Er jeg virkelig egoistisk?

couple getting divorced

Jeg tenkte å vente med å skrive om dette temaet til jeg ble litt varm i trøya og har fått det litt på avstand, men jeg har allerede gjort meg opp noen erfaringer på godt og vondt. Jeg opplever også ganske mange fordommer blant folk, så dette er åpenbart et tema de fleste har en mening om. Og må ærlig innrømme at jeg møter meg selv i døren. For det er ikke lenge siden jeg tenkte at folk som velger å gå ut av et forhold med barn i bildet er egoistiske og gir opp for lett. Jeg har et annet syn på det nå, men jeg vet at jeg ikke er alene om å ha disse tankene. Det er mange som tenker at jeg må bli for barnas skyld, et ekteskap er ikke en dans på roser hele tiden, så det er bare å knipe tennene sammen og/ eller livet blir ikke bedre siden gresset ikke er grønnere på den andre siden av gjerdet.

Hver gang jeg nevner det til folk så får jeg høre at vi er skapt for hverandre, og folk spør om noen har vært utro eller slemme. Når jeg sier nei, så skjønner de først liksom ingenting, og følger det opp med at da fikser vi det nok, det er bare en kneik og en fase vi går igjennom og at alt ordner seg til slutt. Men det er ikke så enkelt, dessverre, selv om ja, jeg skulle ønske det av og til jeg også.

Det gjør det ikke akkurat lettere; å måtte forsvare seg selv for de valgene man har tatt hele tiden. For et samlivsbrudd med barn i bildet, kan jeg med hånden på hjerte si er en av de store livskrisene i livet og ikke uten grunn. For de fleste oppegående mennesker som bryter ut av et forhold hvor det er  barn i bildet, går ikke ut av et forhold, uten å ha tenkt seg om hundre ganger.  Det er ikke noe som bare skjer; jeg våknet ikke opp en morgen og tenkte at dette gidder jeg ikke mer. For så enkelt, så svart hvitt er det nemlig ikke.

Jeg har gått så mange runder hvor jeg har vært usikker, tenkt at jeg bør bli i det, følt meg mislykket, vært livredd for hva som skjer videre, for hva om livet ikke blir bedre og hva vil folk si om meg. Og hva vil folk at jeg skal si; ja, jeg er mislykket, jeg har feilet ekteskapet og sviktet ungene mine- Og nei, jeg tror ikke livet mitt blir bedre, for sånne egoistiske kjerringer som meg kan bare brenne i helvete. (Satt på spissen)

Det er klart at det finnes verre ting enn samlivsbrudd, men for meg har det vært et ekstremt tøft valg. Det er ikke som å velge mellom burger fra Mac Donald’s eller Burger King liksom. Jeg har grått så mange tårer at jeg nesten lurer på om det snart ikke er flere igjen der inne, jeg har gått ned flere kg på noen uker, jeg har sovet dårlig og slitt for å komme gjennom dagene. Det har følt som om jeg virkelig har vært nær bunnen og lurt på om jeg skal klare å komme meg ovenpå igjen.

Men, er det synd på meg? Nei, det er jo faen meg ikke det, for jeg er ikke et offer, siden dette er en beslutning jeg må ta og må stå for- rakrygget. Det er en prosess jeg ikke unner noen å gå gjennom, og selv om jeg har det relativt bra nå siden jeg har gått gjennom den verste sorgen, så vil det jo aldri gå helt over. Det er alltid noe som vil være der.

Jeg har alltid tenkt at ekteskap er for alltid. Og jeg har hatt så lyst til å være den personen som kan ligge på mitt dødsleie om 50 år og si; We did it! Det var sånn jeg planla livet mitt og hadde aldri i livet trodd at jeg skulle gå gjennom noe sånt. Men livet blir ikke alltid som man tror eller planlegger. For illusjonen om at ting varer evig har sprukket. Men jeg tenker at vi ikke skal være så harde mot oss selv, eller våre medmennesker, for vi er jo bare mennesker. Det er ikke lett å vite flere år fram i tid hva som vil være rett og om man har valgt rett, for noe som var riktig en gang, er kanskje ikke riktig for alltid. Det trenger ikke alltid å være noe veldig galt, det holder at det bare ikke er rett. Vi lever i 2018, en tid hvor vi verken er avhengige av å ha den samme jobben eller samme ektefellen over lengre tid på grunn av økonomi og andre praktiske grunner. Av og til må man kanskje bare lære seg å: let go! Og stole på at magefølelsen er riktig.

Jeg sier jo ikke at alle bare skal gå rundt å skille seg for bagateller heller. Men når noen velger å gå, har tatt hele den lange veien, så skiller de færreste seg på grunn av bagatellene. Jeg angrer ingenting, for det er bedre å ha prøvd og feilet, enn å aldri ha fått prøvd. Og det har noe med å være voksen også, å ta ansvar for sitt liv, ikke bare la det dure og gå, og ta til takke for det som er. Selv om jeg ikke aner hva som venter meg. Det kan hende livet er på topp nå, og heretter går det bare nedover som en svær bratt vannsklie som dumper meg på havets mørkeste havbunn. Men man må tørre å satse, følge hjertet og håpe på det beste til slutt. Da er det i så fall bare opp til meg selv.

Det viktigste i denne prosessen er uansett å ta vare på barna, og sette dem først. Og så lenge de har det bra, så går det nok bra for foreldrene deres etter hvert også. For nei, det nytter ikke å være sammen for barnas skyld, tenk hvilken byrde man legger på dem? Og det er verken sunt eller bra at barna dekker foreldrenes behov, fordi man ikke får de behovene dekket av partneren sin. Og når man tenker på barna sine om tjue år, så vil man at de skal leve et fullverdig liv, hvor de tør å ta sjanser, og går dem på snørra en gang, så betyr det kanskje ikke verdens undergang, men en ny start, en ny mulighet, hvor de kan prøve på nytt. For det er menneskelig å feile. Og et forhold etter mine øyne skal være basert på kjærlighet, så hvis det er å tenke egoistisk, så er det kanskje det jeg er da!

Jeg lover, mitt neste blogginnlegg skal være litt mer lystigere 🙂

 

 

 

 

Første kapittel i mitt liv…

2849446

Jeg har alltid vært flinkis. Sånn som liksom skal være flink til alt, så flink at andre himler med øynene over hvor flink jeg er. Så derfor var det selvklart at jeg skulle være gift til the bitter end uansett hva. Trodde jeg og resten av verden.

Livet går ikke alltid som planlagt. Og det er ikke akkurat en drøm å bli singel når man snart bikker 40. Og vite at man har mislykket ekteskapet og familielivet.as. Jeg skal skrive mer om hvordan det føles å gå gjennom et samlivsbrudd senere, derfor skal jeg spare godbitene til da.

For hva gjør man som singel i 2018? Mange av vennene mine er lykkelige gift eller i forhold og de fleste har fått barn. Vi ses kanskje noen ganger i året, innimellom tidsklemmer, snørr og barnesykdommer. Forrige gang jeg var singel dro vi på byen, men kan ikke drive å reke rundt på byen som tobarnsmor og avdanket husmor. For hvem vil være hun gamle fulle damen som danser på bordet til siste slutt og klamrer seg fast til bardisken for å få enda en drink på tampen av kvelden, og alle hvisker bak ryggen hennes at hun er utgått på dato for lengst, som en gammel melkekartong hvor melken har blitt sur fol lenge siden. Og mannfolk? De kan hun glemme, de dro med de blonde tjueåringene for tre timer siden…

Klart jeg skal klare meg alene, på egenhånd, og vil heller leve som singel enn å finne en douche. Men hvem er det som ikke vil finne han med stor H, han som får hjertet til å banke noen ekstra slag i sekundet. Han som foreløpig bare finnes i bøker og filmer, og framstår som en illusjon. Det er han jeg vil finne uten å måtte selge sjelen min til djevelen.

Som de sier, en ulykke kommer sjelden alene, for det er ikke bare kjærligheten som går en usikker framtid i vente. For ikke vet jeg hvor jeg karrieremessig vil være om noen år heller. Jeg drømmer om så mangt, men det krever tålmodighet og hardt arbeid for å nå målet, og jeg har ingen garantier for å klare det.

Så ergo, jeg står på bar bakke, nede i en grøft, har tatt tak i spaden for å spa meg sakte, men sikkert oppover, men det kan jo hende at jeg møter på noen steiner og synkehull i denne grøfta som gjør at jeg synker enda dypere enn nå. Det er mange veier og stier foran meg. og derfor tenkte jeg at det var perfekt timing å starte en blogg for å skrive om livet som avdanket husmor og singel for første gang på over ti år. Hvordan kan dette gå? Mitt mål er å blogge med en dose humor, glimt i øyet og rett fra levra. Så derfor har jeg valgt å blogge anonymt, for det gjør meg mye friere til å skrive fra hjertet om disse tingene jeg skal skrive om. Jeg regner også med at temperaturen kan stige av og til, men det jeg skriver om her er kun mine betraktninger og kanskje ikke en sannhet for alle.

Derfor håper jeg at du vil følge meg på denne reisen som så vidt har startet, god tur til himmel eller helvete, sier nå jeg.

Er det nå man skriver

XOX, Den svarte engel