Kan menn og kvinner bare være venner?

Mange jenter ønsker å ha en homofil bestevenn som de kan prate om alt mellom himmel og jord og ta med på shopping.

Jeg har en mannlig venn. Han er riktignok ikke homofil, men han bor et sted ingen skulle tru nokon kunne bu. Men egentlig av erfaring så tror jeg nesten ikke at det går an å være bare venner med det motsatte kjønn. Selvfølgelig har jeg mange mannlige bekjente, og som jeg sikkert også kan betegne som venner, men ingen nære venner som i en bestevenn man kan gjøre de samme tingene som med en jente- bestevenn.

Dette spørsmålet kan jeg diskutere opp i mente med mine venninner. Det er mange meninger om det.

Når jeg tenker tilbake på mine mannlige relasjoner, så taler det ikke i favør at menn og kvinner kan være venner. Det er mulig jeg bare er naiv og helt inkompetent til å skape og holde på relasjoner. Selv om min aller første bestevenn var en gutt. Det var i barnehagen og så fort guttelus startet å eksistere, så var ikke han interessant lenger.

Det var først på videregående jeg fikk en ny guttevenn. Han fikk følelser for meg og prøvde til slutt å presse meg til ting jeg ikke hadde lyst til.

Etter hvert traff jeg en fyr som jeg endte opp å gjøre venneting med. Ingen romantiske følelser mellom oss og vi kunne prate om alt sammen. Da jeg fikk meg kjæreste, så sluttet han å ta kontakt og kjæresten min ble sjalu, så jeg sluttet å treffe han. Da jeg traff han ute ved en senere anledning helt tilfeldig, sa han ikke engang hei.

Og for ikke altfor lenge siden møtte jeg på en fyr som jeg ikke hadde følelser for i det hele tatt og han sa seg enig. Så vi bestemte oss for å være venner, og vi kunne prate løst og fast om mye, og jeg tror vi snakket om været eller noe, da han plutselig sa at han gjerne ville ha sex med meg.

Og så er det alle eksene og de man har hatt en greie med. Kan man være venner med dem? Jeg har prøvd og de som har dumpet meg har ofte avsluttet med at jeg er snill og grei, men om vi ikke bare kan være venner. Og det har kanskje fungert i en liten stund, men så har det også sklidd ut. Det er kanskje ikke så rart.

Så for meg fungerer vennskap med det motsatte kjønn dårlig. Jeg kjenner en som har gode mannlige venner fra barndommen og det ser ut til å fungere fint. Ellers så kjenner jeg en dame som har flere mannlige venner og bekjent enn venninner. Men hun har nesten aldri hatt kjæreste og blir alltid satt i vennesonen.

Jeg merker jeg også selv kan bli skeptisk hvis en fyr jeg dater har mange venninner. Og spesielt hvis de pleide å være kjærester før. For hvordan klarer de å være venner hvis det har vært forelskelse der før. Og jeg får stadig råd hvis jeg dater noen som ikke er bra for meg eller som jeg gjerne vil være venner med, så får jeg høre hardt og brutalt at det er bedre å rive plasteret fort av; bli kvitt dem på alle plattformer, glem dem og gå videre.

Så av min erfaring så er det ikke mulig å være venner med noen av det motsatte kjønn hvis det har vært romantiske følelser der, kan oppstå, og da skjer det veldig ofte bare med den ene parten. Og hvis ingen av de tingene er målet, gidder man å bruke tid på noen man ikke har den interessen for? Av min erfaring, svært sjelden. Men jeg ser at det kan gå av og til, så lenge vennskapet er platonisk på alle plan.

Hvordan er det med dere? Tror dere det går an å være venner med det motsatte kjønn?

Ny start

ny start

Mange ser på nyttårsaften som nytt år og ny start. Jeg har alltid sett på høsten som nytt år/ ny start, for det er da ting ofte starter, som for eksempel skolen. Og i år passer det egentlig veldig greit, i og med at det første halve året har vært ganske så turbulent og stormende. Jeg husker vi sa da vi gikk over fra 2017 til 2018, at 2018 skulle bli det mest fantastiske året noensinne! Nå er det under et halvt år til 2019, og 2018 har ikke akkurat vært et jubelår så langt.

Men nå som høsten er her, og ting har roet seg ned, så passer det egentlig bra å starte på nytt, med blanke ark som et helt nytt kapittel i livet. Jeg føler meg nesten av og til som et barn, nesten som et spedbarn, som må lære å gjøre alt på nytt. Og en dame beskrev det så fint; at det er jo nesten som når slangen som skifter skinnet sitt; som å bli født på ny, for å lære og utvikle meg. Jeg føler av og til at jeg er helt blå på livet. For jeg vagger rundt som en forvirret høne uten mål og mening, jeg tryner i grøfta, går på den ene smellen etter den andre, og føler vel at «alle» andre gjør livet så mye bedre enn meg. Hvorfor får ikke jeg det til liksom? Hva gjør jeg galt?

Når man føler at man er dratt gjennom drøvelen og ned til bunnslammet av magesekken og sendt i revers, så er det lett å gå i rund ring rundt sin egen miserable oase og bare innfinne seg med at det er sånn livet har blitt. Og jeg kan godt innrømme at jeg har fryktet å ende opp alene og ensom. Være alene uten barna annen hver helg plutselig. Hva har jeg utenom barna? Og jeg må plutselig begynne å finne på ting de helgene jeg ikke har barna. Hva gjør jeg da? Før så jeg av og til ikke andre mennesker enn mannen og barna mine i løpet av en hel helg. Jeg hadde ikke så stort nettverk, og jeg var ikke så flink til å ta kontakt med folk heller. Jeg er vant til å klare meg selv, og liker ikke å «plage» folk. Vil ikke være i veien. Vil ikke bry folk. Så derfor kan jeg lett å bli hun som leverer barna i barnehagen fredag morgen og gjemme meg i mitt eget hus alene fram til mandag ettermiddag når jeg skal hente barna igjen. Og jeg hadde noen sånne helger i vinter. Jeg kunne grue meg i en uke før pappahelg. Av og til var det fordi jeg trengte roen, og av og til var det fordi ingen hadde mulighet til å henge eller at jeg ikke turte å spørre enda engang til om folk ville henge… Jeg følte meg som skilte Viggo venneløs. Jeg ville ikke at folk skulle synes synd på meg. så heller alene, enn å føle på skammen. Det var tungt, for alt jeg ville var å ha noen der, da jeg vekslet mellom å stirre i taket og grine bøtter og spann. Panikken for å være alene. Ikke ha noen. Ingen å dele gleder eller sorger med da stormen stod på som verst. Og så tenkte jeg; tenk om jeg blir alene resten av livet? Ingen vil ha meg? Jeg finner aldri den store kjærligheten. Kanskje fordi jeg ikke er bra nok? Pen nok? Verdt nok? At ingen kan like meg som jeg liker dem? For jeg likte jo til tider ikke det jeg så i speilet engang, så hvordan kan andre like meg? Og alt jeg ville var å føle noe! Alt annet enn misery.

Akkurat nå, sitter jeg jo her med nyklippet og knæsj røde striper i håret alene hjemme, stille i midt eget hus. Lei av mitt gamle jeg. Kanskje det er fordi jeg er i endring. Begynner å finne ut av hvem jeg er og hva jeg vil. Kanskje fordi høsten er her, eller kanskje fordi på et tidspunkt, så må man faktisk bare skjerpe seg. For jeg kan ha det sånn resten av livet, bli spist opp av misery og skylde på alle andre at livet er kjipt.

Og jeg må egentlig bare være kjempe takknemlig, for de siste månedene, årene så har jeg klart å skaffe meg et ganske stort nettverk av fine folk som jeg har funnet både her og der. Jeg som før hadde bare to venner omtrent og ble skremt bare noen sa hei til meg.

Jeg har blitt flinkere til å balansere det å ha alenetid/ føle at jeg ikke må gjøre noe hele tiden hver eneste barnefrie helg og å gjøre ting sammen med andre. Og jeg har bare lagt fra meg all skam… Så hva, om jeg plinger noen to helger på rad. Jeg har fått veldig gode venner ut av det og noen anser jeg nesten som en utvidet familie. Og kjærligheten, vel ja, det er ikke noe man kan styre. Det skjer når det skjer, og det skjer jo i hvert fall ikke når motivasjonen er å ikke ville være alene. Og så må jeg elske meg selv osv osv… I mellomtiden, er det lov å kysse noen frosker og gå litt på snørra inniblant. Så lenge jeg klarer å reise meg opp igjen, og det syns jeg i hvert fall at jeg har gjort det siste halve året.

Det er høst. Skolen har startet. Har bokdrømmer på gang. Har fine folk rundt meg. Kan det da bli bedre? Jeg tror ikke det, akkurat nå har jeg det ikke så aller verst. En skala fra 1- 10 hvor 1 er dårligst, så har jeg det 4… kan ikke ha det for godt heller!

For å slutte der jeg startet… satser på at denne høsten blir den beste noensinne!

 

 

 

Jeg har blitt fjortis igjen

dating

Jeg husker godt da jeg satt sammen med mine single venninner da jeg var «godt» gift, og tenkte at det hørtes så slitsomt ut å drive og date, og var glad jeg skulle slippe det igjen ever. Men så falt plutselig gamlemor ut på glattisen igjen.

Forberedt på hva som skulle vente meg? Nei. Jeg husker min første eks, tror det tok en helg før vi definerte oss sammen. Men dette er jo nesten 20 år siden. Mye har endret seg på 20 år.

Selection of sweets

Nettdating for eksempel. Det er som en stor godteributikk hvor alt er godt. Og hvordan kan man velge mellom en god ting framfor en annen ting. Det kan man ikke, så hvorfor ikke bare spise alle godteriene på engang, samtidig, fylle kjeften full og håpe at man ikke spyr. Det er sånn det virker som det funker for mange. Kan ikke velge, skal ha alt, samtidig. Og er den ene ikke helt den rette smaken, halvspist eller råtten, så spytt det ut, og ta den neste i kjeften, gjerne før man har spyttet ut gamle rester først. Ingen tenker på resirkulering. Det er som en bruk og kast mentalitet- en kynisk verden!

Og jeg prøvde det litt, ble lei etter sånn to sekunder. Ikke en verden for meg. Jeg vet ikke hva ord som ghosting, orbiting eller submarining etc er for noe. Måtte google det. Og jeg kan ikke dating-verdens spilleregler. Jeg føler meg som en 90 åring på datingmarkedet. Det er ingenting som egentlig er appellerende i denne datingverden, men likevel blir jeg sugd inn i denne verdenen og klarer liksom ikke å holde meg unna godteriet helt, for jeg liker jo godteri, kanskje litt for godt. Og føler meg plutselig som om jeg er 14 år igjen. Og jeg som trodde at jeg hadde gått ut på dato for lengst! Men jeg er nok bare best før stemplet! Jeg jobber med å finne meg selv, men samtidig roter jeg meg stadig inn i trøbbel, og etter at rebounden dumpet meg, så skulle jeg holde meg unna. Det klarte jeg kanskje i sånn 4 sekunder. Ja, jeg er svak!

butterfly

Og det jeg ikke trodde skulle skje, var mulig skulle skje, skjedde plutselig. Helt tilfeldig. Og jeg skal ikke si så mye om det, for det er veldig tidlig ennå. Men dere kjenner jo meg, er nødt til å si noe om det likevel. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå rundt neste sving, det kan godt hende jeg blir dumpa i morgen, og kanskje jeg går på en ny smell. Ja, det skremmer meg. Kanskje det er derfor jeg blir litt crazy- bananas, for som sagt, så vet jeg ingenting om datingregler/ spillet. Jeg trodde jo at jeg var rimelig fornuftig, hadde hodet på rett sted, og har lært mye på de snart 40 årene jeg har levd. Og plutselig lurer jeg på de samme tingene jeg lurte på da jeg var 14. Den samme usikkerheten. Og lurer på hvorfor, har tenkt mye på det, og det slo meg plutselig… kanskje jeg ikke er helt følelsesmessig død likevel. Jeg er i stand til å føle noe. Og jeg føler noe. Føler masse. Og det er faen meg skummelt. Det er tidlig. Jeg holder igjen, og er redd for at ballongen en dag vil sprekke altfor tidlig. Jeg vet ikke åssen det kunne skje, for det skulle ikke skje. Og jeg blir helt skrullerusk av det.

Men uansett utfall, så har jeg opplevd noe som aldri har skjedd før. Å fange en fisk på kroken har alltid vært hardt arbeid. Jeg har jobbet så jævla hardt bestandig, og trodde det var sånn det skulle være. Og hadde jeg møtt han for lenge siden, så hadde jeg sluppet alle vinglepetterne, for dating skal visst ikke være hardt arbeid. Han har satt lista høyt for framtidige beilere om ikke han er drømmefyren over alle D’er i hvert fall. For liker han/ hun deg så skal det gli lett, og det er det jeg er redd for her, at det glir for lett. Så jeg må selvfølge prøve å finne problemer som ikke finnes, overtolke, overtenke osv osv. For fortjener jeg det virkelig? Og hvordan kan en så flott fyr like meg? Og gjøre det så lett? For er noe egentlig lett? Og kanskje det bare er en illusjon hvor jeg tror han liker meg, og så ender jeg opp med skjegget i postkassa nok engang. Jeg vet ikke om jeg tør å tro, for julenissen finnes jo faktisk ikke.

crazy

Jeg vet, må lære å slappe av, spille cool, late som at jeg følger flowen. Ha is i magen, men lettere sagt enn gjort når jeg bare har lyst til å skrike det ut. Og selvfølgelig kommer jeg ikke til å vise han denne bloggen. Det ville nok vært å skyte seg selv i foten. Bra jeg liksom er anonym her. Men en ting jeg har klart, så uansett utfall, så har jeg lært noe, for første gang med en fyr, så har jeg klart å være meg selv. Jeg vet mer og mer hvem jeg er. Og det er ikke ofte jeg kan si at en fyr liker meg; he likes me just the way I am, som i Bridget Jones. Og så gjenstår det å se om det holder for at han skal bli head over heals in løv… og hvis ikke, så bør det finnes flere fisker/ frosker i havet. For det må da være mulig å finne noen som kan elske meg også til tross for mine rariteter og fjortistendenser.

Godteri er vel til for å nytes, og hvem sier at jeg ikke kan? Stay crazy! Ja, som sagt, det går opp og ned i livet mitt nå som en berg og dalbane som jeg ikke har kontroll og styring på i det hele tatt- men det er kanskje det som kalles livet!

Første sommeren…

mus

Barna gledet seg masse til ferien, mens jeg håpet at ferien aldri ville komme. En klump i magen dukket opp hver gang noen nevnte ferietid. For barna husker feriene fra årene før. Masse is, bading, sol og lykkelige foreldre. I hvert fall på overflaten.

I år ble det annerledes. Jeg skulle alene på ferie med dem. Og så skulle jeg ha ferie uten dem. Da folk nevnte barnefri før, så trodde jeg at det aldri kom til å gjelde meg. Det er sårt å tenke på, at jeg har feilet familielivet.as. Selvfølgelig vet jeg at det ikke er uvanlig at folk skiller seg, og at familier brytes opp, men av og til føler jeg at jeg er den eneste. Som for eksempel når jeg sitter på restaurant med ungene og ser bare et hav av familieidyll rundt meg hvor kjernefamilien har fokus, eller ser lykkelige feriebilder hvor alt er bare fryd og gammen i familielivet as på Facebook og andre sosiale medier. De har alt jeg skulle ønske jeg hadde. I hvert fall på overflaten. Det er sårt å falle utenfor. Utenfor normen i samfunnet hvor det er meningen at man skal være en familie på fire, fem eller seks, og i tillegg ha hus, hage, bil, hund, flaggstang, god økonomi osv osv.

Jeg skrev nettopp en status på Facebook hvor det nå har gått et år siden idyllen begynte å slå sprekker. En skilsmisse er faen meg ikke for amatører. Hadde jeg visst hva det innebar, så tror jeg nesten at jeg hadde spolt tilbake rewind- knappen og ugjort det. Det har kostet. Det er derfor jeg av og til lurer på om det har vært verdt det.

Og ja, jeg vet med meg selv at jeg gjorde det rette. Men i 2018 så er det ganske mange fordommer. Det er akkurat som at man ikke skiller seg om man ikke blir slått eller noen har vært utro. Og jeg vet hva noen tenker. At jeg bare er som et barn som tror at livet er en lek og når man ikke vil være med på leken mer, så stikker jeg av. Jeg vet også at jeg har skuffet folk, fordi jeg ikke har klart å innfri andres forventninger. Akkurat som det jeg gjør aldri blir bra nok. Og så er det skammen. Og det føles av og til ut som man er dead man walking som går the walk of shame. Uansett hva folk sier og tror, det er faen ikke lett. Jeg lever med det hver eneste dag. Ungene mine er skilsmissebarn. Jeg tok et valg. Sikkert et altfor egoistisk valg. Og nå må jeg leve med det. Og kanskje det er min straff. For dem som tror på karma.

Og nå i disse dagene har jeg «barnefri». Jeg hater det ordet. Det er ikke det at jeg ikke klarer meg uten ungene mine eller at de ikke har det bra hos far. Men det var ikke det jeg «signed up for». I hvert fall ikke i ferien. Det er da man skal ha den beste tiden i løpet av året. Istedenfor gjør jeg alt for å klamre meg fast over vann. Det går opp og ned. Som en berg og dalbane. Toppturene er fantastiske. Det kiler i magen og føler at jeg lever for første gang på lenge. Men samtidig når man føler man er i bunn av bakken, og ikke klarer å reise seg, så lurer jeg på om toppturene er verdt det.

Jeg vil være fryktløs!

fear

Min største frykt gjennom livet har vært å bli forlatt. Og egentlig er jeg redd for det meste. Jeg trodde ikke det var en ting folk kunne se på meg, men jeg skrev tre meldinger med en dame jeg ikke kjenner for ikke så veldig lenge siden, og hun skrev til meg «ikke la frykten din stoppe deg, for det kan hindre deg i gode ting».

Og hun har rett. Jeg har gått glipp av gode ting på grunn av frykt. Det at jeg skriver det på bloggen er ikke det letteste jeg har gjort, men på et tidspunkt så er man nødt til å møte frykten, og slippe taket. Og det er så mye lettere å bygge en mur rundt seg å bare stenge verden ute. Lukke seg. Ikke slippe noen inn. For ingen skal bety så mye for meg at det vil bli et stort hull inni meg hvis jeg mister dem. For hvis jeg ikke slipper noen til, så kan ingen såre eller forlate meg.

Det er kanskje derfor jeg er i tvil om jeg noensinne har vært ordentlig forelsket, fordi jeg rett og slett ikke har sluppet noen inn. Det er faen meg så trist at jeg vet ikke om jeg skal le eller grine, i og med at jeg stort sett har vært i forhold siden tidenes morgen. Og jeg har av og til tenkt at jeg er følelsesmessig død, kanskje jeg bare ikke er i stand til å føle noe. Hva er galt med meg? Jeg er bare helt fucked up. Det er heldigvis ikke for seint å snu. Jeg må slippe taket i frykten. Det er ikke bare lett. For hvordan slippe taket i tanker og noe som har ligget dypt inni meg helt siden jeg nesten ble født.

Jeg må begynne å se fakta. Ingen har forlatt meg på veldig lenge. Og selv om han jeg datet for noen måneder siden dumpet meg, så døde jeg ikke. Og jeg lærte noe.

true

Og jeg tenkte at det beste ville være å gå i kloster. Bli nonne, for da trenger jeg ikke å forholde meg til følelser og forelsker igjen. Det hadde definitivt vært det enkleste, men de som kjenner meg vet jo at jeg ikke klarer å la være å rote meg borti ting. Jeg skal ikke si så mye om det, for det er fortsatt veldig tidlig. Det eneste jeg vil si er at det kom helt uventet på meg, og jeg har sommerfugler i magen. Det er faen meg skummelt. Jeg er nok naturligvis litt redd og jeg holder nok igjen, men jeg har bestemt meg for å prøve å være fryktløs, gi alt, for ellers vil jeg gå glipp av gode ting. Det er bedre å ha elsket, enn å aldri turt å prøve. Og så kanskje jeg går på en smell, men jeg dør nok ikke denne gangen heller. Håper jeg!

Hvordan kan man dø, når jeg nesten allerede har vært død. I hvert fall på innsiden. For når man stenger livet ute, har man ingen lidenskap til noe. Man bare er. Som en maskin, en robot uten følelser. Det er ikke sånn jeg vil leve livet mitt, så derfor er frykten bare hemmende og i veien. Og jeg merker når jeg selv åpner opp litt etter litt, babysteps, så forholder andre mennesker seg annerledes til meg også. Det er nesten som jeg ikke tror at jeg verken fortjener det eller at det går an. Jeg vil være fearless!

Du skal ikke få styre livet mitt mer, nok er nok! Så på tide å drepe frykten en gang for alle, sammen med Jante! Død frykt!

—-

Og denne sangen dediserer jeg til someone special!

I møte med Mr. Gray…

Målet med denne bloggen er jo egentlig å by på meg selv over en lav sko, og dele singellivets gode og dårlige sider, så her kommer et lite innlegg om denne berømte nettdatingen «alle» driver med for tiden…

fiftyshades

Siden alle mine forhold har gått i grøfta, så ble jeg rådet til å komme meg opp på hesten igjen. Jeg registrerte meg på «Sukker- Norges største datingside- siden for nydelige single kvinner og menn» faktisk. Ha ha… jeg har jo ikke vært singel på flere år og føler meg rimelig rusten. Det er som å lære og gå igjen. Så jeg aner ikke hva jeg kan forvente, men går inn i det med åpent sinn og tar det litt som det kommer…

Jeg fyller inn alle fakta som at jeg har barn, har hobbyer og interesser osv, og det tar ikke lang tid før jeg får brev. Litt blandet drops, men det er en som skiller seg ut. Han skriver morsomt og litt utfyllende svar som jeg blir nysgjerrig på. Jeg tar en titt på profilen hans; han er mørk, kjekk, veltrent, liker å lage mat, liker å reise, oppleve verden. Nesten litt for god til å være sann, og hvorfor skriver han til meg? Jeg som følte meg kvapsete forrige gang jeg datet en fyr med vaskebrett, men det er flere år siden.

Han virker interessant, så jeg svarer og vi veksler en del meldinger hvor samtalene går lett. Jeg blir fascinert, så når han spør om han kan ringe meg, så svarer jeg ja. Det er ikke sånn at jeg oppgir telefonnummeret mitt til hvem som helst eller at jeg pleier å gjøre det, men fikk det bare over meg at det var en god ide. Vi får en god tone og samtalen varer faktisk i et par timer. Og det er sjelden to timer går så raskt. Vi avtaler på slutten av samtalen at vi bør møtes, men før han legger på så er han bare nødt til å fortelle meg noe… men han må spise noe først.

Etter et kvarters tid så ringer han opp igjen, og sier at han er sånn kjempeåpen og vil gjerne fortelle dette, siden det kan være en dealbreaker. Jeg tenker at han kanskje allerede har dame, skal dø om 100 dager eller at han har 10 barn med 12 forskjellige eller noe i den duren.

«Jeg bare sier det rett ut jeg»… Pause… Jeg venter i spenning.

«Jeg er dominant»

Jeg blir satt ut! Vet ikke hva jeg skal svare. Før jeg rekker å tenke noe som helst begynner han å stille alle disse spørsmålene, om jeg har fantasert om det osv osv… Og mulig jeg er ganske jomfruelig av meg, men i stillhet så er jeg nødt til å google ordet «dominant» mens han babler om hva det vil si for han å være det, som om det er en egen legning, for det er åpenbart at han definerer seg som person ut fra det. Og jeg kommer plutselig på filmen «Fifty Shades» hvor omtrent åpningsreplikken til Christian Gray var å si «Jeg er dominant»… Så i et lite øyeblikk så føler jeg meg som Anastasia hvor jeg skal vurdere om jeg har lyst til å være hans «submissive.» Og han sier at jeg kan si nei til alt jeg ikke har lyst til å gjøre, han er åpen, og når han sier det på den måten så høres det nesten ut som han kan gjøre alt fra å gi meg et lite dask på rumpa til å ta meg med i the dark room liksom…

Det verste med denne samtalen er at den ikke blir sleazy fordi han er litt av en smooth-talker, og denne samtalen kunne likså godt ha handlet om brødskiver med ost, og muligens det er fordi dette er like naturlig for han å prate om som om det hadde vært brødskiver med ost. Og det er jo nesten sånn at han klarer å overtale meg til at dette høres ut som noe jeg har drømt om hele livet og at han kommer ridende på sin hvite hest for å oppfylle alle mine drømmer.

Men jeg er ikke dum, og tro det eller ei, så tenker jeg av og til med hodet. Jeg liker han som person etter å ha pratet i nesten to timer med han. Og han har en viss tiltrekningskraft. Men tror neppe at jeg kommer til å forandre han fra å være singel og ha commitment issues til å bli Mr. Right og familiefar. Han er ikke rik og er heller sikkert ikke villig til å beskytte meg og gi meg alt det jeg ønsker meg i tillegg til å være hans submissive, så jeg takker høflig nei, og sier at dette ikke er noe for meg. Han var for god til å være sann! Han avslutter med å si at hvis jeg endrer mening/ vil ut på et lite eventyr, så er det bare å ringe any time… Bra han ikke holder pusten for å si det sånn.

Jeg skjønner at menn åpenbart har blitt inspirert av Mr. Christian Gray, når de syns det er greit å åpne sjekkereplikken med å si at de er «dominante». Og jeg skjønner at mange damer faller for Christian Gray. For veldig mange kvinner drømmer innerst inne om å endre en kald kynisk kjekk badboy til å bli en snill ektemann/familiefar som åpner seg bare for deg siden han har et hjerte av gull innerst inne bak alle de kjipe lagene, bare fordi du er fantastisk og han blir hodestups forelsket i deg. Men det skjer ikke. For Mr. Gray finnes ikke. Og jeg tror derfor de færreste menn skal tro at de har noe til felles med Mr. Gray uansett hvor «dominante» de er.

Hva har skjedd med denne verden? Har jeg lyst til å vite folks seksuelle preferanser før jeg engang har møtt dem? Hva skjedde med gentlemannen, han som ringer deg, spør om du har lyst til å bli med ut på date? Åpner døren for deg? Gir deg blomster? Finnes han i det hele tatt i dagens samfunn i 2018? Eller er dette den moderne verdens form for romantikk? At de liksom skal ta deg med storm? Kanskje det bare er jeg som er gammeldags og føler at jeg lever i Steinalderen. At jeg rett og slett er for gammel til å være singel.

 

Tror du på ekte kjærlighet?

do-you-believe-in-true-love-2

Vi har alle hørt eventyrene om prinsessen som fikk prinsen og halve kongeriket. Helt siden vi var små har vi lært at det er det livet dreier seg om; å finne den store kjærligheten. For det er overalt; i filmer, på tv, i tidsskrifter… «hvordan kapre drømmemannen», «Meghan og Prins Harry endelig gift» eller happy endings hvor Bridget endelig får sin Marc Darcy fordi han liker henne «just the way she is».

Det er jo også det som er normen i samfunnet. Alt handler liksom om det. Fra barnehagen når man løper etter hverandre og kaster sand på hverandre til ungdomsskolen hvor man bare er «dødsforelsket» i den kjekkeste uoppnåelige gutten i klassen. Og så vokser man opp, studerer, får seg jobb, finner mann, får barn, gifter seg… Og de fleste drømmer jo om det også; å finne han eller at han bare skal dukke opp fra intet, bli helt vilt forelsket, og bare leve lykkelige sammen resten av livet som alle prinsessene og prinsene i alle eventyrene.

Og jeg trodde på det. Og håpet på det. Veldig lenge. Jeg drømte om å finne drømmemannen som er rett for meg og som jeg vil bli adskilt fra når døden skiller oss ad. Jeg har sluttet å tro på sånt tull. Det er sånne ting som ja nettopp skjer på tv, film og i bøker. Eller for de som er heldige kanskje? De som har hell i kjærligheten? De som har flaks? De få utvalgte? De pene og vellykkede? De smarte?

Og jeg som gikk helt til topps under temaet «Logikk» i ex. phil, vet jo hva alt det der betyr uten at jeg trenger å utdype det noe mer…

Jeg ser jo at det er noen som har funnet den blant folk jeg kjenner. Selvfølgelig er jeg glade på deres vegne, men samtidig stikker det litt i hjertet, for en del av meg skulle ønske det var meg. Jeg vet jo også at ekte kjærlighet ikke går av seg selv, og at det er noe man må jobbe med hver eneste dag for å få til og fungere.

Uansett, det er sånn cirka 7 milliarder mennesker på denne jorden, så det er selvfølgelig ikke vanskelig å møte noen. Men hva er oddsen liksom for at man møter den ene personen som er rett for deg her på denne jorden. Han kan jo bo i Alaska eller i Australia. Og når man ser på skilsmissestatistikken- halvparten av alle par går fra hverandre. Så betyr det da at halvparten av alle vi som inngår ekteskap velger feil partner? Og jeg skjønner jo hvorfor, for det er jo ikke så jævla enkelt å finne rett vil jeg tro… for hva er oddsen for å møte noen som passer perfekt for deg, ikke har kjæreste, er klar for et forhold, blir forelsket i deg samtidig som du blir forelsket i han osv osv…

Det er som å tro på magi… eller julenissen… Det finnes ikke.

Hva med dere? Tror dere på ekte kjærlighet?