alene resten av livet? Ingen vil ha meg? Jeg finner aldri den store kjærligheten. Kanskje fordi jeg ikke er bra nok? Pen nok? Verdt nok? At ingen kan like meg som jeg liker dem? For jeg likte jo til tider ikke det jeg så i speilet engang, så hvordan kan andre like meg? Og alt jeg ville var å føle noe! Alt annet enn misery.

Akkurat nå, sitter jeg jo her med nyklippet og knæsj røde striper i håret alene hjemme, stille i midt eget hus. Lei av mitt gamle jeg. Kanskje det er fordi jeg er i endring. Begynner å finne ut av hvem jeg er og hva jeg vil. Kanskje fordi høsten er her, eller kanskje fordi på et tidspunkt, så må man faktisk bare skjerpe seg. For jeg kan ha det sånn resten av livet, bli spist opp av misery og skylde på alle andre at livet er kjipt.

Og jeg må egentlig bare være kjempe takknemlig, for de siste månedene, årene så har jeg klart å skaffe meg et ganske stort nettverk av fine folk som jeg har funnet både her og der. Jeg som før hadde bare to venner omtrent og ble skremt bare noen sa hei til meg.

Jeg har blitt flinkere til å balansere det å ha alenetid/ føle at jeg ikke må gjøre noe hele tiden hver eneste barnefrie helg og å gjøre ting sammen med andre. Og jeg har bare lagt fra meg all skam… Så hva, om jeg plinger noen to helger på rad. Jeg har fått veldig gode venner ut av det og noen anser jeg nesten som en utvidet familie. Og kjærligheten, vel ja, det er ikke noe man kan styre. Det skjer når det skjer, og det skjer jo i hvert fall ikke når motivasjonen er å ikke ville være alene. Og så må jeg elske meg selv osv osv… I mellomtiden, er det lov å kysse noen frosker og gå litt på snørra inniblant. Så lenge jeg klarer å reise meg opp igjen, og det syns jeg i hvert fall at jeg har gjort det siste halve året.

Det er høst. Skolen har startet. Har bokdrømmer på gang. Har fine folk rundt meg. Kan det da bli bedre? Jeg tror ikke det, akkurat nå har jeg det ikke så aller verst. En skala fra 1- 10 hvor 1 er dårligst, så har jeg det 4… kan ikke ha det for godt heller!

For å slutte der jeg startet… satser på at denne høsten blir den beste noensinne!

 

 

 

Første sommeren…

mus

Barna gledet seg masse til ferien, mens jeg håpet at ferien aldri ville komme. En klump i magen dukket opp hver gang noen nevnte ferietid. For barna husker feriene fra årene før. Masse is, bading, sol og lykkelige foreldre. I hvert fall på overflaten.

I år ble det annerledes. Jeg skulle alene på ferie med dem. Og så skulle jeg ha ferie uten dem. Da folk nevnte barnefri før, så trodde jeg at det aldri kom til å gjelde meg. Det er sårt å tenke på, at jeg har feilet familielivet.as. Selvfølgelig vet jeg at det ikke er uvanlig at folk skiller seg, og at familier brytes opp, men av og til føler jeg at jeg er den eneste. Som for eksempel når jeg sitter på restaurant med ungene og ser bare et hav av familieidyll rundt meg hvor kjernefamilien har fokus, eller ser lykkelige feriebilder hvor alt er bare fryd og gammen i familielivet as på Facebook og andre sosiale medier. De har alt jeg skulle ønske jeg hadde. I hvert fall på overflaten. Det er sårt å falle utenfor. Utenfor normen i samfunnet hvor det er meningen at man skal være en familie på fire, fem eller seks, og i tillegg ha hus, hage, bil, hund, flaggstang, god økonomi osv osv.

Jeg skrev nettopp en status på Facebook hvor det nå har gått et år siden idyllen begynte å slå sprekker. En skilsmisse er faen meg ikke for amatører. Hadde jeg visst hva det innebar, så tror jeg nesten at jeg hadde spolt tilbake rewind- knappen og ugjort det. Det har kostet. Det er derfor jeg av og til lurer på om det har vært verdt det.

Og ja, jeg vet med meg selv at jeg gjorde det rette. Men i 2018 så er det ganske mange fordommer. Det er akkurat som at man ikke skiller seg om man ikke blir slått eller noen har vært utro. Og jeg vet hva noen tenker. At jeg bare er som et barn som tror at livet er en lek og når man ikke vil være med på leken mer, så stikker jeg av. Jeg vet også at jeg har skuffet folk, fordi jeg ikke har klart å innfri andres forventninger. Akkurat som det jeg gjør aldri blir bra nok. Og så er det skammen. Og det føles av og til ut som man er dead man walking som går the walk of shame. Uansett hva folk sier og tror, det er faen ikke lett. Jeg lever med det hver eneste dag. Ungene mine er skilsmissebarn. Jeg tok et valg. Sikkert et altfor egoistisk valg. Og nå må jeg leve med det. Og kanskje det er min straff. For dem som tror på karma.

Og nå i disse dagene har jeg «barnefri». Jeg hater det ordet. Det er ikke det at jeg ikke klarer meg uten ungene mine eller at de ikke har det bra hos far. Men det var ikke det jeg «signed up for». I hvert fall ikke i ferien. Det er da man skal ha den beste tiden i løpet av året. Istedenfor gjør jeg alt for å klamre meg fast over vann. Det går opp og ned. Som en berg og dalbane. Toppturene er fantastiske. Det kiler i magen og føler at jeg lever for første gang på lenge. Men samtidig når man føler man er i bunn av bakken, og ikke klarer å reise seg, så lurer jeg på om toppturene er verdt det.

Jeg vil være fryktløs!

fear

Min største frykt gjennom livet har vært å bli forlatt. Og egentlig er jeg redd for det meste. Jeg trodde ikke det var en ting folk kunne se på meg, men jeg skrev tre meldinger med en dame jeg ikke kjenner for ikke så veldig lenge siden, og hun skrev til meg «ikke la frykten din stoppe deg, for det kan hindre deg i gode ting».

Og hun har rett. Jeg har gått glipp av gode ting på grunn av frykt. Det at jeg skriver det på bloggen er ikke det letteste jeg har gjort, men på et tidspunkt så er man nødt til å møte frykten, og slippe taket. Og det er så mye lettere å bygge en mur rundt seg å bare stenge verden ute. Lukke seg. Ikke slippe noen inn. For ingen skal bety så mye for meg at det vil bli et stort hull inni meg hvis jeg mister dem. For hvis jeg ikke slipper noen til, så kan ingen såre eller forlate meg.

Det er kanskje derfor jeg er i tvil om jeg noensinne har vært ordentlig forelsket, fordi jeg rett og slett ikke har sluppet noen inn. Det er faen meg så trist at jeg vet ikke om jeg skal le eller grine, i og med at jeg stort sett har vært i forhold siden tidenes morgen. Og jeg har av og til tenkt at jeg er følelsesmessig død, kanskje jeg bare ikke er i stand til å føle noe. Hva er galt med meg? Jeg er bare helt fucked up. Det er heldigvis ikke for seint å snu. Jeg må slippe taket i frykten. Det er ikke bare lett. For hvordan slippe taket i tanker og noe som har ligget dypt inni meg helt siden jeg nesten ble født.

Jeg må begynne å se fakta. Ingen har forlatt meg på veldig lenge. Og selv om han jeg datet for noen måneder siden dumpet meg, så døde jeg ikke. Og jeg lærte noe.

true

Og jeg tenkte at det beste ville være å gå i kloster. Bli nonne, for da trenger jeg ikke å forholde meg til følelser og forelsker igjen. Det hadde definitivt vært det enkleste, men de som kjenner meg vet jo at jeg ikke klarer å la være å rote meg borti ting. Jeg skal ikke si så mye om det, for det er fortsatt veldig tidlig. Det eneste jeg vil si er at det kom helt uventet på meg, og jeg har sommerfugler i magen. Det er faen meg skummelt. Jeg er nok naturligvis litt redd og jeg holder nok igjen, men jeg har bestemt meg for å prøve å være fryktløs, gi alt, for ellers vil jeg gå glipp av gode ting. Det er bedre å ha elsket, enn å aldri turt å prøve. Og så kanskje jeg går på en smell, men jeg dør nok ikke denne gangen heller. Håper jeg!

Hvordan kan man dø, når jeg nesten allerede har vært død. I hvert fall på innsiden. For når man stenger livet ute, har man ingen lidenskap til noe. Man bare er. Som en maskin, en robot uten følelser. Det er ikke sånn jeg vil leve livet mitt, så derfor er frykten bare hemmende og i veien. Og jeg merker når jeg selv åpner opp litt etter litt, babysteps, så forholder andre mennesker seg annerledes til meg også. Det er nesten som jeg ikke tror at jeg verken fortjener det eller at det går an. Jeg vil være fearless!

Du skal ikke få styre livet mitt mer, nok er nok! Så på tide å drepe frykten en gang for alle, sammen med Jante! Død frykt!

—-

Og denne sangen dediserer jeg til someone special!

I møte med Mr. Gray…

Målet med denne bloggen er jo egentlig å by på meg selv over en lav sko, og dele singellivets gode og dårlige sider, så her kommer et lite innlegg om denne berømte nettdatingen «alle» driver med for tiden…

fiftyshades

Siden alle mine forhold har gått i grøfta, så ble jeg rådet til å komme meg opp på hesten igjen. Jeg registrerte meg på «Sukker- Norges største datingside- siden for nydelige single kvinner og menn» faktisk. Ha ha… jeg har jo ikke vært singel på flere år og føler meg rimelig rusten. Det er som å lære og gå igjen. Så jeg aner ikke hva jeg kan forvente, men går inn i det med åpent sinn og tar det litt som det kommer…

Jeg fyller inn alle fakta som at jeg har barn, har hobbyer og interesser osv, og det tar ikke lang tid før jeg får brev. Litt blandet drops, men det er en som skiller seg ut. Han skriver morsomt og litt utfyllende svar som jeg blir nysgjerrig på. Jeg tar en titt på profilen hans; han er mørk, kjekk, veltrent, liker å lage mat, liker å reise, oppleve verden. Nesten litt for god til å være sann, og hvorfor skriver han til meg? Jeg som følte meg kvapsete forrige gang jeg datet en fyr med vaskebrett, men det er flere år siden.

Han virker interessant, så jeg svarer og vi veksler en del meldinger hvor samtalene går lett. Jeg blir fascinert, så når han spør om han kan ringe meg, så svarer jeg ja. Det er ikke sånn at jeg oppgir telefonnummeret mitt til hvem som helst eller at jeg pleier å gjøre det, men fikk det bare over meg at det var en god ide. Vi får en god tone og samtalen varer faktisk i et par timer. Og det er sjelden to timer går så raskt. Vi avtaler på slutten av samtalen at vi bør møtes, men før han legger på så er han bare nødt til å fortelle meg noe… men han må spise noe først.

Etter et kvarters tid så ringer han opp igjen, og sier at han er sånn kjempeåpen og vil gjerne fortelle dette, siden det kan være en dealbreaker. Jeg tenker at han kanskje allerede har dame, skal dø om 100 dager eller at han har 10 barn med 12 forskjellige eller noe i den duren.

«Jeg bare sier det rett ut jeg»… Pause… Jeg venter i spenning.

«Jeg er dominant»

Jeg blir satt ut! Vet ikke hva jeg skal svare. Før jeg rekker å tenke noe som helst begynner han å stille alle disse spørsmålene, om jeg har fantasert om det osv osv… Og mulig jeg er ganske jomfruelig av meg, men i stillhet så er jeg nødt til å google ordet «dominant» mens han babler om hva det vil si for han å være det, som om det er en egen legning, for det er åpenbart at han definerer seg som person ut fra det. Og jeg kommer plutselig på filmen «Fifty Shades» hvor omtrent åpningsreplikken til Christian Gray var å si «Jeg er dominant»… Så i et lite øyeblikk så føler jeg meg som Anastasia hvor jeg skal vurdere om jeg har lyst til å være hans «submissive.» Og han sier at jeg kan si nei til alt jeg ikke har lyst til å gjøre, han er åpen, og når han sier det på den måten så høres det nesten ut som han kan gjøre alt fra å gi meg et lite dask på rumpa til å ta meg med i the dark room liksom…

Det verste med denne samtalen er at den ikke blir sleazy fordi han er litt av en smooth-talker, og denne samtalen kunne likså godt ha handlet om brødskiver med ost, og muligens det er fordi dette er like naturlig for han å prate om som om det hadde vært brødskiver med ost. Og det er jo nesten sånn at han klarer å overtale meg til at dette høres ut som noe jeg har drømt om hele livet og at han kommer ridende på sin hvite hest for å oppfylle alle mine drømmer.

Men jeg er ikke dum, og tro det eller ei, så tenker jeg av og til med hodet. Jeg liker han som person etter å ha pratet i nesten to timer med han. Og han har en viss tiltrekningskraft. Men tror neppe at jeg kommer til å forandre han fra å være singel og ha commitment issues til å bli Mr. Right og familiefar. Han er ikke rik og er heller sikkert ikke villig til å beskytte meg og gi meg alt det jeg ønsker meg i tillegg til å være hans submissive, så jeg takker høflig nei, og sier at dette ikke er noe for meg. Han var for god til å være sann! Han avslutter med å si at hvis jeg endrer mening/ vil ut på et lite eventyr, så er det bare å ringe any time… Bra han ikke holder pusten for å si det sånn.

Jeg skjønner at menn åpenbart har blitt inspirert av Mr. Christian Gray, når de syns det er greit å åpne sjekkereplikken med å si at de er «dominante». Og jeg skjønner at mange damer faller for Christian Gray. For veldig mange kvinner drømmer innerst inne om å endre en kald kynisk kjekk badboy til å bli en snill ektemann/familiefar som åpner seg bare for deg siden han har et hjerte av gull innerst inne bak alle de kjipe lagene, bare fordi du er fantastisk og han blir hodestups forelsket i deg. Men det skjer ikke. For Mr. Gray finnes ikke. Og jeg tror derfor de færreste menn skal tro at de har noe til felles med Mr. Gray uansett hvor «dominante» de er.

Hva har skjedd med denne verden? Har jeg lyst til å vite folks seksuelle preferanser før jeg engang har møtt dem? Hva skjedde med gentlemannen, han som ringer deg, spør om du har lyst til å bli med ut på date? Åpner døren for deg? Gir deg blomster? Finnes han i det hele tatt i dagens samfunn i 2018? Eller er dette den moderne verdens form for romantikk? At de liksom skal ta deg med storm? Kanskje det bare er jeg som er gammeldags og føler at jeg lever i Steinalderen. At jeg rett og slett er for gammel til å være singel.