Første sommeren…

mus

Barna gledet seg masse til ferien, mens jeg håpet at ferien aldri ville komme. En klump i magen dukket opp hver gang noen nevnte ferietid. For barna husker feriene fra årene før. Masse is, bading, sol og lykkelige foreldre. I hvert fall på overflaten.

I år ble det annerledes. Jeg skulle alene på ferie med dem. Og så skulle jeg ha ferie uten dem. Da folk nevnte barnefri før, så trodde jeg at det aldri kom til å gjelde meg. Det er sårt å tenke på, at jeg har feilet familielivet.as. Selvfølgelig vet jeg at det ikke er uvanlig at folk skiller seg, og at familier brytes opp, men av og til føler jeg at jeg er den eneste. Som for eksempel når jeg sitter på restaurant med ungene og ser bare et hav av familieidyll rundt meg hvor kjernefamilien har fokus, eller ser lykkelige feriebilder hvor alt er bare fryd og gammen i familielivet as på Facebook og andre sosiale medier. De har alt jeg skulle ønske jeg hadde. I hvert fall på overflaten. Det er sårt å falle utenfor. Utenfor normen i samfunnet hvor det er meningen at man skal være en familie på fire, fem eller seks, og i tillegg ha hus, hage, bil, hund, flaggstang, god økonomi osv osv.

Jeg skrev nettopp en status på Facebook hvor det nå har gått et år siden idyllen begynte å slå sprekker. En skilsmisse er faen meg ikke for amatører. Hadde jeg visst hva det innebar, så tror jeg nesten at jeg hadde spolt tilbake rewind- knappen og ugjort det. Det har kostet. Det er derfor jeg av og til lurer på om det har vært verdt det.

Og ja, jeg vet med meg selv at jeg gjorde det rette. Men i 2018 så er det ganske mange fordommer. Det er akkurat som at man ikke skiller seg om man ikke blir slått eller noen har vært utro. Og jeg vet hva noen tenker. At jeg bare er som et barn som tror at livet er en lek og når man ikke vil være med på leken mer, så stikker jeg av. Jeg vet også at jeg har skuffet folk, fordi jeg ikke har klart å innfri andres forventninger. Akkurat som det jeg gjør aldri blir bra nok. Og så er det skammen. Og det føles av og til ut som man er dead man walking som går the walk of shame. Uansett hva folk sier og tror, det er faen ikke lett. Jeg lever med det hver eneste dag. Ungene mine er skilsmissebarn. Jeg tok et valg. Sikkert et altfor egoistisk valg. Og nå må jeg leve med det. Og kanskje det er min straff. For dem som tror på karma.

Og nå i disse dagene har jeg «barnefri». Jeg hater det ordet. Det er ikke det at jeg ikke klarer meg uten ungene mine eller at de ikke har det bra hos far. Men det var ikke det jeg «signed up for». I hvert fall ikke i ferien. Det er da man skal ha den beste tiden i løpet av året. Istedenfor gjør jeg alt for å klamre meg fast over vann. Det går opp og ned. Som en berg og dalbane. Toppturene er fantastiske. Det kiler i magen og føler at jeg lever for første gang på lenge. Men samtidig når man føler man er i bunn av bakken, og ikke klarer å reise seg, så lurer jeg på om toppturene er verdt det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s