Å finne seg sjølv

images

Jeg har kviet meg for å skrive i det siste. Det er mange grunner til det. Jeg har vært på bunnen. Det er sånn det føles som, at hele hjertet mitt har eksplodert i fillebiter, men nå som jeg begynner å få det litt på avstand, så jobber jeg med å plukke opp alle bitene, en bit av gangen for å lappe hjertet mitt sammen igjen.

Jeg har begynt å puste litt igjen. Kan se glimter av lys i enden av tunnelen, men fortsatt går livet i berg og dalbane. Det ene øyeblikket kan jeg kjenne på følelsen av å være fri, men det neste øyeblikket kan jeg knekke sammen i tårer. Som når man er på vei til eller fra et sted, og tårene spretter ut og føler at man har lyst til å sparke til alle steinene som ligger i veien, fordi man hater verden akkurat der og da. Og tror at man bukker under. Og det å begynne å grine når jeg står i barnehagen og skal si ha det til sønnen på fire år, og han snur seg og sier; mamma, du er fin…

Barn er ikke dumme, og jeg tror han skjønner at jeg trenger å høre det. For det har vært en tid hvor jeg har hatt lyst til å gjemme meg, skjule hvem jeg er, fordi jeg ikke liker hvem jeg ser i speilet. Og jeg har slitt med å komme meg ut av senga. Jeg har bare ligget der, stirret i taket, sett de samme jævla linjene som holder taket sammen gang på gang. Men jeg har bare ikke orket å gjøre noe. For jeg har bare hatt lyst til å gi opp alt. Det høres kanskje dramatisk ut, men når man skilles, så blir hele livet dratt fra hverandre som man kjenner det, og man må starte på nytt, fra bunnen av og bygge kloss på kloss for å bygge livet sitt opp igjen.

Det store spørsmålet oppi dette her, hvem er jeg? Må finne meg sjølv! Det er så jævla klisje, at jeg føler at jeg har lyst til å kaste opp bare jeg tenker på det. Men det er det jeg må gjøre, siden det ikke er synd på meg. Jeg anklager ingen andre for min miserable tilstand. Så det er bare en ting å gjøre; og det er å plukke seg selv opp, bit for bit. Ta seg sammen, for seg selv og ungene mine. For jeg er fortsatt ikke et offer.

Men når jeg ser tilbake på de siste månedene, og hvor langt jeg har kommet i prosessen «finne meg sjølv», så tror jeg alt dette skjedde for en grunn. Det er ikke tilfeldig. Det er en læringsprosess. Sakte, men sikkert, kommer jeg opp fra tåka som har ligget der den siste tida, og kanskje gjennom hele livet. Jeg begynner jeg å se glimter av den ekte meg. Hvem jeg er. Hva jeg står for. Det er en skummel prosess, for jeg er ikke lenger den sjenerte usynlige jenta lenger som aldri sa et ord eller ikke hadde meninger om noe. Og det er ikke lenge siden jeg bare hadde to venner. Men fortsatt jobber jeg med å skjønne at folk faktisk liker meg, så jeg har et stykke igjen… men jeg kommer dit. Derfor er det en fin tid jeg har foran meg, hvor jeg bare kan bli kjent med hvem jeg er på nytt, og begynner å like det jeg ser i speilet, fordi jeg er faen meg bra nok!

 

Én tanke på “Å finne seg sjølv”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s