Jeg kommer til å dø alene

Da jeg startet denne bloggen, så lovet jeg meg selv å være ærlig, gi den usminkede versjonen av det å være singel og avdanket… 

«Alle» vet at jeg dater. Og de fleste som er single har vært innom diverse dating apper som feks Sukker/ Tinder/ Happn. Jeg syns det egentlig er ganske gøy å møte nye mennesker, lære seg selv å kjenne bedre og finne ut av hva man vil ha/ ikke ha. Men fy søren, nettdatingverden er et kynisk sted, og for en romantiker som meg, mister jeg litt av troen på menneskeheten ved å være på slike steder. Men som de sier; don’t hate the players, hate the game… 

Men jeg har funnet ut at jeg  kommer til å dø alene. Uten å finne Mr. Right. For han finnes  ikke.  Det er ingen jeg passer til. Og dating apper er ikke min greie. Jeg er lei av jakten. Lei av menn. Lei av å være et kort i kortstokken, hvor man blir målt og veid etter vakkerhet. Er man ikke vakker, så er man fordømt til å leve et liv som evig singel. For alle leter etter det «perfekte», og jeg merker selv at jeg blir kresen. Det skal ekstremt mye til før jeg sveiper høyre.

Jeg sveiper høyre, hvis de ikke er:  for lave, for høye, for tynne, for tjukke, for lite hår, for mye hår, har skjegg, de bor for langt unna, for unge, for gamle, for aktive, for late, for stygge, for kjekke, de røyker, de snuser, de har for mange tatoveringer, de har for store muskler, de er for useriøse, de vil bare ha sex osv osv, og sånn kunne jeg sikkert ha fortsatt inn i evigheten… Men så begynner jeg å tenke, herlighet, hva gjør at jeg kan sitte der på min høye hest å dømme andre ut fra dårlige baderoms- selfier.

Og jeg er jo ikke dum. Jeg skjønner at det er sånn de på den andre siden av datamaskinen/ mobilen sin sitter og tenker også. Nei, hun er for stygg, ikke hans type, for tynn, for små pupper, for ditten, for lite datten osv osv… Og det er ikke sånn jeg har lyst til å bli målt og veid, for de får jo ikke med seg hvem jeg er. Det indre. Hva jeg står for, hva slags verdier, og hva vi ellers har til felles. Men det er ikke så viktig det, så lenge gubben/ dama er dritdeilig. 

Men så da, hvis man kommer gjennom nåløyet, for det skjer jo innimellom at noen syns du er hakket bedre enn stygg. Eller at de har prøvd alle andre alternativer, og du er the last one standing, så er første steg og faktisk skrive meldinger. Så her skal jeg røpe noen av de fantastiske første- meldingene jeg har fått fra sjarmerende beilere, og det er jo nesten rart at jeg ikke har villet gifte meg opp til flere ganger i det siste… : 

  • Hei
  • Kult at vi matcher
  • Vil du pule
  • Vil du ha trekant
  • Liker du å bli dominert
  • Hei søta
  • Hei sexy
  • Jeg vil bli kjent
  • Jeg vil ha deg
  • 😘
  • My sweetest prinsess

Trenger jeg å si at jeg ikke har svart på noen av disse meldingene… Kanskje jeg hadde gjort det, hvis gubben var drit kjekk… Men jeg skal slutte å syte, for jeg vet at folk klager på at de ikke får en eneste melding, og jeg har sagt at jeg godt kan sende over noen av mine. Det vil de ikke, snakk om utakknemlighet. 

Men innimellom dukker det opp et gullkorn blant de håpløse beilerne. Tror jeg, for praten kan starte bra, og vi har en god kjemi på chatten, men så kan samtalen ta en helt ny vending; vi snakker om vær og vind, og plutselig kommer det helt ut av det blå; liker du å bli pult i ræva? Eller når vi har kommet dit at vi kan ønskes å møte for en kaffe, nei det er ikke bra nok, for de vil ha deg rett på en hjemmedate eller at de er veldig tydelige på at du kan komme feks fredag klokka 17 for en quick stay and go. Og dette her har jeg selv ikke opplevd, men noen opplever også at man avtaler date, og så dukker den andre parten ikke opp eller at noen bare slutter å svare etter å ha chattet i lang stund eller til og med etter å ha møttes noen ganger. 

Jeg spør meg selv; hva er galt med folk? Jeg mener, hvor er vi på vei hen som mennesker, når vi kan oppføre oss slik mot fremmede mennesker man ikke har møtt. Er det et slik samfunn vi vil ha, hvor vi bare kan si og gjøre hva man vil til andre. Jeg blir helt matt. Alt handler om det ytre, og det er en bruk og kast mentalitet som ikke likner grisen. Ikke rart, vi alle ender opp ensomme og kyniske. Alle vil finne den rette, men for noen blir dette litt som dop. De tror de har så mange valgmuligheter, at de blir helt sprø. Kan ikke gå glipp av noen, må gå videre til neste hvis det ikke er kjærlighet/ gnist ved første øyekast. 

Og folk tror jeg er veldig opptatt av å finne Mr. Right med en gang. Jeg har det ikke så travelt egentlig, og jeg har vært heldig. Jeg har møtt noen flotte menn jeg har hatt noen fine stunder med, selv om det ikke har vart evig.  Men jeg blir helt skremt av hvor overfladisk det har blitt, hvor blir det av de mellommenneskelige relasjonene og generelt god folkeskikk/ høflighet. Bare fordi man ikke syns en person er attraktiv, så betyr det ikke at man kan si hva man vil til dem. Og hva med å gi folk en sjanse. 

For ordens skyld, menn er sikkert ikke verre enn kvinnfolk. De er sikkert like ille, bare jeg opplever jo ikke dem, så jeg kan bare snakke ut i fra egne erfaringer. 

Jeg håper virkelig vi kommer til en tid hvor folk kan legge ned dating -appene sine, begynne å se rundt seg, bry seg om menneskene rundt seg, være aktiv i nærområdene sine, for jeg liker ikke utviklingen på hvor det bærer hen. Jeg håper selvfølgelig å finne den store kjærligheten på sikt, men jeg tar ikke til takke med noen eller gidder å finne meg i dritt. Da er det bedre å være alene. Jeg skal nå prøve å legge vekk dating appene selv, men jeg vet det, man blir litt avhengig, det er litt som sjokolade… kan ikke leve med, kan ikke leve uten. 

All by myself!

Det eneste jeg hører er mitt eget hjerte som banker. Ingen barn som løper rundt eller som har mast seg til å få godteri på en ukedag, og jeg kan si; «bare en godteri» og tenke; «siden dere skal være borte de neste dagene».

Det er stille. Nesten ubehagelig stille. Rotet flyter, for jeg orker ikke å ta tak i det, når det er bare jeg som skal vasse i det likevel. Jeg spiller av en sang på radioen, sånn man gjør med undulater, for at de ikke skal føle seg ensomme når de er alene hjemme. Jeg er ingen fugl. Det fungerer ikke. Jeg er ikke like lettlurt.

Ingen ser meg gjennom veggene, der jeg sitter i sofaen og spiser Fjordland. Kjøpte meg tre bokser, en for hver dag. Orker ikke å lage mat. For i disse dager; Mat er mat! Og jeg tenker; hvis jeg dør akkurat nå, er det ingen som vil vite om det/finne meg før ungene kommer hjem om 4-5 dager. For ingen er her. Ingen savner meg, eller lurer på hvor jeg er.

Det høres kanskje veldig dramatisk ut, og folk tenker nok at jeg overdriver en smule. Men det føles så jævla tomt. Det var ikke dette livet jeg forestilte meg; «å være deltismamma», for jeg vil være mamma hele tiden. Jeg vil ikke sitte alene i sofaen å spise middag for en.

Og jeg skammer meg, for det føles som om jeg klager over bagateller, for folk er alene hver bidige dag, i årevis, som på ordentlig ikke har noen. Her sitter jeg og syter på at jeg må være alene, og det gjelder ikke hver dag en gang. For jeg har jo ungene.

Jeg må faen meg skjerpe meg, for det er jo ikke sånn at jeg er døden nær eller noe, det er jo bare en jævla skilsmisse. Og jeg valgte det også selv. Så hva klager jeg egentlig på? Jeg bør jo bare være glad for å ha tid til å gjøre mine ting. Jeg bør nyte friheten til å gjøre det jeg vil, og bare ha meg selv å tenke på.

Men når man er vant til å ha noen å dele ansvaret med, bekymringene som følger med/den grunnleggende tryggheten og de små hverdagslige tingene, og det plutselig bare blir borte, så er det en stor overgang. Å plutselig stå med alt alene, stole på det man gjør er bra nok og plukke seg selv opp når man går på en smell eller to.

Hvis alle andre syns det er så jævla enkelt, så kanskje det bare er jeg som er svak og selskapssyk. For ja, jeg innrømmer det. Jeg lengter etter å ha noen der, noen som kan støtte meg i hverdagen. På godt og vondt. Og jeg kjente virkelig på angsten av å ikke ha noen der, da jeg fikk et brev i posten som jeg ikke hadde noen å dele nyheten med. Jeg følte meg som Vigdis venneløs.

Sannheten er at jeg ikke vet hva jeg lengter etter engang. Kanskje jeg bare prøver å fylle et tomrom. Bli kvitt ensomheten som forfølger meg. Det er jo ikke det at jeg ikke klarer meg selv. I utgangspunktet liker jeg å pusle med ting alene, for jeg har vært alene med tankene mine hele livet. Så hvorfor takler jeg det plutselig så innmari dårlig, det å være for meg selv?

Selvfølgelig skremmer det meg. For jeg har hatt helger hvor jeg omtrent har dobbelt booket, i frykt for at den ene planen skulle gå i vasken, og måtte ha en skuddsikker backup- plan for å slippe å være alene.

Jeg har hatt helger foran meg hvor jeg ikke har hatt en eneste plan, og jeg har knapt sovet om natten, fordi jeg har gruet meg; hvordan skal jeg komme meg gjennom en hel helg uten planer. Å være alene med meg selv uten å dø! Folk som liker å være alene skjønner ikke dette; «Du venner deg til det.» 

Nå har jeg aldri vært på avrusning, og kan nok tenke meg at det er ganske mye verre, men de første gangene jeg var alene hjemme flere dager i strekk, føltes det virkelig ut som en avrusning light. Det handler jo ikke om å være fysisk alene. Det har jeg ingen problemer med. Men når man ikke har det bra, så blir stillheten den verste fienden, for det eneste man hører er sine egne tanker. Og det er da fantasien ofte løper løpsk, og kan høre meg selv tenke «jeg har ingen» om og om igjen, og når man hører seg selv tenke det flere ganger, så blir det en sannhet. Kanskje, jeg faktisk ikke har noen. «Tenk om dette blir min hverdag resten av livet!» Og man veksler mellom å stirre i taket og felle noen tårer i angst for at dette blir resten av livet.

Men jeg skal ikke svartmale alt heller. Det blir faktisk lettere og lettere for hver gang jeg har en helg alene. Og ganske tidlig så var det noen som sa at jeg måtte huske å puste. Jeg skjønte ikke hva personen mente. Puste? Jeg puster hele tiden, hadde jeg ikke pustet, så hadde jeg vært død.

Det gikk opp et lys selv for denne damen.

Jeg puster.

Så jeg prøver å roe meg ned, leve her og nå, ta en dag av gangen. Jeg gjør ting for å endre tingenes tilstand. Jeg har blant annet blitt frivillig hos Røde Kors. Det blir litt bedre for hver dag som går. Tiden leger alle sår.

Og jeg deler ikke dette for moroskyld. Det sitter ganske langt inne å dele åpent at man er ensom og at man ikke har det helt tipp topp til enhver tid. Det er så lett å ta på seg masken utad at man takler alt. For som sagt, jeg er ikke helt alene, jeg har ungene. Men det er noen der ute som er alene hele tiden. Ikke så lett å fange det opp alltid, så vær en venn, et medmenneske, for i denne tiden, så har venner vært gull verdt.