All by myself!

Det eneste jeg hører er mitt eget hjerte som banker. Ingen barn som løper rundt eller som har mast seg til å få godteri på en ukedag, og jeg kan si; «bare en godteri» og tenke; «siden dere skal være borte de neste dagene».

Det er stille. Nesten ubehagelig stille. Rotet flyter, for jeg orker ikke å ta tak i det, når det er bare jeg som skal vasse i det likevel. Jeg spiller av en sang på radioen, sånn man gjør med undulater, for at de ikke skal føle seg ensomme når de er alene hjemme. Jeg er ingen fugl. Det fungerer ikke. Jeg er ikke like lettlurt.

Ingen ser meg gjennom veggene, der jeg sitter i sofaen og spiser Fjordland. Kjøpte meg tre bokser, en for hver dag. Orker ikke å lage mat. For i disse dager; Mat er mat! Og jeg tenker; hvis jeg dør akkurat nå, er det ingen som vil vite om det/finne meg før ungene kommer hjem om 4-5 dager. For ingen er her. Ingen savner meg, eller lurer på hvor jeg er.

Det høres kanskje veldig dramatisk ut, og folk tenker nok at jeg overdriver en smule. Men det føles så jævla tomt. Det var ikke dette livet jeg forestilte meg; «å være deltismamma», for jeg vil være mamma hele tiden. Jeg vil ikke sitte alene i sofaen å spise middag for en.

Og jeg skammer meg, for det føles som om jeg klager over bagateller, for folk er alene hver bidige dag, i årevis, som på ordentlig ikke har noen. Her sitter jeg og syter på at jeg må være alene, og det gjelder ikke hver dag en gang. For jeg har jo ungene.

Jeg må faen meg skjerpe meg, for det er jo ikke sånn at jeg er døden nær eller noe, det er jo bare en jævla skilsmisse. Og jeg valgte det også selv. Så hva klager jeg egentlig på? Jeg bør jo bare være glad for å ha tid til å gjøre mine ting. Jeg bør nyte friheten til å gjøre det jeg vil, og bare ha meg selv å tenke på.

Men når man er vant til å ha noen å dele ansvaret med, bekymringene som følger med/den grunnleggende tryggheten og de små hverdagslige tingene, og det plutselig bare blir borte, så er det en stor overgang. Å plutselig stå med alt alene, stole på det man gjør er bra nok og plukke seg selv opp når man går på en smell eller to.

Hvis alle andre syns det er så jævla enkelt, så kanskje det bare er jeg som er svak og selskapssyk. For ja, jeg innrømmer det. Jeg lengter etter å ha noen der, noen som kan støtte meg i hverdagen. På godt og vondt. Og jeg kjente virkelig på angsten av å ikke ha noen der, da jeg fikk et brev i posten som jeg ikke hadde noen å dele nyheten med. Jeg følte meg som Vigdis venneløs.

Sannheten er at jeg ikke vet hva jeg lengter etter engang. Kanskje jeg bare prøver å fylle et tomrom. Bli kvitt ensomheten som forfølger meg. Det er jo ikke det at jeg ikke klarer meg selv. I utgangspunktet liker jeg å pusle med ting alene, for jeg har vært alene med tankene mine hele livet. Så hvorfor takler jeg det plutselig så innmari dårlig, det å være for meg selv?

Selvfølgelig skremmer det meg. For jeg har hatt helger hvor jeg omtrent har dobbelt booket, i frykt for at den ene planen skulle gå i vasken, og måtte ha en skuddsikker backup- plan for å slippe å være alene.

Jeg har hatt helger foran meg hvor jeg ikke har hatt en eneste plan, og jeg har knapt sovet om natten, fordi jeg har gruet meg; hvordan skal jeg komme meg gjennom en hel helg uten planer. Å være alene med meg selv uten å dø! Folk som liker å være alene skjønner ikke dette; «Du venner deg til det.» 

Nå har jeg aldri vært på avrusning, og kan nok tenke meg at det er ganske mye verre, men de første gangene jeg var alene hjemme flere dager i strekk, føltes det virkelig ut som en avrusning light. Det handler jo ikke om å være fysisk alene. Det har jeg ingen problemer med. Men når man ikke har det bra, så blir stillheten den verste fienden, for det eneste man hører er sine egne tanker. Og det er da fantasien ofte løper løpsk, og kan høre meg selv tenke «jeg har ingen» om og om igjen, og når man hører seg selv tenke det flere ganger, så blir det en sannhet. Kanskje, jeg faktisk ikke har noen. «Tenk om dette blir min hverdag resten av livet!» Og man veksler mellom å stirre i taket og felle noen tårer i angst for at dette blir resten av livet.

Men jeg skal ikke svartmale alt heller. Det blir faktisk lettere og lettere for hver gang jeg har en helg alene. Og ganske tidlig så var det noen som sa at jeg måtte huske å puste. Jeg skjønte ikke hva personen mente. Puste? Jeg puster hele tiden, hadde jeg ikke pustet, så hadde jeg vært død.

Det gikk opp et lys selv for denne damen.

Jeg puster.

Så jeg prøver å roe meg ned, leve her og nå, ta en dag av gangen. Jeg gjør ting for å endre tingenes tilstand. Jeg har blant annet blitt frivillig hos Røde Kors. Det blir litt bedre for hver dag som går. Tiden leger alle sår.

Og jeg deler ikke dette for moroskyld. Det sitter ganske langt inne å dele åpent at man er ensom og at man ikke har det helt tipp topp til enhver tid. Det er så lett å ta på seg masken utad at man takler alt. For som sagt, jeg er ikke helt alene, jeg har ungene. Men det er noen der ute som er alene hele tiden. Ikke så lett å fange det opp alltid, så vær en venn, et medmenneske, for i denne tiden, så har venner vært gull verdt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s