Jeg kommer til å dø alene

Da jeg startet denne bloggen, så lovet jeg meg selv å være ærlig, gi den usminkede versjonen av det å være singel og avdanket… 

«Alle» vet at jeg dater. Og de fleste som er single har vært innom diverse dating apper som feks Sukker/ Tinder/ Happn. Jeg syns det egentlig er ganske gøy å møte nye mennesker, lære seg selv å kjenne bedre og finne ut av hva man vil ha/ ikke ha. Men fy søren, nettdatingverden er et kynisk sted, og for en romantiker som meg, mister jeg litt av troen på menneskeheten ved å være på slike steder. Men som de sier; don’t hate the players, hate the game… 

Men jeg har funnet ut at jeg  kommer til å dø alene. Uten å finne Mr. Right. For han finnes  ikke.  Det er ingen jeg passer til. Og dating apper er ikke min greie. Jeg er lei av jakten. Lei av menn. Lei av å være et kort i kortstokken, hvor man blir målt og veid etter vakkerhet. Er man ikke vakker, så er man fordømt til å leve et liv som evig singel. For alle leter etter det «perfekte», og jeg merker selv at jeg blir kresen. Det skal ekstremt mye til før jeg sveiper høyre.

Jeg sveiper høyre, hvis de ikke er:  for lave, for høye, for tynne, for tjukke, for lite hår, for mye hår, har skjegg, de bor for langt unna, for unge, for gamle, for aktive, for late, for stygge, for kjekke, de røyker, de snuser, de har for mange tatoveringer, de har for store muskler, de er for useriøse, de vil bare ha sex osv osv, og sånn kunne jeg sikkert ha fortsatt inn i evigheten… Men så begynner jeg å tenke, herlighet, hva gjør at jeg kan sitte der på min høye hest å dømme andre ut fra dårlige baderoms- selfier.

Og jeg er jo ikke dum. Jeg skjønner at det er sånn de på den andre siden av datamaskinen/ mobilen sin sitter og tenker også. Nei, hun er for stygg, ikke hans type, for tynn, for små pupper, for ditten, for lite datten osv osv… Og det er ikke sånn jeg har lyst til å bli målt og veid, for de får jo ikke med seg hvem jeg er. Det indre. Hva jeg står for, hva slags verdier, og hva vi ellers har til felles. Men det er ikke så viktig det, så lenge gubben/ dama er dritdeilig. 

Men så da, hvis man kommer gjennom nåløyet, for det skjer jo innimellom at noen syns du er hakket bedre enn stygg. Eller at de har prøvd alle andre alternativer, og du er the last one standing, så er første steg og faktisk skrive meldinger. Så her skal jeg røpe noen av de fantastiske første- meldingene jeg har fått fra sjarmerende beilere, og det er jo nesten rart at jeg ikke har villet gifte meg opp til flere ganger i det siste… : 

  • Hei
  • Kult at vi matcher
  • Vil du pule
  • Vil du ha trekant
  • Liker du å bli dominert
  • Hei søta
  • Hei sexy
  • Jeg vil bli kjent
  • Jeg vil ha deg
  • 😘
  • My sweetest prinsess

Trenger jeg å si at jeg ikke har svart på noen av disse meldingene… Kanskje jeg hadde gjort det, hvis gubben var drit kjekk… Men jeg skal slutte å syte, for jeg vet at folk klager på at de ikke får en eneste melding, og jeg har sagt at jeg godt kan sende over noen av mine. Det vil de ikke, snakk om utakknemlighet. 

Men innimellom dukker det opp et gullkorn blant de håpløse beilerne. Tror jeg, for praten kan starte bra, og vi har en god kjemi på chatten, men så kan samtalen ta en helt ny vending; vi snakker om vær og vind, og plutselig kommer det helt ut av det blå; liker du å bli pult i ræva? Eller når vi har kommet dit at vi kan ønskes å møte for en kaffe, nei det er ikke bra nok, for de vil ha deg rett på en hjemmedate eller at de er veldig tydelige på at du kan komme feks fredag klokka 17 for en quick stay and go. Og dette her har jeg selv ikke opplevd, men noen opplever også at man avtaler date, og så dukker den andre parten ikke opp eller at noen bare slutter å svare etter å ha chattet i lang stund eller til og med etter å ha møttes noen ganger. 

Jeg spør meg selv; hva er galt med folk? Jeg mener, hvor er vi på vei hen som mennesker, når vi kan oppføre oss slik mot fremmede mennesker man ikke har møtt. Er det et slik samfunn vi vil ha, hvor vi bare kan si og gjøre hva man vil til andre. Jeg blir helt matt. Alt handler om det ytre, og det er en bruk og kast mentalitet som ikke likner grisen. Ikke rart, vi alle ender opp ensomme og kyniske. Alle vil finne den rette, men for noen blir dette litt som dop. De tror de har så mange valgmuligheter, at de blir helt sprø. Kan ikke gå glipp av noen, må gå videre til neste hvis det ikke er kjærlighet/ gnist ved første øyekast. 

Og folk tror jeg er veldig opptatt av å finne Mr. Right med en gang. Jeg har det ikke så travelt egentlig, og jeg har vært heldig. Jeg har møtt noen flotte menn jeg har hatt noen fine stunder med, selv om det ikke har vart evig.  Men jeg blir helt skremt av hvor overfladisk det har blitt, hvor blir det av de mellommenneskelige relasjonene og generelt god folkeskikk/ høflighet. Bare fordi man ikke syns en person er attraktiv, så betyr det ikke at man kan si hva man vil til dem. Og hva med å gi folk en sjanse. 

For ordens skyld, menn er sikkert ikke verre enn kvinnfolk. De er sikkert like ille, bare jeg opplever jo ikke dem, så jeg kan bare snakke ut i fra egne erfaringer. 

Jeg håper virkelig vi kommer til en tid hvor folk kan legge ned dating -appene sine, begynne å se rundt seg, bry seg om menneskene rundt seg, være aktiv i nærområdene sine, for jeg liker ikke utviklingen på hvor det bærer hen. Jeg håper selvfølgelig å finne den store kjærligheten på sikt, men jeg tar ikke til takke med noen eller gidder å finne meg i dritt. Da er det bedre å være alene. Jeg skal nå prøve å legge vekk dating appene selv, men jeg vet det, man blir litt avhengig, det er litt som sjokolade… kan ikke leve med, kan ikke leve uten. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s