Forelskelse! – En myte?

love

Hva er egentlig en forelskelse?

Wikipedias sin definisjon av forelskelse:

Forelskelse er en følelse av stor beundring for, tiltrekning mot eller begjær etter en annen person, enten en av motsatt eller samme kjønn. Forelskelsen kan gi en opplevelse av intens lykke og velvære, og skyldes hormoner som utløser en naturlig rus i kroppen.

Jeg har selv alltid tenkt at det å være forelsket må være den beste følelsen i hele verden. Det er en følelse av lykke, naturlig rus og at man ikke klarer å tenke klart. Men jeg begynner å tro at betegnelsen av en forelskelse bare er en illusjon. Og sist jeg virkelig følte meg forelsket, var vel da jeg var 14 år og gikk på ungdomsskolen. Kan huske de kule guttene man rødmet etter når man gikk forbi dem i gangen og hjertet banket og hamret vilt. Jeg husker alle hjertene vi tegnet og skrev navnene deres i hendene våre, og ja vi var vel helt gale, for følelsene løp helt løpsk og hadde ikke det minste kontroll. Det var en fin tid, samtidig frustrerende, for man fikk jo aldri den man ville ha på den tiden der.

Siden den gang, tror jeg ikke at jeg har følt det på den måten, selv om jeg har vært i forhold store deler av livet. Det er ikke det at jeg ikke har følt at det var en form for kjærlighet der, men de store følelsene har manglet uten at jeg skal snakke ned om mine tidligere forhold. Jeg vet ikke om det bare er fordi selve forelskelsen bare er en illusjon og at ingen egentlig opplever det eller om det bare er jeg som ikke har møtt «den rette» som får alle disse følelsene i sving på den måten jeg har sett for meg det.

I en alder av snart 40, singel og føler at tiden bare raser fra meg, er det mulig å finne han som får hjertet til å banke tusen slag i sekundet? Leter jeg etter et sandkorn i ørkenen liksom? Jeg vil så gjerne oppleve det, finne han som jeg er gal etter, og som føler akkurat det samme tilbake… Men hvis det bare er en illusjon, noe som ikke eksisterer, så bør jeg kanskje justere ned kravene for hva det vil innebære å være forelsket. Samtidig så er jeg redd for at det kanskje bare ikke jeg som har evnen til å bli forelsket, at jeg rett og slett bare mangler det genet.

Så kanskje jeg bare leter etter noe som rett og slett ikke finnes. En illusjon, en myte, en drøm. Noe som bare finnes i de gamle eventyrene som Askepott og Tornerose. Det er tåpelig å tenke at jeg bare skulle falle pladask for et annet menneske og enda mer tåpelig å tenke at et annet menneske vil syns at jeg er det mest fantastiske menneske i hele verden. Det blir som å leve i fantasiverden. Som å tro på julenissen liksom, og hvem gjør det i en alder av snart 40!

Hva blir alternativet? Jeg vil jo ikke bare finne en hvem som helst bare for selskapets skyld, men jeg liker å være i forhold, og vil ikke gi opp ideen av å finne den store kjærligheten. Men kanskje jeg bare må senke kravene? Det kan være bra nok, å bare føle seg vel med en annen person. Å vite hva man går inn i, og bare være seg selv med en annen som får meg til å føle meg litt bedre enn jeg klarer på egenhånd. Kanskje det er det som er forelskelse. At jeg ikke skal lete etter hjertebankene, klamme hender, kil i magen, for det vil bare ende i skuffelse, siden jeg aldri føler sånn for noen. For da kommer jeg kanskje aldri i mål. Men man må da få et tegn eller noe på at den personen kan være rett eller at det føles rett. Jeg vet søren meg ikke, og kanskje hadde jeg visst fasiten på hvordan mennesker klarer å finne sjelevennen sin, så kunne jeg fått en pris for det.

Så til slutt, hvis jeg skal konkludere, så håper jeg at selve forelskelsen ikke er en myte. Det er bare jeg som ikke har opplevd den ennå. Og håper jeg en gang vil gjøre det…

Tror dere på forelskelse, kjærlighet og magi? Eller er det bare for drømmere som meg, og det rett og slett en myte!

 

 

All by myself…

Jeg føler meg som en baby som må lære alt på nytt igjen, og det er jo mye jeg rett og slett må lære meg. For selv om jeg kan slenge rundt meg; at gubben ikke dugde til noe, bla bla… så er det jo bare snakk! Han gjorde faktisk en god del av de tingene jeg ikke brydde meg nada om og ser på som mannsarbeid, som jeg nå må gjøre selv. Hjelp, det er ikke bare bare å bli alene i en alder av snart 40, og må lese manualen og se flittig Youtube videoer for å skjønne helt enkle ting som har vært der rett foran nesa mi hele tiden, men som man lett har kunne overse med mann i huset.

Snømåking. Nå må jeg riktignok ikke lese noen bruksanvisning for å skjønne hvilken ende man skal spa bort all den jævla snøen som har lavet ned de siste dagene. Selv om det hadde fristet å bare mure seg inne..

snowed in

Men man må liksom ut. Og har dere tenkt over hvor tungt snø egentlig er?! Det er det tyngste ingenting som finnes og når det først laver ned, så er det overalt. Det eneste jeg kommer på som er mer irriterende enn snø er lus og glitter.

Ps. Og for ordens skyld, dette er ikke hos meg.

Dusjsluk.

sluk

Må jeg si noe mer? Alle skjønner hvilken drittjobb det er. Jeg aner ikke hvor jeg skal begynne hen, så bare håper på magisk vis at jeg aldri må gjøre det. Men jeg skjønner jo at disse hårene som faller ikke oppløser seg selv… men den tid, den sorg. Inntil da… eksisterer det ikke, så lenge jeg ikke ser det.

Være syk.

being_ill

Stakkars meg. Har vært syk store deler av uken. Ingen omsorg. Ingen som ordner. Må ut å kjøpe min egen medisin. Føler nesten som jeg har manflu!

Men i det minste, når jeg ligger i senga og trøstespiser, så kan jeg spise hele sjokoladen selv. Trenger ikke å dele og kan spise hele i ett jafs.

resize

Og nå er jo heldigvis barna her mesteparten av tiden, men husker sist jeg var singel, da varte en pølsepakke på 10 pølser i 5 dager. Den 5 dagen er man rimelig lei pølser.

Pølse-i-lompe

Jeg forstår at jeg må kvinne meg opp, for jeg kan ikke være avhengig av en mann skal komme løpende og fikse ting for meg hele tiden heller, selv om det kan friste. Jeg vil ikke være hjelpeløs, så jeg får bare brette opp ermene, og gyve løs. Alle må begynne et sted, men jeg skal søren meg klare å fighte Ninjas helt på egenhånd … ingen skal si at jeg trenger en mann til å fikse ting for meg…

fightninjas