Sex og singelliv

crazy

Om et halvt år blir jeg 40. Kanskje midtveis i livet. Jeg gruer meg egentlig ikke, kanskje fordi jeg allerede føler at jeg har vært gjennom tidenes midtlivskrise. Jeg hadde alt, men så har jeg bare kastet alt på båt, og har startet litt på nytt igjen med blanke ark og fargestifter. Og nå føler jeg meg som verdens eldste fjortis hvor jeg bare vimser rundt i livet som om det skulle være en stor lekeplass. Og lurer på om jeg noensinne blir voksen.

Det er jævla skummelt egentlig. Blir det liksom folk av meg også. Og egentlig burde jeg jo drite i hva folk mener. Men jeg føler meg som et barn blant de lykkelige folkene rundt meg som er gift på tiende året og deres største problem er om de skal se «Skal vi danse» eller fotballkamp på tv… Det er sånn jeg også ville hatt det, i en perfekt verden, og jeg vet jo at there’s no such thing as perfect.

Men jeg hører jo hva enkelte folk tenker. Og føler meg jo nesten litt som en tøs. Dater du igjen? Er du sååå guttegal? Klarer du deg ikke uten et mannfolk? Er det mulig å være så vimsete? Har du gått på snørra… igjen? Lærer du aldri? Har du ingen selvrespekt? Jeg merker at jeg holder igjen til enkelte, for jeg har ikke lyst til å framstå som en tøs som aldri blir voksen. Men jeg merker at jeg begynner å bli litt lei av å skulle opprettholde fasaden om å være uskyldig, stille og ordentlig hele tiden.

Ja, jeg dater. Ja, jeg går på snørra. Hele tiden. Og for meg er det en læringsprosess. På samme måte som jeg lærer meg selv å kjenne for tiden. Jeg har endret meg. Før trodde jeg ikke at noen kunne elske meg. Jeg har slitt med dårlig selvbilde, så det er litt uvant for meg at noen liker meg for den jeg er, og at jeg kan være meg selv hundre prosent. Derfor kan det sikkert virke som på noen at jeg er dritforelsket fra første stund i hver fyr jeg møter. Og ja, jeg har vel falt i alle fallgruver som det finnes i den «berømte startdatesfaseboka». Jeg har sikkert vært needy, for på… fordi jeg har vært mer opptatt av at de skal like meg og tenke om jeg er bra nok for dem. Men det går framover i denne verden også. Jeg har lært et par- tre ting.

  • Å hoppe etter noen som ikke vil ha deg, er dødfødt. Selv om, det er jævla vanskelig innimellom, og krever stor selvdisiplin
  • Jeg er faen meg bra nok, og fortjener det aller beste.
  • Jeg har snudd bordet; jeg spør ikke meg selv lenger om jeg er bra nok for dem, jeg spør meg selv om de er bra nok for meg.
  • Jeg har fått trua på at jeg vil finne en som elsker meg som jeg er.

Og siden jeg har begynt å finne meg selv, har mer trua på meg selv, så begynner jeg å nærme meg drømmemannen. Og siden noen tenker; kan du ikke bare ha det godt med deg selv uten å trenge en mann… Og jeg innrømmer det, like etter separasjonen hadde jeg helt angst for å være alene. Og frykten for å aldri finne noen var definitivt til stede. Selv om det ikke alltid er like kult å våkne opp alene, og kan gå enkelte «barnefrie» dager uten å prate med et eneste menneske, så er det helt greit å være alene, men jeg lengter etter en å dele gledene med. Romantikeren i meg vil bli head over heals in love…

Men jeg vil heller være alene resten av livet enn å gå inn i noe halvveis noensinne igjen. Jeg skal verken ta til takke eller inngå kompromisser som går utover mine egne premisser. Og jeg har skjønt at man må kysse en del frosker, før den rette dukker opp… Og inntil da, så kan jeg godt innrømme det; jeg er en vimsete flyfille for tiden, men jeg ville ikke hatt det på noen annen måte! Det er nå jeg kan nyte å være 100 % meg selv for første gang ever!

 

Aldri for seint å snu!

Jeg pleier å si at jeg blogger personlig, og ikke privat. Men denne gangen skal jeg blogge privat, eller det er ganske privat for meg. Jeg har vært en lukket person. Og kanskje fordi jeg ikke har ville dele at jeg er fucked opp på innsiden. Eller har vært. Og det å erkjenne det for seg selv, har vært jævla tøft. Jeg har vært sinna. Jeg har vært lei meg. Men det har også vært stunder hvor jeg ikke har følt en jævla ting. Jeg har bare ville føle noe. Hva som helst. Men det har bare vært tomt, som et stort hulrom. Som om det var ingenting der. Og jeg har vært så innmari redd for å aldri kunne føle noe igjen eller om jeg noensinne har vært i stand til å føle noe som helst. Så derfor har jeg snart brukt et år hos psykolog på å finne ut hvem jeg er og for å takle hvem jeg har vært og hva som har skjedd i fortiden.

Jeg husker for noen år siden, jeg møtte på en gammel klassekamerat. Vi pratet litt. Kom med alle de høflige frasene man lirer av seg når man ikke har sett noen på veldig mange år. Om det går bra? Hva man har gjort? Osv osv… Og i løpet av den korte dialogen, så kom det fram at han trodde at jeg skulle bli lege eller noe annet stort. For han trodde jo at jeg var skolelys og flinkis. Og det er ikke første gang jeg har hørt noe sånt.

Jeg som er så ordentlig og lider sikkert litt av flink pike- syndromet. Gjør som alle forventer. På overflaten. For jeg har aldri kjent meg igjen i den beskrivelsen der. For jeg har følt meg som et levende rot på innsiden. Jeg har ikke blitt noe. For jeg har aldri turt å satse. For jeg er redd for å feile. Og gå på snørra. På trynet. Og kanskje aller mest redd for at ingen plukker meg opp når jeg faller. For jeg har alltid vært alene. Og hvordan skal jeg være sterk nok til å plukke meg selv opp.

Men for noen uker siden hadde jeg mitt første gjennombrudd hos psykologen. For jeg sa til henne; hvordan i helvete skal jeg klare å elske meg selv, for de sier at det hjelper å stå i speilet og si til seg selv: at du er bra nok! Men alle som har prøvd, vet at det ikke funker. Det hjelper ikke å stå å skrike for full hals til seg selv i speilet. Man føler seg bare jævla dum. I hvert fall jeg. Og jeg skal ikke gå innpå hvordan hun klarte å få meg til å få alle de greiene der til å komme innenfra. Men det var akkurat som noe løsnet. At jeg skjønte greia. Jeg knakk koden. For etter det har det vært litt lettere.

Og jeg begynner å finne ut hvem jeg er. Rom ble ikke bygget på en dag, og det tar tid å lære og gå på nytt. Jeg kan ikke endre fortiden, men jeg kan velge å ikke la meg definere av den lenger. Jeg er ikke den usynlige jenta som visket seg selv ut for å ikke være i veien for noen. Jeg er i stand til å elske. Og til og med bli elsket. Jeg er i stand til å ha følelser, selv om det er jævla skummelt. Og en dag vet jeg at jeg kommer til å finne en fin fyr som elsker meg akkurat som jeg er.

Det gikk så lang tid før jeg skjønte at jeg måtte endre meg. Det har vært et jævlig år, men samtidig det beste året i mitt liv så langt, jeg har for første gang kunne være meg selv. Og det er en gave, som å bli født på nytt. Og folk ser det; at jeg har blitt både lykkeligere og som en ny person. Men jeg har ikke endret meg så mye, jeg bare tør å ta min plass mer og mer, for jeg er faen meg bra nok! Og what doesn’t kill you make you stronger! Så det er aldri for seint å snu. Og grunnen til at jeg deler dette, er fordi jeg vil bevise at hvis man vil endre noe, så går det an, for det er jeg et eksempel på… for det var mørkt veldig lenge.

Er jeg en dårlig mamma, fordi jeg har et liv utenom?

Før jeg ble separert så hadde jeg ikke vært borte en eneste natt fra ungene mine. Eldstemann er 8. Jeg gikk glipp av julebord og sommerfester fordi jeg følte at jeg ikke kunne gå fra dem. Kanskje jeg traff venninner et par ganger i året. Ellers gikk all tid til familien. Ja, jeg var en i boble, som sikkert ikke var helt sunn, men var det noen som spurte meg hvordan det gikk med meg? Om jeg tok vare på meg selv da?

Nei, for så lenge jeg var en god mor og satte ungene mine høyest av alt, så spiller det ingen rolle for andre hvordan jeg hadde det. Men jeg visket meg selv ut. Jeg visste ikke hvem jeg var lenger.

Det var bare en kort tid før separasjonen jeg fikk en dag fri i uken hvor jeg fikk et liv utenom hjemmet og familien som ikke inkluderte jobb. Men overgangen fra å aldri være borte fra barna til å gå flere dager i strekk uten dem var stor. Det var tøft å bli separert. Jeg var plutselig ikke mamma på heltid lenger.

Hva skulle jeg finne på de dagene jeg har «fri»? Det var noen tøffe helger. Og jeg følte meg som Viggo venneløs der jeg lå i senga og så i taket. Jeg kan ikke drive å forfølge vennene mine hele tiden og mase på dem, bare fordi jeg ikke vet hvem jeg er eller ikke har et liv.

Jeg måtte ta meg sammen. Finne ut hva jeg liker å gjøre. Jeg liker å være sosial, så mye av tiden går til å være med venner. Men jeg dater også. Og skriver på bøkene mine. Jeg diskuterer på forum og spiller til og med Wordfeud. Folk spør meg hvordan jeg får tid til alt sammen? Og så kommer det, og jeg har ikke bare fått høre det en gang, men flere; hvordan går det med ungene dine da? Prioriterer du dem ikke? Du vet at ungene dine, skal gå først av alt? Og jeg hører tankene til folk; du bare må drive å selvrealisere deg hele tiden.

Jeg blir så jævla forbannet. Hva forventer folk egentlig? At jeg skal sitte i sofaen å tenke på ungene mine når de enten leker fint for seg selv, har lagt seg (for de legger seg klokka åtte) eller er hos far? Skal småbarnsforeldre ikke få lov til å ha interesser og et sosialt liv, utenom ungene sine? Når jeg har ungene hos meg, er jeg sånn som nesten får dårlig samvittighet av å la ungene mine sitte alene i stuen mens jeg lager middag. Og jeg kvier meg for å be om barnevakt når jeg en sjelden gang har lyst til å gå ut en kveld det er min helg. For hva vil folk tenke? At jeg lar mitt sosiale liv gå foran?

Jeg burde ikke engang være nødt til å forsvare meg selv engang. Men jeg gjør det, fordi da tror folk at jeg ikke bryr meg. Ungene mine kommer alltid først. Men samtidig har jeg gitt plass til meg selv. Hvem er jeg? Og hva liker jeg å gjøre? Jeg er en bedre mamma når jeg gir plass til meg selv. For jeg kan ikke leve gjennom ungene. De har sitt eget liv og vil en dag fly ut av rede. Hvem vil jeg være da, hvis jeg bare er mamma fram til de flytter ut?

Så jeg setter pris på omtanken til de som spør, men ungene mine og jeg har det fint. De lider ingen nød av at mamma har et liv utenom dem. De har det faktisk bedre. Jeg har da overskudd og energi til å gi mer av meg selv fordi jeg får drive med ting jeg liker å gjøre, samtidig som jeg også vet hvem jeg er og kan gi av hele meg. Det går også an å ha flere tanker i hodet samtidig. Jeg kan tenke på ungene mine, samtidig som jeg planlegger antrekket mitt til lørdag kveld, legger et ord i Wordfeud eller skriver på boken min. For jeg vet veldig godt hvordan det er å ha en mamma som lever gjennom ungene sine, og det er verken sunt for mor eller barn. Jeg har nemlig vært den mammaen. Så aldri igjen…