Er jeg en dårlig mamma, fordi jeg har et liv utenom?

Før jeg ble separert så hadde jeg ikke vært borte en eneste natt fra ungene mine. Eldstemann er 8. Jeg gikk glipp av julebord og sommerfester fordi jeg følte at jeg ikke kunne gå fra dem. Kanskje jeg traff venninner et par ganger i året. Ellers gikk all tid til familien. Ja, jeg var en i boble, som sikkert ikke var helt sunn, men var det noen som spurte meg hvordan det gikk med meg? Om jeg tok vare på meg selv da?

Nei, for så lenge jeg var en god mor og satte ungene mine høyest av alt, så spiller det ingen rolle for andre hvordan jeg hadde det. Men jeg visket meg selv ut. Jeg visste ikke hvem jeg var lenger.

Det var bare en kort tid før separasjonen jeg fikk en dag fri i uken hvor jeg fikk et liv utenom hjemmet og familien som ikke inkluderte jobb. Men overgangen fra å aldri være borte fra barna til å gå flere dager i strekk uten dem var stor. Det var tøft å bli separert. Jeg var plutselig ikke mamma på heltid lenger.

Hva skulle jeg finne på de dagene jeg har «fri»? Det var noen tøffe helger. Og jeg følte meg som Viggo venneløs der jeg lå i senga og så i taket. Jeg kan ikke drive å forfølge vennene mine hele tiden og mase på dem, bare fordi jeg ikke vet hvem jeg er eller ikke har et liv.

Jeg måtte ta meg sammen. Finne ut hva jeg liker å gjøre. Jeg liker å være sosial, så mye av tiden går til å være med venner. Men jeg dater også. Og skriver på bøkene mine. Jeg diskuterer på forum og spiller til og med Wordfeud. Folk spør meg hvordan jeg får tid til alt sammen? Og så kommer det, og jeg har ikke bare fått høre det en gang, men flere; hvordan går det med ungene dine da? Prioriterer du dem ikke? Du vet at ungene dine, skal gå først av alt? Og jeg hører tankene til folk; du bare må drive å selvrealisere deg hele tiden.

Jeg blir så jævla forbannet. Hva forventer folk egentlig? At jeg skal sitte i sofaen å tenke på ungene mine når de enten leker fint for seg selv, har lagt seg (for de legger seg klokka åtte) eller er hos far? Skal småbarnsforeldre ikke få lov til å ha interesser og et sosialt liv, utenom ungene sine? Når jeg har ungene hos meg, er jeg sånn som nesten får dårlig samvittighet av å la ungene mine sitte alene i stuen mens jeg lager middag. Og jeg kvier meg for å be om barnevakt når jeg en sjelden gang har lyst til å gå ut en kveld det er min helg. For hva vil folk tenke? At jeg lar mitt sosiale liv gå foran?

Jeg burde ikke engang være nødt til å forsvare meg selv engang. Men jeg gjør det, fordi da tror folk at jeg ikke bryr meg. Ungene mine kommer alltid først. Men samtidig har jeg gitt plass til meg selv. Hvem er jeg? Og hva liker jeg å gjøre? Jeg er en bedre mamma når jeg gir plass til meg selv. For jeg kan ikke leve gjennom ungene. De har sitt eget liv og vil en dag fly ut av rede. Hvem vil jeg være da, hvis jeg bare er mamma fram til de flytter ut?

Så jeg setter pris på omtanken til de som spør, men ungene mine og jeg har det fint. De lider ingen nød av at mamma har et liv utenom dem. De har det faktisk bedre. Jeg har da overskudd og energi til å gi mer av meg selv fordi jeg får drive med ting jeg liker å gjøre, samtidig som jeg også vet hvem jeg er og kan gi av hele meg. Det går også an å ha flere tanker i hodet samtidig. Jeg kan tenke på ungene mine, samtidig som jeg planlegger antrekket mitt til lørdag kveld, legger et ord i Wordfeud eller skriver på boken min. For jeg vet veldig godt hvordan det er å ha en mamma som lever gjennom ungene sine, og det er verken sunt for mor eller barn. Jeg har nemlig vært den mammaen. Så aldri igjen…