Jeg har blitt fjortis igjen

dating

Jeg husker godt da jeg satt sammen med mine single venninner da jeg var «godt» gift, og tenkte at det hørtes så slitsomt ut å drive og date, og var glad jeg skulle slippe det igjen ever. Men så falt plutselig gamlemor ut på glattisen igjen.

Forberedt på hva som skulle vente meg? Nei. Jeg husker min første eks, tror det tok en helg før vi definerte oss sammen. Men dette er jo nesten 20 år siden. Mye har endret seg på 20 år.

Selection of sweets

Nettdating for eksempel. Det er som en stor godteributikk hvor alt er godt. Og hvordan kan man velge mellom en god ting framfor en annen ting. Det kan man ikke, så hvorfor ikke bare spise alle godteriene på engang, samtidig, fylle kjeften full og håpe at man ikke spyr. Det er sånn det virker som det funker for mange. Kan ikke velge, skal ha alt, samtidig. Og er den ene ikke helt den rette smaken, halvspist eller råtten, så spytt det ut, og ta den neste i kjeften, gjerne før man har spyttet ut gamle rester først. Ingen tenker på resirkulering. Det er som en bruk og kast mentalitet- en kynisk verden!

Og jeg prøvde det litt, ble lei etter sånn to sekunder. Ikke en verden for meg. Jeg vet ikke hva ord som ghosting, orbiting eller submarining etc er for noe. Måtte google det. Og jeg kan ikke dating-verdens spilleregler. Jeg føler meg som en 90 åring på datingmarkedet. Det er ingenting som egentlig er appellerende i denne datingverden, men likevel blir jeg sugd inn i denne verdenen og klarer liksom ikke å holde meg unna godteriet helt, for jeg liker jo godteri, kanskje litt for godt. Og føler meg plutselig som om jeg er 14 år igjen. Og jeg som trodde at jeg hadde gått ut på dato for lengst! Men jeg er nok bare best før stemplet! Jeg jobber med å finne meg selv, men samtidig roter jeg meg stadig inn i trøbbel, og etter at rebounden dumpet meg, så skulle jeg holde meg unna. Det klarte jeg kanskje i sånn 4 sekunder. Ja, jeg er svak!

butterfly

Og det jeg ikke trodde skulle skje, var mulig skulle skje, skjedde plutselig. Helt tilfeldig. Og jeg skal ikke si så mye om det, for det er veldig tidlig ennå. Men dere kjenner jo meg, er nødt til å si noe om det likevel. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå rundt neste sving, det kan godt hende jeg blir dumpa i morgen, og kanskje jeg går på en ny smell. Ja, det skremmer meg. Kanskje det er derfor jeg blir litt crazy- bananas, for som sagt, så vet jeg ingenting om datingregler/ spillet. Jeg trodde jo at jeg var rimelig fornuftig, hadde hodet på rett sted, og har lært mye på de snart 40 årene jeg har levd. Og plutselig lurer jeg på de samme tingene jeg lurte på da jeg var 14. Den samme usikkerheten. Og lurer på hvorfor, har tenkt mye på det, og det slo meg plutselig… kanskje jeg ikke er helt følelsesmessig død likevel. Jeg er i stand til å føle noe. Og jeg føler noe. Føler masse. Og det er faen meg skummelt. Det er tidlig. Jeg holder igjen, og er redd for at ballongen en dag vil sprekke altfor tidlig. Jeg vet ikke åssen det kunne skje, for det skulle ikke skje. Og jeg blir helt skrullerusk av det.

Men uansett utfall, så har jeg opplevd noe som aldri har skjedd før. Å fange en fisk på kroken har alltid vært hardt arbeid. Jeg har jobbet så jævla hardt bestandig, og trodde det var sånn det skulle være. Og hadde jeg møtt han for lenge siden, så hadde jeg sluppet alle vinglepetterne, for dating skal visst ikke være hardt arbeid. Han har satt lista høyt for framtidige beilere om ikke han er drømmefyren over alle D’er i hvert fall. For liker han/ hun deg så skal det gli lett, og det er det jeg er redd for her, at det glir for lett. Så jeg må selvfølge prøve å finne problemer som ikke finnes, overtolke, overtenke osv osv. For fortjener jeg det virkelig? Og hvordan kan en så flott fyr like meg? Og gjøre det så lett? For er noe egentlig lett? Og kanskje det bare er en illusjon hvor jeg tror han liker meg, og så ender jeg opp med skjegget i postkassa nok engang. Jeg vet ikke om jeg tør å tro, for julenissen finnes jo faktisk ikke.

crazy

Jeg vet, må lære å slappe av, spille cool, late som at jeg følger flowen. Ha is i magen, men lettere sagt enn gjort når jeg bare har lyst til å skrike det ut. Og selvfølgelig kommer jeg ikke til å vise han denne bloggen. Det ville nok vært å skyte seg selv i foten. Bra jeg liksom er anonym her. Men en ting jeg har klart, så uansett utfall, så har jeg lært noe, for første gang med en fyr, så har jeg klart å være meg selv. Jeg vet mer og mer hvem jeg er. Og det er ikke ofte jeg kan si at en fyr liker meg; he likes me just the way I am, som i Bridget Jones. Og så gjenstår det å se om det holder for at han skal bli head over heals in løv… og hvis ikke, så bør det finnes flere fisker/ frosker i havet. For det må da være mulig å finne noen som kan elske meg også til tross for mine rariteter og fjortistendenser.

Godteri er vel til for å nytes, og hvem sier at jeg ikke kan? Stay crazy! Ja, som sagt, det går opp og ned i livet mitt nå som en berg og dalbane som jeg ikke har kontroll og styring på i det hele tatt- men det er kanskje det som kalles livet!