Om

cropped-angel2.jpg

Hvem er jeg? Godt spørsmål, for jeg vet det ikke selv engang. Det er det jeg skal prøve å finne ut av. Jeg har hatt egen blogg tidligere, både som anonym og under fullt navn, men velger å blogge anonymt igjen. Ikke fordi jeg er redd for å vise hvem jeg er eller hva jeg står for, men erfarer at jeg står friere i forhold til hva jeg skriver om.

For litt siden ble jeg singel igjen. Jeg har ikke vært singel på nesten 20 år. Når jeg smaker på tallet 20, så høres det jo ut som om jeg er urgammel, og at det gror mose på meg og i følge barna mine, så er jeg nok det også, for jeg ble født i steinalderen i følge dem.

Vi brukte ordet «singel» den gang også, men det er vel det eneste som ikke har endret seg siden da. Det var da vi hadde et liv uten mobiltelefoner og sosiale medier. Da vi måtte ringe med fasttelefonen til foreldrene våre for å snakke med venner og potensielle kjærester. Og vi drømte om å møte Mr. Right, han vi skulle gifte oss med, få barn med og være sammen med til døden skiller oss ad. Jeg trodde virkelig at drømmene skulle gå i oppfyllelse. En stund så følte jeg at det nesten bare var flaggstangen og bikkja som manglet i den perfekte verdenen…

Tusen år senere; brustne hjerter, idyllen knuses og troen på at ting varer evig er bare en illusjon, men som nå slår sprekker som en skjør liten såpeboble, og etterlater seg små arr, som minner om at noe har vært, men som ellers vil bli visket ut ettersom tiden går.

Det er ikke bare kjærligheten som har havnet i grøfta, nei, for når man likevel har bestemt seg for å starte på nytt, kan man likegodt gjøre det fra grøfta, fra bunnslammet lengst nederst på dypet hvor den ekleste mørkeste gørra ligger. Jeg vet, det høres dramatisk ut, hvis man begynner å sammenlikne de verste lidelsene i verden osv, og i forhold til de verste tingene som krig, sult og sykdommer, så går nok jeg gjennom en drøm i forhold. Men for meg har det vært tøft å innse at jeg står på bar bakke, livet ble ikke som jeg hadde tenkt og drømmen om A4 livet som gikk til dundas.

Og for 20 år siden da jeg sist var singel, så drakk jeg meg full hver helg og gikk på byen med de andre single vennene mine. Hva skal jeg gjøre nå? Snart 40; kan ikke springe på byen å tro at jeg er i 20 årene lenger. Sannheten er jo at jeg begynner å bli avdanka…

05.01.2018- jeg står på bar bakke med blanke sider foran meg, det er første dagen i mitt liv, og det er det jeg skal vie denne bloggen til!

Spørsmål, kommentarer, konstruktiv ris eller ros, ta gjerne kontakt med meg i kontaktskjemaet under, og jeg vil svare deg i løpet av kort tid.