Når kutte navlestrengen?

Jeg chattet med en fyr engang, som skulle hjem på ferie til ho mor. Husker jeg spurte han hvor lenge, og han svarte 2-3 uker. Han var ikke så lysten på det egentlig, men mor ble så skuffet hvis han ikke kom på besøk og ble en stund. Han var vel rundt 40. Det ble ingen date på han for å si det sånn. Og man skulle tro at dette var et enkelt tilfelle, men jeg hører stadig historier hvor foreldrene aldri kutter navlestrenger til ungene sine. Som for eksempel en jeg vet om, drar fortsatt hjem til sine foreldre for å få vasket klærne sine. Han kunne omtrent bare slenge seg på sofaen, bli servert mat og få klærne brettet og vasket av mor. Han fortalte det som om han var stolt av det. Sønnen til en bekjent av meg bor fortsatt hjemme selv om han nærmer seg 25, fordi det er så praktisk. Han trenger ikke å betale husleie og kan bruke alle pengene på seg selv. Og kanskje han sparer penger til egen bolig, noe som er fornuftig, men på den alderen hadde jeg dødd av å bo hjemme. 

Etter at jeg flyttet hjemmefra, så har jeg ikke fått en krone av mine foreldre. Selv ikke da jeg jobbet 50 % og levde på nudler. Jeg har alltid klart meg selv. Og hadde ikke villet ha det på en annen måte. Heller være fattig enn å være avhengig av noen andre. Og trodde egentlig at det var vanlig. At når man fyller 18 år, er ferdig med videregående så flytter man ut, lever på studielån eller får seg en jobb, og klarer seg selv. 

Men jeg skjønner at det ikke er så vanlig. For hører stadig om foreldre som fortsatt krever diverse ting av sine barn- selv om de har bikket 40 år. Det er klart man skal hjelpe foreldrene sine og ha et godt forhold til dem, men at de forventer de samme tingene av sine barn som de gjorde da de bodde hjemme syns jeg er merkelig. For i mine øyne, så tenker jeg at rollen som foreldre er å forberede sine barn på et liv som selvstendige voksne som klarer seg selv.

Jeg har barn selv, og tenker at det kommer til å bli vanskelig å slippe taket, la dem fly ut av redet som voksne individer og la dem klare seg selv. Jeg kjenner det stikker litt i hjertet bare å tenke på det, men samtidig så tenker jeg, hvis de flyr ut av redet og klarer seg selv, så har jeg gjort en god jobb. Og jeg håper jo at de kommer masse på besøk, men fordi de har lyst, ikke fordi de føler seg forpliktet på grunn av at jeg har mange krav/ forventninger til dem eller fordi jeg ikke klarer å slippe taket. Det er nok lettere å si, enn gjøre for mange, for det er jo så fint om ting kan vare evig. At de samme tradisjonene opprettholdes om ungene er 5 år eller 50 år. 

Akkurat nå, drømmer jeg om å gi ut bok nummer to. Og ble veldig inspirert av å kunne gi den ut helt selv da jeg var på indieseminar for et par uker siden. Men det koster penger å gjøre alt fra A- Å på egenhånd. Penger jeg ikke har. Og selvfølgelig hadde det vært fristende å be mine foreldre om hjelp. Men jeg har aldri bedt om en krone, og vil ikke begynne med det nå, pluss at de sikkert hadde sett på meg som om jeg var gal, og sagt nei. Så jeg må vente til jeg får råd, men den dagen det skjer, så vet jeg at jeg har tjent hver eneste krone selv, jobbet hardt for å komme dit, spart og samlet opp, og kan med stolthet si at jeg har klart å komme meg på toppen helt av meg selv. Det er en deilig følelse, å være selvstendig, uten å være avhengig av andre. Det burde være en selvfølge etter fylte 20 år, men skjønner at det er vanskelig for foreldre å kutte navlestrengen og at noen syns det er veldig behagelig å fortsette med å være barn langt oppi 20, 30, 40 årene og fram til foreldrene dør. Hvordan skal de da klare seg selv?!

Er det bare jeg som tenker feil? At det er jeg som er kald og hjerteløs som mener at voksne folk bør klare seg selv? Bør det være sånn at når man først har blitt foreldre så er man ansvarlig for barna sine når de har blitt voksne, som å gi dem «ukepenger» for å klare seg, ha dem med på hver eneste ferie, eller la dem bo «gratis» hos seg så lenge de vil? 

Jeg kommer til å dø alene

Da jeg startet denne bloggen, så lovet jeg meg selv å være ærlig, gi den usminkede versjonen av det å være singel og avdanket… 

«Alle» vet at jeg dater. Og de fleste som er single har vært innom diverse dating apper som feks Sukker/ Tinder/ Happn. Jeg syns det egentlig er ganske gøy å møte nye mennesker, lære seg selv å kjenne bedre og finne ut av hva man vil ha/ ikke ha. Men fy søren, nettdatingverden er et kynisk sted, og for en romantiker som meg, mister jeg litt av troen på menneskeheten ved å være på slike steder. Men som de sier; don’t hate the players, hate the game… 

Men jeg har funnet ut at jeg  kommer til å dø alene. Uten å finne Mr. Right. For han finnes  ikke.  Det er ingen jeg passer til. Og dating apper er ikke min greie. Jeg er lei av jakten. Lei av menn. Lei av å være et kort i kortstokken, hvor man blir målt og veid etter vakkerhet. Er man ikke vakker, så er man fordømt til å leve et liv som evig singel. For alle leter etter det «perfekte», og jeg merker selv at jeg blir kresen. Det skal ekstremt mye til før jeg sveiper høyre.

Jeg sveiper høyre, hvis de ikke er:  for lave, for høye, for tynne, for tjukke, for lite hår, for mye hår, har skjegg, de bor for langt unna, for unge, for gamle, for aktive, for late, for stygge, for kjekke, de røyker, de snuser, de har for mange tatoveringer, de har for store muskler, de er for useriøse, de vil bare ha sex osv osv, og sånn kunne jeg sikkert ha fortsatt inn i evigheten… Men så begynner jeg å tenke, herlighet, hva gjør at jeg kan sitte der på min høye hest å dømme andre ut fra dårlige baderoms- selfier.

Og jeg er jo ikke dum. Jeg skjønner at det er sånn de på den andre siden av datamaskinen/ mobilen sin sitter og tenker også. Nei, hun er for stygg, ikke hans type, for tynn, for små pupper, for ditten, for lite datten osv osv… Og det er ikke sånn jeg har lyst til å bli målt og veid, for de får jo ikke med seg hvem jeg er. Det indre. Hva jeg står for, hva slags verdier, og hva vi ellers har til felles. Men det er ikke så viktig det, så lenge gubben/ dama er dritdeilig. 

Men så da, hvis man kommer gjennom nåløyet, for det skjer jo innimellom at noen syns du er hakket bedre enn stygg. Eller at de har prøvd alle andre alternativer, og du er the last one standing, så er første steg og faktisk skrive meldinger. Så her skal jeg røpe noen av de fantastiske første- meldingene jeg har fått fra sjarmerende beilere, og det er jo nesten rart at jeg ikke har villet gifte meg opp til flere ganger i det siste… : 

  • Hei
  • Kult at vi matcher
  • Vil du pule
  • Vil du ha trekant
  • Liker du å bli dominert
  • Hei søta
  • Hei sexy
  • Jeg vil bli kjent
  • Jeg vil ha deg
  • 😘
  • My sweetest prinsess

Trenger jeg å si at jeg ikke har svart på noen av disse meldingene… Kanskje jeg hadde gjort det, hvis gubben var drit kjekk… Men jeg skal slutte å syte, for jeg vet at folk klager på at de ikke får en eneste melding, og jeg har sagt at jeg godt kan sende over noen av mine. Det vil de ikke, snakk om utakknemlighet. 

Men innimellom dukker det opp et gullkorn blant de håpløse beilerne. Tror jeg, for praten kan starte bra, og vi har en god kjemi på chatten, men så kan samtalen ta en helt ny vending; vi snakker om vær og vind, og plutselig kommer det helt ut av det blå; liker du å bli pult i ræva? Eller når vi har kommet dit at vi kan ønskes å møte for en kaffe, nei det er ikke bra nok, for de vil ha deg rett på en hjemmedate eller at de er veldig tydelige på at du kan komme feks fredag klokka 17 for en quick stay and go. Og dette her har jeg selv ikke opplevd, men noen opplever også at man avtaler date, og så dukker den andre parten ikke opp eller at noen bare slutter å svare etter å ha chattet i lang stund eller til og med etter å ha møttes noen ganger. 

Jeg spør meg selv; hva er galt med folk? Jeg mener, hvor er vi på vei hen som mennesker, når vi kan oppføre oss slik mot fremmede mennesker man ikke har møtt. Er det et slik samfunn vi vil ha, hvor vi bare kan si og gjøre hva man vil til andre. Jeg blir helt matt. Alt handler om det ytre, og det er en bruk og kast mentalitet som ikke likner grisen. Ikke rart, vi alle ender opp ensomme og kyniske. Alle vil finne den rette, men for noen blir dette litt som dop. De tror de har så mange valgmuligheter, at de blir helt sprø. Kan ikke gå glipp av noen, må gå videre til neste hvis det ikke er kjærlighet/ gnist ved første øyekast. 

Og folk tror jeg er veldig opptatt av å finne Mr. Right med en gang. Jeg har det ikke så travelt egentlig, og jeg har vært heldig. Jeg har møtt noen flotte menn jeg har hatt noen fine stunder med, selv om det ikke har vart evig.  Men jeg blir helt skremt av hvor overfladisk det har blitt, hvor blir det av de mellommenneskelige relasjonene og generelt god folkeskikk/ høflighet. Bare fordi man ikke syns en person er attraktiv, så betyr det ikke at man kan si hva man vil til dem. Og hva med å gi folk en sjanse. 

For ordens skyld, menn er sikkert ikke verre enn kvinnfolk. De er sikkert like ille, bare jeg opplever jo ikke dem, så jeg kan bare snakke ut i fra egne erfaringer. 

Jeg håper virkelig vi kommer til en tid hvor folk kan legge ned dating -appene sine, begynne å se rundt seg, bry seg om menneskene rundt seg, være aktiv i nærområdene sine, for jeg liker ikke utviklingen på hvor det bærer hen. Jeg håper selvfølgelig å finne den store kjærligheten på sikt, men jeg tar ikke til takke med noen eller gidder å finne meg i dritt. Da er det bedre å være alene. Jeg skal nå prøve å legge vekk dating appene selv, men jeg vet det, man blir litt avhengig, det er litt som sjokolade… kan ikke leve med, kan ikke leve uten. 

All by myself!

Det eneste jeg hører er mitt eget hjerte som banker. Ingen barn som løper rundt eller som har mast seg til å få godteri på en ukedag, og jeg kan si; «bare en godteri» og tenke; «siden dere skal være borte de neste dagene».

Det er stille. Nesten ubehagelig stille. Rotet flyter, for jeg orker ikke å ta tak i det, når det er bare jeg som skal vasse i det likevel. Jeg spiller av en sang på radioen, sånn man gjør med undulater, for at de ikke skal føle seg ensomme når de er alene hjemme. Jeg er ingen fugl. Det fungerer ikke. Jeg er ikke like lettlurt.

Ingen ser meg gjennom veggene, der jeg sitter i sofaen og spiser Fjordland. Kjøpte meg tre bokser, en for hver dag. Orker ikke å lage mat. For i disse dager; Mat er mat! Og jeg tenker; hvis jeg dør akkurat nå, er det ingen som vil vite om det/finne meg før ungene kommer hjem om 4-5 dager. For ingen er her. Ingen savner meg, eller lurer på hvor jeg er.

Det høres kanskje veldig dramatisk ut, og folk tenker nok at jeg overdriver en smule. Men det føles så jævla tomt. Det var ikke dette livet jeg forestilte meg; «å være deltismamma», for jeg vil være mamma hele tiden. Jeg vil ikke sitte alene i sofaen å spise middag for en.

Og jeg skammer meg, for det føles som om jeg klager over bagateller, for folk er alene hver bidige dag, i årevis, som på ordentlig ikke har noen. Her sitter jeg og syter på at jeg må være alene, og det gjelder ikke hver dag en gang. For jeg har jo ungene.

Jeg må faen meg skjerpe meg, for det er jo ikke sånn at jeg er døden nær eller noe, det er jo bare en jævla skilsmisse. Og jeg valgte det også selv. Så hva klager jeg egentlig på? Jeg bør jo bare være glad for å ha tid til å gjøre mine ting. Jeg bør nyte friheten til å gjøre det jeg vil, og bare ha meg selv å tenke på.

Men når man er vant til å ha noen å dele ansvaret med, bekymringene som følger med/den grunnleggende tryggheten og de små hverdagslige tingene, og det plutselig bare blir borte, så er det en stor overgang. Å plutselig stå med alt alene, stole på det man gjør er bra nok og plukke seg selv opp når man går på en smell eller to.

Hvis alle andre syns det er så jævla enkelt, så kanskje det bare er jeg som er svak og selskapssyk. For ja, jeg innrømmer det. Jeg lengter etter å ha noen der, noen som kan støtte meg i hverdagen. På godt og vondt. Og jeg kjente virkelig på angsten av å ikke ha noen der, da jeg fikk et brev i posten som jeg ikke hadde noen å dele nyheten med. Jeg følte meg som Vigdis venneløs.

Sannheten er at jeg ikke vet hva jeg lengter etter engang. Kanskje jeg bare prøver å fylle et tomrom. Bli kvitt ensomheten som forfølger meg. Det er jo ikke det at jeg ikke klarer meg selv. I utgangspunktet liker jeg å pusle med ting alene, for jeg har vært alene med tankene mine hele livet. Så hvorfor takler jeg det plutselig så innmari dårlig, det å være for meg selv?

Selvfølgelig skremmer det meg. For jeg har hatt helger hvor jeg omtrent har dobbelt booket, i frykt for at den ene planen skulle gå i vasken, og måtte ha en skuddsikker backup- plan for å slippe å være alene.

Jeg har hatt helger foran meg hvor jeg ikke har hatt en eneste plan, og jeg har knapt sovet om natten, fordi jeg har gruet meg; hvordan skal jeg komme meg gjennom en hel helg uten planer. Å være alene med meg selv uten å dø! Folk som liker å være alene skjønner ikke dette; «Du venner deg til det.» 

Nå har jeg aldri vært på avrusning, og kan nok tenke meg at det er ganske mye verre, men de første gangene jeg var alene hjemme flere dager i strekk, føltes det virkelig ut som en avrusning light. Det handler jo ikke om å være fysisk alene. Det har jeg ingen problemer med. Men når man ikke har det bra, så blir stillheten den verste fienden, for det eneste man hører er sine egne tanker. Og det er da fantasien ofte løper løpsk, og kan høre meg selv tenke «jeg har ingen» om og om igjen, og når man hører seg selv tenke det flere ganger, så blir det en sannhet. Kanskje, jeg faktisk ikke har noen. «Tenk om dette blir min hverdag resten av livet!» Og man veksler mellom å stirre i taket og felle noen tårer i angst for at dette blir resten av livet.

Men jeg skal ikke svartmale alt heller. Det blir faktisk lettere og lettere for hver gang jeg har en helg alene. Og ganske tidlig så var det noen som sa at jeg måtte huske å puste. Jeg skjønte ikke hva personen mente. Puste? Jeg puster hele tiden, hadde jeg ikke pustet, så hadde jeg vært død.

Det gikk opp et lys selv for denne damen.

Jeg puster.

Så jeg prøver å roe meg ned, leve her og nå, ta en dag av gangen. Jeg gjør ting for å endre tingenes tilstand. Jeg har blant annet blitt frivillig hos Røde Kors. Det blir litt bedre for hver dag som går. Tiden leger alle sår.

Og jeg deler ikke dette for moroskyld. Det sitter ganske langt inne å dele åpent at man er ensom og at man ikke har det helt tipp topp til enhver tid. Det er så lett å ta på seg masken utad at man takler alt. For som sagt, jeg er ikke helt alene, jeg har ungene. Men det er noen der ute som er alene hele tiden. Ikke så lett å fange det opp alltid, så vær en venn, et medmenneske, for i denne tiden, så har venner vært gull verdt.

Sex og singelliv

crazy

Om et halvt år blir jeg 40. Kanskje midtveis i livet. Jeg gruer meg egentlig ikke, kanskje fordi jeg allerede føler at jeg har vært gjennom tidenes midtlivskrise. Jeg hadde alt, men så har jeg bare kastet alt på båt, og har startet litt på nytt igjen med blanke ark og fargestifter. Og nå føler jeg meg som verdens eldste fjortis hvor jeg bare vimser rundt i livet som om det skulle være en stor lekeplass. Og lurer på om jeg noensinne blir voksen.

Det er jævla skummelt egentlig. Blir det liksom folk av meg også. Og egentlig burde jeg jo drite i hva folk mener. Men jeg føler meg som et barn blant de lykkelige folkene rundt meg som er gift på tiende året og deres største problem er om de skal se «Skal vi danse» eller fotballkamp på tv… Det er sånn jeg også ville hatt det, i en perfekt verden, og jeg vet jo at there’s no such thing as perfect.

Men jeg hører jo hva enkelte folk tenker. Og føler meg jo nesten litt som en tøs. Dater du igjen? Er du sååå guttegal? Klarer du deg ikke uten et mannfolk? Er det mulig å være så vimsete? Har du gått på snørra… igjen? Lærer du aldri? Har du ingen selvrespekt? Jeg merker at jeg holder igjen til enkelte, for jeg har ikke lyst til å framstå som en tøs som aldri blir voksen. Men jeg merker at jeg begynner å bli litt lei av å skulle opprettholde fasaden om å være uskyldig, stille og ordentlig hele tiden.

Ja, jeg dater. Ja, jeg går på snørra. Hele tiden. Og for meg er det en læringsprosess. På samme måte som jeg lærer meg selv å kjenne for tiden. Jeg har endret meg. Før trodde jeg ikke at noen kunne elske meg. Jeg har slitt med dårlig selvbilde, så det er litt uvant for meg at noen liker meg for den jeg er, og at jeg kan være meg selv hundre prosent. Derfor kan det sikkert virke som på noen at jeg er dritforelsket fra første stund i hver fyr jeg møter. Og ja, jeg har vel falt i alle fallgruver som det finnes i den «berømte startdatesfaseboka». Jeg har sikkert vært needy, for på… fordi jeg har vært mer opptatt av at de skal like meg og tenke om jeg er bra nok for dem. Men det går framover i denne verden også. Jeg har lært et par- tre ting.

  • Å hoppe etter noen som ikke vil ha deg, er dødfødt. Selv om, det er jævla vanskelig innimellom, og krever stor selvdisiplin
  • Jeg er faen meg bra nok, og fortjener det aller beste.
  • Jeg har snudd bordet; jeg spør ikke meg selv lenger om jeg er bra nok for dem, jeg spør meg selv om de er bra nok for meg.
  • Jeg har fått trua på at jeg vil finne en som elsker meg som jeg er.

Og siden jeg har begynt å finne meg selv, har mer trua på meg selv, så begynner jeg å nærme meg drømmemannen. Og siden noen tenker; kan du ikke bare ha det godt med deg selv uten å trenge en mann… Og jeg innrømmer det, like etter separasjonen hadde jeg helt angst for å være alene. Og frykten for å aldri finne noen var definitivt til stede. Selv om det ikke alltid er like kult å våkne opp alene, og kan gå enkelte «barnefrie» dager uten å prate med et eneste menneske, så er det helt greit å være alene, men jeg lengter etter en å dele gledene med. Romantikeren i meg vil bli head over heals in love…

Men jeg vil heller være alene resten av livet enn å gå inn i noe halvveis noensinne igjen. Jeg skal verken ta til takke eller inngå kompromisser som går utover mine egne premisser. Og jeg har skjønt at man må kysse en del frosker, før den rette dukker opp… Og inntil da, så kan jeg godt innrømme det; jeg er en vimsete flyfille for tiden, men jeg ville ikke hatt det på noen annen måte! Det er nå jeg kan nyte å være 100 % meg selv for første gang ever!

 

Aldri for seint å snu!

Jeg pleier å si at jeg blogger personlig, og ikke privat. Men denne gangen skal jeg blogge privat, eller det er ganske privat for meg. Jeg har vært en lukket person. Og kanskje fordi jeg ikke har ville dele at jeg er fucked opp på innsiden. Eller har vært. Og det å erkjenne det for seg selv, har vært jævla tøft. Jeg har vært sinna. Jeg har vært lei meg. Men det har også vært stunder hvor jeg ikke har følt en jævla ting. Jeg har bare ville føle noe. Hva som helst. Men det har bare vært tomt, som et stort hulrom. Som om det var ingenting der. Og jeg har vært så innmari redd for å aldri kunne føle noe igjen eller om jeg noensinne har vært i stand til å føle noe som helst. Så derfor har jeg snart brukt et år hos psykolog på å finne ut hvem jeg er og for å takle hvem jeg har vært og hva som har skjedd i fortiden.

Jeg husker for noen år siden, jeg møtte på en gammel klassekamerat. Vi pratet litt. Kom med alle de høflige frasene man lirer av seg når man ikke har sett noen på veldig mange år. Om det går bra? Hva man har gjort? Osv osv… Og i løpet av den korte dialogen, så kom det fram at han trodde at jeg skulle bli lege eller noe annet stort. For han trodde jo at jeg var skolelys og flinkis. Og det er ikke første gang jeg har hørt noe sånt.

Jeg som er så ordentlig og lider sikkert litt av flink pike- syndromet. Gjør som alle forventer. På overflaten. For jeg har aldri kjent meg igjen i den beskrivelsen der. For jeg har følt meg som et levende rot på innsiden. Jeg har ikke blitt noe. For jeg har aldri turt å satse. For jeg er redd for å feile. Og gå på snørra. På trynet. Og kanskje aller mest redd for at ingen plukker meg opp når jeg faller. For jeg har alltid vært alene. Og hvordan skal jeg være sterk nok til å plukke meg selv opp.

Men for noen uker siden hadde jeg mitt første gjennombrudd hos psykologen. For jeg sa til henne; hvordan i helvete skal jeg klare å elske meg selv, for de sier at det hjelper å stå i speilet og si til seg selv: at du er bra nok! Men alle som har prøvd, vet at det ikke funker. Det hjelper ikke å stå å skrike for full hals til seg selv i speilet. Man føler seg bare jævla dum. I hvert fall jeg. Og jeg skal ikke gå innpå hvordan hun klarte å få meg til å få alle de greiene der til å komme innenfra. Men det var akkurat som noe løsnet. At jeg skjønte greia. Jeg knakk koden. For etter det har det vært litt lettere.

Og jeg begynner å finne ut hvem jeg er. Rom ble ikke bygget på en dag, og det tar tid å lære og gå på nytt. Jeg kan ikke endre fortiden, men jeg kan velge å ikke la meg definere av den lenger. Jeg er ikke den usynlige jenta som visket seg selv ut for å ikke være i veien for noen. Jeg er i stand til å elske. Og til og med bli elsket. Jeg er i stand til å ha følelser, selv om det er jævla skummelt. Og en dag vet jeg at jeg kommer til å finne en fin fyr som elsker meg akkurat som jeg er.

Det gikk så lang tid før jeg skjønte at jeg måtte endre meg. Det har vært et jævlig år, men samtidig det beste året i mitt liv så langt, jeg har for første gang kunne være meg selv. Og det er en gave, som å bli født på nytt. Og folk ser det; at jeg har blitt både lykkeligere og som en ny person. Men jeg har ikke endret meg så mye, jeg bare tør å ta min plass mer og mer, for jeg er faen meg bra nok! Og what doesn’t kill you make you stronger! Så det er aldri for seint å snu. Og grunnen til at jeg deler dette, er fordi jeg vil bevise at hvis man vil endre noe, så går det an, for det er jeg et eksempel på… for det var mørkt veldig lenge.

Er jeg en dårlig mamma, fordi jeg har et liv utenom?

Før jeg ble separert så hadde jeg ikke vært borte en eneste natt fra ungene mine. Eldstemann er 8. Jeg gikk glipp av julebord og sommerfester fordi jeg følte at jeg ikke kunne gå fra dem. Kanskje jeg traff venninner et par ganger i året. Ellers gikk all tid til familien. Ja, jeg var en i boble, som sikkert ikke var helt sunn, men var det noen som spurte meg hvordan det gikk med meg? Om jeg tok vare på meg selv da?

Nei, for så lenge jeg var en god mor og satte ungene mine høyest av alt, så spiller det ingen rolle for andre hvordan jeg hadde det. Men jeg visket meg selv ut. Jeg visste ikke hvem jeg var lenger.

Det var bare en kort tid før separasjonen jeg fikk en dag fri i uken hvor jeg fikk et liv utenom hjemmet og familien som ikke inkluderte jobb. Men overgangen fra å aldri være borte fra barna til å gå flere dager i strekk uten dem var stor. Det var tøft å bli separert. Jeg var plutselig ikke mamma på heltid lenger.

Hva skulle jeg finne på de dagene jeg har «fri»? Det var noen tøffe helger. Og jeg følte meg som Viggo venneløs der jeg lå i senga og så i taket. Jeg kan ikke drive å forfølge vennene mine hele tiden og mase på dem, bare fordi jeg ikke vet hvem jeg er eller ikke har et liv.

Jeg måtte ta meg sammen. Finne ut hva jeg liker å gjøre. Jeg liker å være sosial, så mye av tiden går til å være med venner. Men jeg dater også. Og skriver på bøkene mine. Jeg diskuterer på forum og spiller til og med Wordfeud. Folk spør meg hvordan jeg får tid til alt sammen? Og så kommer det, og jeg har ikke bare fått høre det en gang, men flere; hvordan går det med ungene dine da? Prioriterer du dem ikke? Du vet at ungene dine, skal gå først av alt? Og jeg hører tankene til folk; du bare må drive å selvrealisere deg hele tiden.

Jeg blir så jævla forbannet. Hva forventer folk egentlig? At jeg skal sitte i sofaen å tenke på ungene mine når de enten leker fint for seg selv, har lagt seg (for de legger seg klokka åtte) eller er hos far? Skal småbarnsforeldre ikke få lov til å ha interesser og et sosialt liv, utenom ungene sine? Når jeg har ungene hos meg, er jeg sånn som nesten får dårlig samvittighet av å la ungene mine sitte alene i stuen mens jeg lager middag. Og jeg kvier meg for å be om barnevakt når jeg en sjelden gang har lyst til å gå ut en kveld det er min helg. For hva vil folk tenke? At jeg lar mitt sosiale liv gå foran?

Jeg burde ikke engang være nødt til å forsvare meg selv engang. Men jeg gjør det, fordi da tror folk at jeg ikke bryr meg. Ungene mine kommer alltid først. Men samtidig har jeg gitt plass til meg selv. Hvem er jeg? Og hva liker jeg å gjøre? Jeg er en bedre mamma når jeg gir plass til meg selv. For jeg kan ikke leve gjennom ungene. De har sitt eget liv og vil en dag fly ut av rede. Hvem vil jeg være da, hvis jeg bare er mamma fram til de flytter ut?

Så jeg setter pris på omtanken til de som spør, men ungene mine og jeg har det fint. De lider ingen nød av at mamma har et liv utenom dem. De har det faktisk bedre. Jeg har da overskudd og energi til å gi mer av meg selv fordi jeg får drive med ting jeg liker å gjøre, samtidig som jeg også vet hvem jeg er og kan gi av hele meg. Det går også an å ha flere tanker i hodet samtidig. Jeg kan tenke på ungene mine, samtidig som jeg planlegger antrekket mitt til lørdag kveld, legger et ord i Wordfeud eller skriver på boken min. For jeg vet veldig godt hvordan det er å ha en mamma som lever gjennom ungene sine, og det er verken sunt for mor eller barn. Jeg har nemlig vært den mammaen. Så aldri igjen…

Kan menn og kvinner bare være venner?

Mange jenter ønsker å ha en homofil bestevenn som de kan prate om alt mellom himmel og jord og ta med på shopping.

Jeg har en mannlig venn. Han er riktignok ikke homofil, men han bor et sted ingen skulle tru nokon kunne bu. Men egentlig av erfaring så tror jeg nesten ikke at det går an å være bare venner med det motsatte kjønn. Selvfølgelig har jeg mange mannlige bekjente, og som jeg sikkert også kan betegne som venner, men ingen nære venner som i en bestevenn man kan gjøre de samme tingene som med en jente- bestevenn.

Dette spørsmålet kan jeg diskutere opp i mente med mine venninner. Det er mange meninger om det.

Når jeg tenker tilbake på mine mannlige relasjoner, så taler det ikke i favør at menn og kvinner kan være venner. Det er mulig jeg bare er naiv og helt inkompetent til å skape og holde på relasjoner. Selv om min aller første bestevenn var en gutt. Det var i barnehagen og så fort guttelus startet å eksistere, så var ikke han interessant lenger.

Det var først på videregående jeg fikk en ny guttevenn. Han fikk følelser for meg og prøvde til slutt å presse meg til ting jeg ikke hadde lyst til.

Etter hvert traff jeg en fyr som jeg endte opp å gjøre venneting med. Ingen romantiske følelser mellom oss og vi kunne prate om alt sammen. Da jeg fikk meg kjæreste, så sluttet han å ta kontakt og kjæresten min ble sjalu, så jeg sluttet å treffe han. Da jeg traff han ute ved en senere anledning helt tilfeldig, sa han ikke engang hei.

Og for ikke altfor lenge siden møtte jeg på en fyr som jeg ikke hadde følelser for i det hele tatt og han sa seg enig. Så vi bestemte oss for å være venner, og vi kunne prate løst og fast om mye, og jeg tror vi snakket om været eller noe, da han plutselig sa at han gjerne ville ha sex med meg.

Og så er det alle eksene og de man har hatt en greie med. Kan man være venner med dem? Jeg har prøvd og de som har dumpet meg har ofte avsluttet med at jeg er snill og grei, men om vi ikke bare kan være venner. Og det har kanskje fungert i en liten stund, men så har det også sklidd ut. Det er kanskje ikke så rart.

Så for meg fungerer vennskap med det motsatte kjønn dårlig. Jeg kjenner en som har gode mannlige venner fra barndommen og det ser ut til å fungere fint. Ellers så kjenner jeg en dame som har flere mannlige venner og bekjent enn venninner. Men hun har nesten aldri hatt kjæreste og blir alltid satt i vennesonen.

Jeg merker jeg også selv kan bli skeptisk hvis en fyr jeg dater har mange venninner. Og spesielt hvis de pleide å være kjærester før. For hvordan klarer de å være venner hvis det har vært forelskelse der før. Og jeg får stadig råd hvis jeg dater noen som ikke er bra for meg eller som jeg gjerne vil være venner med, så får jeg høre hardt og brutalt at det er bedre å rive plasteret fort av; bli kvitt dem på alle plattformer, glem dem og gå videre.

Så av min erfaring så er det ikke mulig å være venner med noen av det motsatte kjønn hvis det har vært romantiske følelser der, kan oppstå, og da skjer det veldig ofte bare med den ene parten. Og hvis ingen av de tingene er målet, gidder man å bruke tid på noen man ikke har den interessen for? Av min erfaring, svært sjelden. Men jeg ser at det kan gå av og til, så lenge vennskapet er platonisk på alle plan.

Hvordan er det med dere? Tror dere det går an å være venner med det motsatte kjønn?