Aldri for seint å snu!

Jeg pleier å si at jeg blogger personlig, og ikke privat. Men denne gangen skal jeg blogge privat, eller det er ganske privat for meg. Jeg har vært en lukket person. Og kanskje fordi jeg ikke har ville dele at jeg er fucked opp på innsiden. Eller har vært. Og det å erkjenne det for seg selv, har vært jævla tøft. Jeg har vært sinna. Jeg har vært lei meg. Men det har også vært stunder hvor jeg ikke har følt en jævla ting. Jeg har bare ville føle noe. Hva som helst. Men det har bare vært tomt, som et stort hulrom. Som om det var ingenting der. Og jeg har vært så innmari redd for å aldri kunne føle noe igjen eller om jeg noensinne har vært i stand til å føle noe som helst. Så derfor har jeg snart brukt et år hos psykolog på å finne ut hvem jeg er og for å takle hvem jeg har vært og hva som har skjedd i fortiden.

Jeg husker for noen år siden, jeg møtte på en gammel klassekamerat. Vi pratet litt. Kom med alle de høflige frasene man lirer av seg når man ikke har sett noen på veldig mange år. Om det går bra? Hva man har gjort? Osv osv… Og i løpet av den korte dialogen, så kom det fram at han trodde at jeg skulle bli lege eller noe annet stort. For han trodde jo at jeg var skolelys og flinkis. Og det er ikke første gang jeg har hørt noe sånt.

Jeg som er så ordentlig og lider sikkert litt av flink pike- syndromet. Gjør som alle forventer. På overflaten. For jeg har aldri kjent meg igjen i den beskrivelsen der. For jeg har følt meg som et levende rot på innsiden. Jeg har ikke blitt noe. For jeg har aldri turt å satse. For jeg er redd for å feile. Og gå på snørra. På trynet. Og kanskje aller mest redd for at ingen plukker meg opp når jeg faller. For jeg har alltid vært alene. Og hvordan skal jeg være sterk nok til å plukke meg selv opp.

Men for noen uker siden hadde jeg mitt første gjennombrudd hos psykologen. For jeg sa til henne; hvordan i helvete skal jeg klare å elske meg selv, for de sier at det hjelper å stå i speilet og si til seg selv: at du er bra nok! Men alle som har prøvd, vet at det ikke funker. Det hjelper ikke å stå å skrike for full hals til seg selv i speilet. Man føler seg bare jævla dum. I hvert fall jeg. Og jeg skal ikke gå innpå hvordan hun klarte å få meg til å få alle de greiene der til å komme innenfra. Men det var akkurat som noe løsnet. At jeg skjønte greia. Jeg knakk koden. For etter det har det vært litt lettere.

Og jeg begynner å finne ut hvem jeg er. Rom ble ikke bygget på en dag, og det tar tid å lære og gå på nytt. Jeg kan ikke endre fortiden, men jeg kan velge å ikke la meg definere av den lenger. Jeg er ikke den usynlige jenta som visket seg selv ut for å ikke være i veien for noen. Jeg er i stand til å elske. Og til og med bli elsket. Jeg er i stand til å ha følelser, selv om det er jævla skummelt. Og en dag vet jeg at jeg kommer til å finne en fin fyr som elsker meg akkurat som jeg er.

Det gikk så lang tid før jeg skjønte at jeg måtte endre meg. Det har vært et jævlig år, men samtidig det beste året i mitt liv så langt, jeg har for første gang kunne være meg selv. Og det er en gave, som å bli født på nytt. Og folk ser det; at jeg har blitt både lykkeligere og som en ny person. Men jeg har ikke endret meg så mye, jeg bare tør å ta min plass mer og mer, for jeg er faen meg bra nok! Og what doesn’t kill you make you stronger! Så det er aldri for seint å snu. Og grunnen til at jeg deler dette, er fordi jeg vil bevise at hvis man vil endre noe, så går det an, for det er jeg et eksempel på… for det var mørkt veldig lenge.