I møte med Mr. Gray…

Målet med denne bloggen er jo egentlig å by på meg selv over en lav sko, og dele singellivets gode og dårlige sider, så her kommer et lite innlegg om denne berømte nettdatingen «alle» driver med for tiden…

fiftyshades

Siden alle mine forhold har gått i grøfta, så ble jeg rådet til å komme meg opp på hesten igjen. Jeg registrerte meg på «Sukker- Norges største datingside- siden for nydelige single kvinner og menn» faktisk. Ha ha… jeg har jo ikke vært singel på flere år og føler meg rimelig rusten. Det er som å lære og gå igjen. Så jeg aner ikke hva jeg kan forvente, men går inn i det med åpent sinn og tar det litt som det kommer…

Jeg fyller inn alle fakta som at jeg har barn, har hobbyer og interesser osv, og det tar ikke lang tid før jeg får brev. Litt blandet drops, men det er en som skiller seg ut. Han skriver morsomt og litt utfyllende svar som jeg blir nysgjerrig på. Jeg tar en titt på profilen hans; han er mørk, kjekk, veltrent, liker å lage mat, liker å reise, oppleve verden. Nesten litt for god til å være sann, og hvorfor skriver han til meg? Jeg som følte meg kvapsete forrige gang jeg datet en fyr med vaskebrett, men det er flere år siden.

Han virker interessant, så jeg svarer og vi veksler en del meldinger hvor samtalene går lett. Jeg blir fascinert, så når han spør om han kan ringe meg, så svarer jeg ja. Det er ikke sånn at jeg oppgir telefonnummeret mitt til hvem som helst eller at jeg pleier å gjøre det, men fikk det bare over meg at det var en god ide. Vi får en god tone og samtalen varer faktisk i et par timer. Og det er sjelden to timer går så raskt. Vi avtaler på slutten av samtalen at vi bør møtes, men før han legger på så er han bare nødt til å fortelle meg noe… men han må spise noe først.

Etter et kvarters tid så ringer han opp igjen, og sier at han er sånn kjempeåpen og vil gjerne fortelle dette, siden det kan være en dealbreaker. Jeg tenker at han kanskje allerede har dame, skal dø om 100 dager eller at han har 10 barn med 12 forskjellige eller noe i den duren.

«Jeg bare sier det rett ut jeg»… Pause… Jeg venter i spenning.

«Jeg er dominant»

Jeg blir satt ut! Vet ikke hva jeg skal svare. Før jeg rekker å tenke noe som helst begynner han å stille alle disse spørsmålene, om jeg har fantasert om det osv osv… Og mulig jeg er ganske jomfruelig av meg, men i stillhet så er jeg nødt til å google ordet «dominant» mens han babler om hva det vil si for han å være det, som om det er en egen legning, for det er åpenbart at han definerer seg som person ut fra det. Og jeg kommer plutselig på filmen «Fifty Shades» hvor omtrent åpningsreplikken til Christian Gray var å si «Jeg er dominant»… Så i et lite øyeblikk så føler jeg meg som Anastasia hvor jeg skal vurdere om jeg har lyst til å være hans «submissive.» Og han sier at jeg kan si nei til alt jeg ikke har lyst til å gjøre, han er åpen, og når han sier det på den måten så høres det nesten ut som han kan gjøre alt fra å gi meg et lite dask på rumpa til å ta meg med i the dark room liksom…

Det verste med denne samtalen er at den ikke blir sleazy fordi han er litt av en smooth-talker, og denne samtalen kunne likså godt ha handlet om brødskiver med ost, og muligens det er fordi dette er like naturlig for han å prate om som om det hadde vært brødskiver med ost. Og det er jo nesten sånn at han klarer å overtale meg til at dette høres ut som noe jeg har drømt om hele livet og at han kommer ridende på sin hvite hest for å oppfylle alle mine drømmer.

Men jeg er ikke dum, og tro det eller ei, så tenker jeg av og til med hodet. Jeg liker han som person etter å ha pratet i nesten to timer med han. Og han har en viss tiltrekningskraft. Men tror neppe at jeg kommer til å forandre han fra å være singel og ha commitment issues til å bli Mr. Right og familiefar. Han er ikke rik og er heller sikkert ikke villig til å beskytte meg og gi meg alt det jeg ønsker meg i tillegg til å være hans submissive, så jeg takker høflig nei, og sier at dette ikke er noe for meg. Han var for god til å være sann! Han avslutter med å si at hvis jeg endrer mening/ vil ut på et lite eventyr, så er det bare å ringe any time… Bra han ikke holder pusten for å si det sånn.

Jeg skjønner at menn åpenbart har blitt inspirert av Mr. Christian Gray, når de syns det er greit å åpne sjekkereplikken med å si at de er «dominante». Og jeg skjønner at mange damer faller for Christian Gray. For veldig mange kvinner drømmer innerst inne om å endre en kald kynisk kjekk badboy til å bli en snill ektemann/familiefar som åpner seg bare for deg siden han har et hjerte av gull innerst inne bak alle de kjipe lagene, bare fordi du er fantastisk og han blir hodestups forelsket i deg. Men det skjer ikke. For Mr. Gray finnes ikke. Og jeg tror derfor de færreste menn skal tro at de har noe til felles med Mr. Gray uansett hvor «dominante» de er.

Hva har skjedd med denne verden? Har jeg lyst til å vite folks seksuelle preferanser før jeg engang har møtt dem? Hva skjedde med gentlemannen, han som ringer deg, spør om du har lyst til å bli med ut på date? Åpner døren for deg? Gir deg blomster? Finnes han i det hele tatt i dagens samfunn i 2018? Eller er dette den moderne verdens form for romantikk? At de liksom skal ta deg med storm? Kanskje det bare er jeg som er gammeldags og føler at jeg lever i Steinalderen. At jeg rett og slett er for gammel til å være singel.

 

Tror du på ekte kjærlighet?

do-you-believe-in-true-love-2

Vi har alle hørt eventyrene om prinsessen som fikk prinsen og halve kongeriket. Helt siden vi var små har vi lært at det er det livet dreier seg om; å finne den store kjærligheten. For det er overalt; i filmer, på tv, i tidsskrifter… «hvordan kapre drømmemannen», «Meghan og Prins Harry endelig gift» eller happy endings hvor Bridget endelig får sin Marc Darcy fordi han liker henne «just the way she is».

Det er jo også det som er normen i samfunnet. Alt handler liksom om det. Fra barnehagen når man løper etter hverandre og kaster sand på hverandre til ungdomsskolen hvor man bare er «dødsforelsket» i den kjekkeste uoppnåelige gutten i klassen. Og så vokser man opp, studerer, får seg jobb, finner mann, får barn, gifter seg… Og de fleste drømmer jo om det også; å finne han eller at han bare skal dukke opp fra intet, bli helt vilt forelsket, og bare leve lykkelige sammen resten av livet som alle prinsessene og prinsene i alle eventyrene.

Og jeg trodde på det. Og håpet på det. Veldig lenge. Jeg drømte om å finne drømmemannen som er rett for meg og som jeg vil bli adskilt fra når døden skiller oss ad. Jeg har sluttet å tro på sånt tull. Det er sånne ting som ja nettopp skjer på tv, film og i bøker. Eller for de som er heldige kanskje? De som har hell i kjærligheten? De som har flaks? De få utvalgte? De pene og vellykkede? De smarte?

Og jeg som gikk helt til topps under temaet «Logikk» i ex. phil, vet jo hva alt det der betyr uten at jeg trenger å utdype det noe mer…

Jeg ser jo at det er noen som har funnet den blant folk jeg kjenner. Selvfølgelig er jeg glade på deres vegne, men samtidig stikker det litt i hjertet, for en del av meg skulle ønske det var meg. Jeg vet jo også at ekte kjærlighet ikke går av seg selv, og at det er noe man må jobbe med hver eneste dag for å få til og fungere.

Uansett, det er sånn cirka 7 milliarder mennesker på denne jorden, så det er selvfølgelig ikke vanskelig å møte noen. Men hva er oddsen liksom for at man møter den ene personen som er rett for deg her på denne jorden. Han kan jo bo i Alaska eller i Australia. Og når man ser på skilsmissestatistikken- halvparten av alle par går fra hverandre. Så betyr det da at halvparten av alle vi som inngår ekteskap velger feil partner? Og jeg skjønner jo hvorfor, for det er jo ikke så jævla enkelt å finne rett vil jeg tro… for hva er oddsen for å møte noen som passer perfekt for deg, ikke har kjæreste, er klar for et forhold, blir forelsket i deg samtidig som du blir forelsket i han osv osv…

Det er som å tro på magi… eller julenissen… Det finnes ikke.

Hva med dere? Tror dere på ekte kjærlighet?

 

 

 

 

 

Flinke piker blir ikke skilt

bloggbilde

Flinkis er mitt mellomnavn. Jeg har alltid gjort det alle andre forventer av meg. På A4 listen min kunne jeg krysse av for det meste; fullført studier, fast jobb, ekteskap, barn, hus, hage, stakittgjerde, bil, sydentur en gang i året… Det eneste som manglet var bikkja og flaggstangen. Det perfekte fullkomne livet…

Jeg hadde alt. Jeg burde vært lykkelig. Og de fleste trodde jeg var lykkelig, for jeg skjuler det godt bak fasaden. Når folk spurte hvordan det gikk, så svarte jeg alltid at det går bra, og folk trodde på meg. Jeg trodde vel også på det selv. For aldri i verden at jeg skulle bli skilt. Før jeg giftet meg, så hadde jeg et eneste løfte til meg selv; barna mine skal aldri ende opp som skilsmissebarn. For de skal vokse opp i et trygt hjem hvor foreldrene har avlagt et løfte om å være sammen resten av livet og det løftet skulle holdes for evig og alltid. Og jeg har hatt så mange meninger om folk som skiller seg; folk gir opp for lett osv…

Plutselig så står jeg der selv. Møter meg selv i døren. Har mislykket prosjekt ekteskap/ familieliv. Brutte løfter. Har sviktet barna mine. Kan høre hva folk sier; hun er bare gjennom en tullete fase, hun finner på mye rart, hun gav opp for lett, hvordan går det an å være så dum å forlate den beste mannen jeg noensinne kommer til å få… Og det er kanskje derfor jeg føler at jeg står i skammekroken, og ikke klarer å bevege meg bort fra den.

I tillegg til bruddet; jeg står på bar bakke; som et lite barn. Jeg vet ikke hvor jeg er om et år. Studiene går i motbakke. Har ingen jobb. Hele livet mitt er i kaos. Det var ikke sånn det skulle være, for flinke jenter skiller seg ikke! Og flinke jenter forteller i hvert fall ikke andre hvordan det egentlig står til med livet. For flinke jenter klarer seg selv! Selv om det rakner på innsiden. Siden jeg har skapt situasjonen selv; så er det jo bare å ta seg sammen. Og det har jeg gjort hele livet; tatt meg sammen! Men fasaden slår sprekker. Jeg har mislykket det livet jeg strebet så hardt etter. Og som er idealbildet for de fleste.

Ny start, sier noen. Jeg er ikke sikker. Jeg klarer liksom ikke å tenke, eller å rikke føttene framover. Det er som om de er limt til bakken, og jeg står på stedets hvil. Aner ikke hvordan jeg skal komme meg framover. I frykt for å mislykkes i enda flere ting. Hva vil folk si? Jeg prøver å drite i hva folk sier, men det er ikke lett, når jeg bare føler at jeg har sviktet alle rundt meg, uansett hva jeg gjør, fordi jeg ikke klarer å leve opp til folks forventninger. Om å bli noe. For jeg er jo ingenting. Og det blir jo aldri jævla bra nok! Så da har jeg bare lyst til å gi opp! For kanskje jeg bare må innse at folk har rett, at jeg rett og slett ikke er bra eller flink nok! Det er derfor jeg verken klarer å skrive eller studere for tiden. Jeg kaster bort tiden. Jeg som liksom skal være flink pike, men jeg klarer ikke å leve opp til det lenger.

Jeg er bare et menneske med masse feil og mangler, som strever med å puste for tiden. Folk får ta meg som jeg er, selv om det også er skummelt, for tenk om de finner ut at det er ingenting der. Det er derfor jeg har visket meg selv ut hele livet, og lekt flinkis. Nå som jeg ikke klarer det engang, så står jeg der da, på bar bakke og det er bare opp til meg å fylle hulrommet uten masken…

 

Å finne seg sjølv

images

Jeg har kviet meg for å skrive i det siste. Det er mange grunner til det. Jeg har vært på bunnen. Det er sånn det føles som, at hele hjertet mitt har eksplodert i fillebiter, men nå som jeg begynner å få det litt på avstand, så jobber jeg med å plukke opp alle bitene, en bit av gangen for å lappe hjertet mitt sammen igjen.

Jeg har begynt å puste litt igjen. Kan se glimter av lys i enden av tunnelen, men fortsatt går livet i berg og dalbane. Det ene øyeblikket kan jeg kjenne på følelsen av å være fri, men det neste øyeblikket kan jeg knekke sammen i tårer. Som når man er på vei til eller fra et sted, og tårene spretter ut og føler at man har lyst til å sparke til alle steinene som ligger i veien, fordi man hater verden akkurat der og da. Og tror at man bukker under. Og det å begynne å grine når jeg står i barnehagen og skal si ha det til sønnen på fire år, og han snur seg og sier; mamma, du er fin…

Barn er ikke dumme, og jeg tror han skjønner at jeg trenger å høre det. For det har vært en tid hvor jeg har hatt lyst til å gjemme meg, skjule hvem jeg er, fordi jeg ikke liker hvem jeg ser i speilet. Og jeg har slitt med å komme meg ut av senga. Jeg har bare ligget der, stirret i taket, sett de samme jævla linjene som holder taket sammen gang på gang. Men jeg har bare ikke orket å gjøre noe. For jeg har bare hatt lyst til å gi opp alt. Det høres kanskje dramatisk ut, men når man skilles, så blir hele livet dratt fra hverandre som man kjenner det, og man må starte på nytt, fra bunnen av og bygge kloss på kloss for å bygge livet sitt opp igjen.

Det store spørsmålet oppi dette her, hvem er jeg? Må finne meg sjølv! Det er så jævla klisje, at jeg føler at jeg har lyst til å kaste opp bare jeg tenker på det. Men det er det jeg må gjøre, siden det ikke er synd på meg. Jeg anklager ingen andre for min miserable tilstand. Så det er bare en ting å gjøre; og det er å plukke seg selv opp, bit for bit. Ta seg sammen, for seg selv og ungene mine. For jeg er fortsatt ikke et offer.

Men når jeg ser tilbake på de siste månedene, og hvor langt jeg har kommet i prosessen «finne meg sjølv», så tror jeg alt dette skjedde for en grunn. Det er ikke tilfeldig. Det er en læringsprosess. Sakte, men sikkert, kommer jeg opp fra tåka som har ligget der den siste tida, og kanskje gjennom hele livet. Jeg begynner jeg å se glimter av den ekte meg. Hvem jeg er. Hva jeg står for. Det er en skummel prosess, for jeg er ikke lenger den sjenerte usynlige jenta lenger som aldri sa et ord eller ikke hadde meninger om noe. Og det er ikke lenge siden jeg bare hadde to venner. Men fortsatt jobber jeg med å skjønne at folk faktisk liker meg, så jeg har et stykke igjen… men jeg kommer dit. Derfor er det en fin tid jeg har foran meg, hvor jeg bare kan bli kjent med hvem jeg er på nytt, og begynner å like det jeg ser i speilet, fordi jeg er faen meg bra nok!

 

Gamlis på date!

keep-calm-i-m-going-on-a-date-1

Å date, sa du? Det har jeg ikke gjort på hundre år. Er ikke det noe man gjør når man er ung? Sånn i 20 årene? På samme måte som man drar på fylla hver helg. Jeg føler meg i hvert fall som en urgammel burugle som har sittet i bur altfor lenge. Jeg blir nok også sett på som 100 år i datingverden, så jeg kan like godt dra tilbake til steinalderhulen med en gang, sånn at jeg slipper å dumme meg ut.

Noen vil kanskje også si det er for tidlig å begynne og date igjen. Vel det er mange meninger om det. Noen sier «Opp på hesten med engang», men ellers får jeg også høre; det bør minst gå et år, finn deg selv først osv osv… Og egentlig skulle jeg unngått hele greia, det er fordelen å være gift; å slippe å gå på date. Og alt tilbehøret som hører med…

Jeg er litt blandet. Kan godt gå på date, men jeg har ikke tenkt til å gifte meg rundt neste sving heller. Og tenker at det kan jo være litt spennende også. Litt av vitsen med denne bloggen er at jeg skal prøve å være ærlig på hvordan livet ser ut akkurat nå som nyseparert og alene i verden.  Jeg kommer jeg nok til å utlevere meg selv litt på godt og vondt, eller godt og flaut.

Har det ikke travelt, selv om jeg må innrømme at jeg av og til føler at jeg blir grepet av panikk og må finne en ny fyr før jeg skrumper inn som en gammel inntørket drue. Men som regel klarer jeg å puste og skjønner at tida framover skal brukes for det meste til å finne meg selv. Og hvem vet, kanskje Mr. Right bare dukker opp når jeg minst venter det. Kanskje han banker på døren min og tilbyr meg et perfekt forhold resten av livet hvor det er 100 % fornøyd garanti resten av livet ut, og skulle jeg ikke være fornøyd, så får jeg ny levert på døren pakket inn i sløyfe på under halve tiden fra sist. Eller så kanskje han kommer ridende på en hvit hest og tar meg med storm og flyr meg med til eventyrland hvor vi skal leve lykkelige resten av livet og smelte sammen i evigheten… Ha Ha, som at jeg tror på det selv engang.

Men nå skal jeg prøve å ikke skrive meg bort, og skal prøve å komme til kjernen. Jeg dater en fyr nå. Det er som å være i en helt ny verden jeg ikke hører hjemme i. Det er slitsomt, spennende og litt rart på engang. Bli kjent med en ny person liksom, for å se om det kan bli noe mer. Vise seg fra sin beste side… når jeg føler at jeg er 100 år for gammel til å drive med sånt. Å date liksom. Høres så fjortis ut og det er så mye å tenke på.

Et eksempel er å huske og shave leggene sine. Leste nylig et innlegg på et eller annet forum hvor daten kom hårete på date. For en verste ting som kan skje liksom. Så det er tydeligvis viktig; å barbere leggene sine selv om man ikke har tenkt til å vise de fram, men det kan jo hende man plutselig blir påkjørt av en bil, og alle klær rives i filler, og daten før øye på et lite hår blant alt blodet… Så det er åpenbart greit å følge fjellvettreglene: alltid beredt. Så derfor; huske å bruke tida på det også før man farter ut, selv om det er lett å glemme i en vinterkald tilværelse hvor det beste egentlig er å holde de hvitbleike leggene sine gjemt bak de svære varme hårete buskene (satt på spissen).

Og en annen ting; jeg må fornye hele den jævla garderoben. Har jo ikke handlet klær på 100 år. For som småbarnsmamma og godt gift, har jeg prioritert alt annet enn klær. Det er helt greit å gå rundt i huset med den slitte kosebuksa man har hatt i ti år. Og joda, man går ut av og til, men da funker liksom den svarte buksa og blusen man har satt av til litt finere bruk, den som ikke har blitt flekkete på grunn av klissete barnehender. Men det funker liksom ikke på date. Det nytter ikke å se ut som en sliten husmor med morgenkåpe, krøllpinner og en sneip hengende ut av kjeften liksom. Man må kjøre bittelitt stil. Prøve litt. Ikke se ut som man kommer rett fra en hule som har vært avstengt de tjue siste årene. Derfor så funker ikke den hullete strømpebuksa som er revnet med en stripe fra rumpa til litt over skjørtekanten som jeg til vanligvis gir blaffen i. Eller den hverdagslige bomullstrusa som er så komfortabel at den har blitt helt utvasket i vask. Var den trusa egentlig svart? Og hadde den en gang i tiden blonder?

Folk som kjenner meg vet at jeg også kan være litt på tuppa. Det er faen ikke lett med dating og alt «spillet» alle snakker om. Man skal liksom være så avslappet, ta det som det kommer, spille iskald og leve i nuet. Men det er jo ikke så lett da. For spørsmålene kommer; Liker han meg? Liker jeg han? Hva betyr meldingen han sendte? Var den kryptisk? Betydde den egentlig noe annet? Hvorfor svarer han ikke innen sekundet han har lest meldingen? Betyr smiletegnet at han liker meg? Hvorfor skrev han smilefjes og ikke et hjerte? Betyr det at han ikke liker meg så mye som han sier? Hva skal man snakke om? Går man for fort fram? Maser jeg for mye? Går man for sakte fram? Kommer han til å ditche meg? Eller kanskje ghoste meg (ordet som jeg måtte google) Og so on… henger dere fortsatt med? Det er lov til å puste ja!

Og så håper man jo at daten er Mr. Right. For det er så slitsomt å kysse så mange frosker og flodhester på let etter den ekte prinsen. Jeg husker at jeg tenkte det for 20 år siden også. Så plutselig sitter jeg der med tenåringsproblemer igjen, så 1990 tallet liksom… bare med flere rynker og små grå hår som dukker opp her og der… Nooo! Og en hamburgerliste med krav. For jeg har vel blitt mer kresen med årene. Jeg burde egentlig ha skrevet en liste hvor jeg kan krysse av enten ja eller nei, for å sjekke om han er verdt å satse på, Haha;  Er han snill? Er han trofast? Har han de rette intensjonene? Og nåløyet burde være like trangt som å få gjennom en bok på et forlag. Er det rart man ikke finner den rette liksom!

Så etter å ha vært på date, var det ikke så annerledes å være på date som for tjue år siden. Så dating er dating, selv for gamliser som meg. Samme spillet. Samme reglene. Samme greiene. Men fortsatt like spennende og skummelt på engang. Og litt slitsomt, men samtidig fint å komme seg litt ut og føle seg fin for innsatsen man gjør, trenger ikke å være så stor innsats heller, men bare det å ha på seg en ny kjole eller skjørt, får meg til å føle meg litt freshere og litt bedre med meg selv også. Jeg trengte det… Og dere lurer vel på hvordan det gikk med daten… det gikk ganske bra, and still going, så får se hva som skjer. Babysteps!

 

Å puste er faen ikke lett

o-DIVORCE

Det dukket opp et tilbakeblikk på Facebook fra bloggen i fjor på samme tid med tittelen «Jante tror jeg kommer til helvete». Nå er riktignok Jante død og begravet, men han hadde definitivt et poeng. For hvem skulle trodd for et år siden, at jeg skulle dyppe tærne mine borti bunnen av helvete bare et år etter. Det er i hvert fall sånn det føles som, at jeg gang på gang har blitt kastet tilbake ned i grøfta, akkurat som med denne jævla vinteren. Når man tror at vinteren er i ferd med å forsvinne, så kommer det flere kuldegrader og det fortsetter bare å lave ned. Når skal dette faenskapet ta slutt?!

Når blir det bedre liksom? Jeg lovet egentlig å skrive en blogg med en snert av humor, men det å gå gjennom et samlivsbrudd er ikke bare en dans på roser. Nei, det er møkk. Det er noe dritt. Selv om det er riktig, så er det tøft å bli alene etter så mange år, være alenemor og starte fra bunnen av. Som om man har kastet alt vekk, fordi det ikke var bra nok. Det er nok ikke bare så enkelt. Selv om det kan virke sånn, det har jo nesten blitt normen at folk går fra hverandre. Leste at 2017 var rekordår for skilsmisser- over 10000 par som valgte å bli skilt. Så derfor er det ingen som bryr seg. Javel, du skal skilles ja? Som alle andre? Det går vel greit, men ingen spør hvordan man egentlig har det. Selv om alle vet. Og jeg kan jo ikke klage heller, siden det var jeg som valgte det. Jeg har påført dette på meg selv, så hvorfor har jeg av og til så jævla vanskelig med å puste sånn at jeg nesten blir kvalt. Og jeg bare går rundt i vacuum og føler meg tom, som om livet er over.

Jeg trodde sola ville komme fram snart. Men jeg trodde vinteren også ville slippe taket. Bare illusjoner alt sammen. Det går kanskje aldri helt over. Følelsen av å være mislykket, følelsen av å ha gitt opp den norske A4 modellen; familielivet, bikkje, volvo, stakittgjerde og flaggstang. Hva står man igjen med liksom? Ingenting, en blank blokk jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med. Og ikke bare har jeg gitt opp familielivet, jeg sa jo opp den faste jobben for et år siden… for å studere, realisere meg selv. Jeg føler meg som den fjortisen. For tidlig midtlivskrise, kanskje?! Men jeg står på bar bakke. Alt jeg har er flyktige drømmer. Ellers har Jeg har ingenting. Ingen garantier for å lykkes. Det er skremmende.

Og ja, selv om jeg ikke savner ekteskapet, så er det himla skremmende å være alene. Ikke ha noen der. Stole bare på meg selv. Stole på det jeg gjør er bra nok. Hvordan gjør jeg det? Og selv om jeg er sterk og selvstendig, så kommer tanken fram; hva om jeg aldri møter noen igjen? Finne han som er rett for meg. Jeg har ikke lyst til å være alene resten av livet, men jeg vil ikke ta til takke med noen heller. Så nå er alt bare en stor røre hvor tilfeldig ingredienser har blitt tømt oppi til en stor suppe som jeg omtrent får avsmak av.

Hvem hadde trodd at livet mitt ville bli som dette? Jeg som er den mest fornuftige personen jeg kjenner, og det hadde vært så greit hvis livet bare var en rett linje hvor jeg kunne gå i mål om femti år, og si at livet gikk som planlagt.

Nå vet jeg omtrent ikke hva som skjer i morgen. Jeg må prøve å puste… Det er det flere som har rådet meg til i det siste. Ta det rolig. Ikke stresse. Men det er faen ikke lett. Jeg håper på ny vår snart, både bokstavelig og billedlig. Hvordan ble livet mitt sånn? Jeg skylder på denne evigvarende vinteren, det er alltid greit å kunne skylde på noen… dette er baksiden av en skilsmisse- alle følelsene, ensomheten, frykten- alt man ikke ser bak fasaden som prøver så hardt å holde livet sitt sammen og være sterk utad. For ungenes skyld. For familielivets skyld. Ikke lett når man er et vrak på innsiden, og bare prøver å komme gjennom dagene! Puste så godt man kan!

So long, jeg lever vel til neste innlegg, litt lystigere meg satser jeg på!

 

 

Forelskelse! – En myte?

love

Hva er egentlig en forelskelse?

Wikipedias sin definisjon av forelskelse:

Forelskelse er en følelse av stor beundring for, tiltrekning mot eller begjær etter en annen person, enten en av motsatt eller samme kjønn. Forelskelsen kan gi en opplevelse av intens lykke og velvære, og skyldes hormoner som utløser en naturlig rus i kroppen.

Jeg har selv alltid tenkt at det å være forelsket må være den beste følelsen i hele verden. Det er en følelse av lykke, naturlig rus og at man ikke klarer å tenke klart. Men jeg begynner å tro at betegnelsen av en forelskelse bare er en illusjon. Og sist jeg virkelig følte meg forelsket, var vel da jeg var 14 år og gikk på ungdomsskolen. Kan huske de kule guttene man rødmet etter når man gikk forbi dem i gangen og hjertet banket og hamret vilt. Jeg husker alle hjertene vi tegnet og skrev navnene deres i hendene våre, og ja vi var vel helt gale, for følelsene løp helt løpsk og hadde ikke det minste kontroll. Det var en fin tid, samtidig frustrerende, for man fikk jo aldri den man ville ha på den tiden der.

Siden den gang, tror jeg ikke at jeg har følt det på den måten, selv om jeg har vært i forhold store deler av livet. Det er ikke det at jeg ikke har følt at det var en form for kjærlighet der, men de store følelsene har manglet uten at jeg skal snakke ned om mine tidligere forhold. Jeg vet ikke om det bare er fordi selve forelskelsen bare er en illusjon og at ingen egentlig opplever det eller om det bare er jeg som ikke har møtt «den rette» som får alle disse følelsene i sving på den måten jeg har sett for meg det.

I en alder av snart 40, singel og føler at tiden bare raser fra meg, er det mulig å finne han som får hjertet til å banke tusen slag i sekundet? Leter jeg etter et sandkorn i ørkenen liksom? Jeg vil så gjerne oppleve det, finne han som jeg er gal etter, og som føler akkurat det samme tilbake… Men hvis det bare er en illusjon, noe som ikke eksisterer, så bør jeg kanskje justere ned kravene for hva det vil innebære å være forelsket. Samtidig så er jeg redd for at det kanskje bare ikke jeg som har evnen til å bli forelsket, at jeg rett og slett bare mangler det genet.

Så kanskje jeg bare leter etter noe som rett og slett ikke finnes. En illusjon, en myte, en drøm. Noe som bare finnes i de gamle eventyrene som Askepott og Tornerose. Det er tåpelig å tenke at jeg bare skulle falle pladask for et annet menneske og enda mer tåpelig å tenke at et annet menneske vil syns at jeg er det mest fantastiske menneske i hele verden. Det blir som å leve i fantasiverden. Som å tro på julenissen liksom, og hvem gjør det i en alder av snart 40!

Hva blir alternativet? Jeg vil jo ikke bare finne en hvem som helst bare for selskapets skyld, men jeg liker å være i forhold, og vil ikke gi opp ideen av å finne den store kjærligheten. Men kanskje jeg bare må senke kravene? Det kan være bra nok, å bare føle seg vel med en annen person. Å vite hva man går inn i, og bare være seg selv med en annen som får meg til å føle meg litt bedre enn jeg klarer på egenhånd. Kanskje det er det som er forelskelse. At jeg ikke skal lete etter hjertebankene, klamme hender, kil i magen, for det vil bare ende i skuffelse, siden jeg aldri føler sånn for noen. For da kommer jeg kanskje aldri i mål. Men man må da få et tegn eller noe på at den personen kan være rett eller at det føles rett. Jeg vet søren meg ikke, og kanskje hadde jeg visst fasiten på hvordan mennesker klarer å finne sjelevennen sin, så kunne jeg fått en pris for det.

Så til slutt, hvis jeg skal konkludere, så håper jeg at selve forelskelsen ikke er en myte. Det er bare jeg som ikke har opplevd den ennå. Og håper jeg en gang vil gjøre det…

Tror dere på forelskelse, kjærlighet og magi? Eller er det bare for drømmere som meg, og det rett og slett en myte!